mandag 30. desember 2019

Åsted Valen


15 år har gått siden Kristian Valen fikk sitt nasjonale gjennombrudd som har gjort ham til Norges mest selgende komiker! Nå er han endelig tilbake i Norge - og det med et nytt show! 20. desember er Kristian klar for sitt første besøk på Hønefoss på mange år! Dette showet ble avlyst to ganger i Hønefoss, så dette er over et år etter at det første gang skulle blitt vist.


Det blir som vanlig parodier på TV program/artister og kjendiser fra inn og utland i kjent Valen stil. Han har også fått med seg at TV2 har et program som heter "Åsted Norge" og at "Gutta på tur" i fjor var tilbake på skjermen! Her blir det parodier når Valen inviterer gjester/kjendiser som overhodet ikke passer inn som gjester når han tolker disse TV-suksessene.

I "Åsted Valen" blir det et gjensyn med noen av Kristian Valens mest populære karakterer - som i nåtid vil memorere med publikum om hva som har skjedd siden sist...


"Åsted Valen" er hans første nye show siden 2012, da "Fra Hillevåg til Hollywood" hadde sin premiere. I hans nye show får publikum det som forventes av og med Kristian Valen, når han entrer scenen. Musikalske og verbale imitasjoner som både imponerer i sin likhet med "originalen" - og den humor som kjennetegnes fra Siddisen.... Med Kristian på scenen får publikum et helaftens show som utfordrer lattermusklene - igjen og igjen!


For å være ærlig så var det virkelig et Åsted. Dette var en sliten mann som kjørte et show som han ikke la sjela si i, for å si det sånn. Jeg har sett to show med han tidligere og her var han ikke en skygge av seg selv engang. En som satt rett bak meg kommenterte tidlig i showet at hun improviserte mellom "innslagene". Det var ingen rød tråd gjennom forestillingen og når han sang var det bare utydelig mumling. Få av parodiene satt sånn nogenlunde, resten var bare elendig. Han var litt ydmyk da han takket for seg når showet var slutt. Han syntes det var flott at det var så mange som hadde møtt opp og støttet han til tross for alle ryktene i media. Det han ikke tenkte på at de fleste som satt i salen hadde billetter de hadde kjøpt for over nesten to år siden, da showet egentlig skulle gått i november 2018. 

* Til neste år blir bloggen delt på Sognafarets hverdagsliv facebookside, men du kan klikke på den svarte knappen med BLOGLOVIN og trykke på FOLLOW, så får du varsel ved oppdateringer * Follow *
*

søndag 29. desember 2019

Ønske kan man alltid


Tenk det du, du kan ønske deg akkurat hva du vil. Det er ingen som har noe med hva du ønsker deg i det hele tatt. Det trenger ikke være realistisk engang. Klart om du ønsker deg noe som er realistisk så har du en større mulighet til at det blir som du ønsker deg. Men det er helt greit og en riktig god følelse å ønske seg noe som er bitte litt uoppnåelig egentlig, sånn realistisk sett. Men innimellom så glimter skjebnen til da.

* Til neste år blir bloggen delt på siden Sognafarets hverdagsliv på facebook. Da må du like siden for å få oppdateringer, men du kan også klikke på den svarte knappen med BLOGLOVIN og trykke på FOLLOW, så får du varsel ved oppdateringer * Follow *
*


Overtroen om at et ønske formulert under et stjerneskudd vil bli oppfylt, stammer fra den greske astronomen Ptolemaios­. Rundt 150 e.Kr. skrev han at stjerneskudd oppsto når gudene kikket ned på jorden ute fra rommet. Derfor var det særlig gunstig å be når man så et stjerneskudd, fordi det betydde at gudene­ var spesielt oppmerksomme.



Hvor mange har ikke speidet mot himmelen etter et stjerneskudd? Og hvor mange ønsker er ikke steget til himmels med hvert stjerneskudd? Det er mange myter og overtro knyttet til stjernene, og fremdeles fester vi lit til at de skal oppfylle våre ønsker! Dessuten bringer stjerneskuddene lykke – i mange land betyr et stjerneskudd at et barn blir født.


De fleste av oss higer etter det vi ikke allerede har. De færreste er til enhver tid tilfreds med det man faktisk har. Vi lengter ofte etter en større lykke, en inderligere kjærlighet eller en stadig voksende rikdom. Vi strever og sliter og lengter og elsker – og skulle ønske at ting for en gangs skyld kunne komme av seg selv.


Verden er full av ting man kan ønske på, og er du riktig heldig, går ønskene i oppfyllelse. Vi sender store og små ønsker ned i brønner og opp i himmelen, og krysser fingrene for at de skal bli til virkelighet. Men som man sier på engelsk: «Be careful what you wish for.» Har du tenkt nøye gjennom hva det faktisk er du ønsker deg … og hva konsekvensene kan bli?


Hvis du greier å vrenge blåklokken uten å ødelegge den, får du straks tre ønsker! Tre ønsker kan du også få hvis du bruker litt tid på kirkegården. Hvis du finner tiriltunge på kirkegården, ikke mer enn ni meter fra kirkeveggen, og går rundt med blomsten inntil hjertet tre ganger i tre timer etter solnedgang, får du nemlig også tre ønsker!


Å sende ønsker ned i brønner og kilder har mennesket holdt på med i uminnelige tider. Man kan kanskje gå ut ifra at tradisjonen stammer fra en tid da man trodde at det fantes ånder og andre underjordiske nede i brønnene, slik det fantes drauger og nøkker og vannmenn og havfruer i andre vann.


Disse vesenene måtte blidgjøres, og i begynnelsen kastet man steiner ned i brønnene – et lite offer til en ukjent skapning. Hvis man kastet en stein i brønnen og det kom bobler opp, var det et godt tegn. Men hvis vannet formørket speilbildet ditt der nede, var det et varsel om at måtte ta seg i akt.


Senere gikk vi over til å kaste mynter og andre verdigjenstander i kildene. Hvis man klarte å vinne vannvettenes gunst, kunne man få deres velvilje – og kanskje et ønske eller to oppfylt? Det er mange hellige kilder i Norge, og de er gjerne forbundet med Olav de hellige. Hans velsignelse hvilte over kildene, og de som oppsøkte dem kunne få god helse og bli kurert for all slags sykdommer. Mange av disse Olavs-kildene og brønnene er nok blitt ansett for magiske lenge før kristendommen kom til Norge, og har antakelig vært bebodd av vannvetter før Olav den hellige velsignet dem. I disse kildene kunne folk hente vann til de syke, men for å blidgjøre vannvetten måtte man ofre noe til den – akkurat som i førkristelig tid. Det burde helst skje rundt midnatt og på en torsdag.


Etter hvert gikk folk bort fra å drikke vannet, og man trengte bare å ofre til kilden for å få oppfylt ønsket om god helse og et langt liv. Ønskebrønnene finnes over hele verden i mange slags utforminger, og en av de mest kjente i Norge ligger i Nidarosdomen.


Da de bygget Vestlandsbanken i Bergen i 1967, ble det funnet en brønn fra 1600-tallet. Steinene fra denne gamle brønnen ble brukt til å bygge en ny ønskebrønn utenfor banken. Den var i flittig bruk, og da de renset brønnen to år senere, inneholdt brønnen mynt for mer enn seksti tusen kroner! Pengene ble gitt til humanitære formål, så om ikke alle hadde fått ønsket sitt oppfylt, kom iallfall pengene noen til gode.


Å blåse ut lysene på bursdagskaken og ønske seg noe, er en av de mest utbredte måtene å ønske seg noe på. Over hele verden blåser barn ut lys og tenker på noe de ønsker seg. Kanskje stammer denne skikken fra de gamle grekerne, som mente at lys symboliserte liv og at man skulle tenne et lys for hvert år man hadde levd.


Hestesko bringer lykke i de fleste land hvor man skor hest. Men visse steder kan man også styre lykken ved å spesifisere hva man ønsker seg. I nord-England sies det at du kan spytte på hesteskoen og kaste den over venstre skulder, så skal du få ett ønske oppfylt. Men du må finne hesteskoen, det holder ikke å ta en fra stallen.


I Guatemala har de en vakker tradisjon. Når de feirer Alle sjelers dag i november, sender både barn og voksne opp fantastiske drager fra kirkegården. Noen av de nydelige dragene er så enorme at de er umulig å få til værs – de vises bare frem. Poenget med denne dagen er å feire de døde og minnes dem, men de dragene som kan fly, har enda et formål: Man sender sine ønsker med dragene opp til gudene!


Noen steder kan man ønske seg noe når man hører gjøken for første gang om våren, mens andre steder kreves det en litt større innsats. Kanskje må man sitte under treet der den galer. I gamle dager i Saltdalen måtte man kle seg naken mens gjøken fortsatt gol – for hvert ønske. Det spørs om man rakk mer enn ett ønske … og kanskje det var noen andre i nærheten som fikk se mer enn de hadde ønsket seg.



lørdag 28. desember 2019

Ærlige øyne


Øynene er sjelens speil sies det. Er det det? Hvor mye av følelseslivet vårt er synlig gjennom øynene? Er det snarere ansiktmimikken som avslører våre innerste følelser? Et blikk kan visstnok si mer enn tusen ord, men hva er det som er så spesielt med øynene? Vi har mange uttrykk for noe vi ser i øynene hos hverandre. Men hvilke følelser kan vi egentlig se i øynene, som man jo kaller sjelens speil? Og ses følelsene i øynene alene, eller er det i samspill med ansiktets mimikk?


Vi viser følelsene våre gjennom subtile variasjoner i de små musklene i ansiktet, særlig rundt øynene. Det skjer som regel automatisk og ubevisst. Pupillenes størrelse betyr mye for hvordan andre oppfatter oss. Jo mer følelsesmessig oppstemt vi er, desto større er pupillen. Og det registrerer vi lynraskt. Vi får også større pupiller når vi er redde, vi registrerer også hvor mye øynene flakker rundt. Øynene kan i mange tilfeller speile mye av en persons allmenntilstand.


Innen psykologien finnes det en populær teori om at det er seks grunnleggende følelser som kan gjenkjennes i ansiktsuttrykk på tvers av kulturer: glede, tristhet, sinne, avsky, overraskelse og frykt. Når vi ser sinte ut, aktiverer vi skråmuskler og eventuelt også øyets ringmuskler. Når vi er oppmerksomme, løfter vi øyenbrynene og får et mer åpent uttrykk. Når vi er glade, løfter vi resten av ansiktet med et smil, som sammen med ringmusklene gir smilerynker ved siden av øynene.


Øynene er det første jeg ser hos en person, jeg kan også se inn i øynene til andre uten å ta blikket til meg. Det er veldig få som er komfortable med å bli holdt blikket til. De aller fleste begynner å flakke med blikket etter en liten stund. Når en først legger merke til det så går det egentlig ikke mange sekundene før de starter.


Møter du noen som klarer å holde blikket så forsvinner liksom omgivelsene og det er bare øynene du ser. Det er ikke alle som har behagelige øyne å holde blikket. De må ha pene øyne. Jeg legger veldig merke til øynene til folk og kan kjenne igjen personer på bilder bare ved å se på øynene. Det finnes ikke to øyne som er like.

* Til neste år blir ikke bloggen delt på facebook, men du kan klikke på den svarte knappen med BLOGLOVIN og trykke på FOLLOW, så får du varsel ved oppdateringer * Follow * Eller du kan like siden på facebook ved å søke opp Sognafarets hverdagsliv.
*





fredag 27. desember 2019

Zest for life


Med sånne vanskelige bokstaver så må man jukse bitte litt og gå for noe utenlandsk. Ikke så enkelt å finne noe med litt fornuft der heller, men denne kunne jeg bruke i det minste. Men livsglede er vel noe vi alle vil ha og forhåpentligvis har. Akkurat det er det bare oss selv som styrer. Vi kan velge å se mørkt på det, eller vi kan prøve å se det positive i det meste. Jeg håper jeg har fått min dose av sitroner i dette livet, nå vil jeg være bare høste godene.

* Til neste år blir ikke bloggen delt på facebook, men du kan klikke på den svarte knappen med BLOGLOVIN og trykke på FOLLOW, så får du varsel ved oppdateringer * Follow * Eller du kan like siden på Facebook.
*


If you only walk on sunny days you’ll never reach your destination.

torsdag 26. desember 2019

Ynskje om go' romjul


"Kjære gutten min. Je skriv detta brevet sakte, for je vet du itte læs så fort. Nå bor vi itte lenger dær vi bodde, da du drog hemafrå. Far din læste i avisa at døm fleste ulykker skjer i hemen..., så vi har fløtte. Je kain dessverre itte sende deg nøern adresse, fordi døm som bodde her før øss tok me seg veiskiltet – å husnommeret da døm fløtte. Så døm itte trengte å skifte adressa sjøl. 

Huset er skikkelig fint. Det er tell å me ei vaskemaskin her. Men je er itte sikker på om dein fungerer helt bra. I forrige uke så hadde je oppi nøern kleer. Trekte i snora, – å sia har je itte sitt nåe tell døm. Det var to lokk på den, men vi hadde itte bruk for de to lokka på badet der maskina står, så det ene brukte vi tell brødfjøl. Det andre var det et stort høl i, så det har si som ramme rundt bilde tå´n bæssfar. 

Været er fint her. Det regna bærre to gonger i forrige uke. Første gongen regne det i tri dager og andre gongen i fire dager. Når det gjeld denna jakka du ville at je skulle sende åt dei, så sa´n onkel Lasse at den ville bli æiltfør tung å sende i posten, med dom knappa på. Så je kløpte tå døm, å la døm i innerlomma. Søster di fikk en onge nettopp. Je har itte hørt om det vart gutt eller ei jinte. Så je kai´n itte sei om du har vørte tante eller onkel. 

Hain onkel Harry datt oppi ei tynne med hembrent i førre vekku. Vi prøvde å dra´n oppat men hain bærre flire å ville itte komme oppat. Tell slutt så drukna´n da. Vi fekk´n kremert. Å hain brinn enda. Ellers så har det itte skjedd så vældig mye her. Klæm frå Mamma.

Ps. Je skulle sendt deg noen penger, men konvolutten var alt klistra att.


* Til neste år blir ikke bloggen delt på facebook, men du kan klikke på den svarte knappen med BLOGLOVIN og trykke på FOLLOW, så får du varsel ved oppdateringer * Follow *
*

onsdag 25. desember 2019

Xanthippe


Xanthippe var gift med Sokrates i antikkens Athen. De hadde de tre sønnene Lamprokles, Sofroniskos og Menexenos. Der er mange historier om Xanthippe, men få ting som betraktes som sikre fakta. Man tror at hun var mye yngre enn filosofen hun var gift med, kanskje så mye som 40 år.


Kranglevoren kjerring er vel det hun huskes som, og det er sannsynligvis helt urettferdig. Akkurat som resten av livet ofte er. Hun skal ha vært trettekjær, sies det. Hun skal ha skjelt Sokrates heder og ære fra. Men hun skal også ha protestert og vist fortvilelse da gubben ble dømt til å tømme et giftbeger. Xanthippe er verdt noen ord. Dessverre veit vi så altfor lite om henne. Vi blir derfor nødt til å forestille oss hvordan det var å være i hennes sted. 


Demokratiet omfattet ikke Xanthippe. Hun hadde ikke stemmerett. Hun var kanskje hustru av en fri borger, men det var visstnok en status som ikke lå særlig høyt på den tida. Slaver og horer kunne klatre høyere på den sosiale rangstigen, hvis jeg skal tro på noen av de tekstene jeg har lest.Det som egentlig forundrer meg er at vi i det hele tatt får høre om henne. Og da i temmelig negative vendinger. Jeg kunne ha tenkt meg å spørre I.F.Stone, brysom amerikansk journalist i forrige århundre, om hva han sporet opp om fru Sokrates. Han tok seg nemlig bryderiet ved å lære seg å lese gammelgresk, så han hadde nok en smule oversikt over kildene. 


Men jeg har ikke klart å kontakte ham. Jeg er ikke sikker på om han er blant oss lenger. Og ønsker ikke å få bekreftet at han ikke er det. Hvis Xanthippe virkelig var en sånn uutholdelig hurpe som tradisjonen skal ha oss til å tro, blir dette lettere forståelig hvis vi leser Stone, og hans framstilling av saken mot Sokrates. Hos Stone er poenget politisk. Når Stone leser kildene, kommer det klart fram for ham at Sokrates strengt talt ble dømt for landssvik, som en annen Quisling. 


Når godeste Platon forfekter at staten må ledes av filosofer, betyr det, ifølge Stone, ikke annet enn at Platon går sterkt ut mot enhver demokratisk idé. Platon ønsket seg et aristokratisk styre, med filosofene i aristokratiets tjeneste. Og Platon var som kjent Sokrates elev. Når Platon argumenterer, viser han til hva Sokrates sa, ifølge Platon. Siden han nesten var helt aleine om å sitere Sokrates, er det vanskelig å hevde at Sokrates tenkte og mente annerledes enn Platon. 


Hvis Platon kan oppfattes som erkereaksjonær, så kan Sokrates også ha vært reaksjonær inntil det helt brune.Går det et skille mellom å være erkereaksjonær og å bli en quisling? Det kan man vel tenke seg, men i praksis synes historia å vise at reaksjonære politiske krefter gjerne hekter seg opp på en allianse mot fienden. Uansett hvor mye gamle NS-folk i femti år har sutret om at de egentlig bare var norske nasjonalister som bare ville Norge vel, går det ikke an å overse at de reiste handa i Heil Hitler-hilsen. Slik Sokrates angivelig sto opp og hyllet Athens erkefiende, Sparta, og snakket varmt for en invasjon fra Sparta, hvis det var det han gjorde, eller i hvert fall for et athensk militærstyre som kunne brolegge en vei mot en større gresk union, under Spartas overhøyhet.


Det er omtrent slik Stone framstiller saken. Er det noe rart at Xanthippe i tilfelle ble forbanna på gubben? Og at hun ble fortvila over dommen? Tja, det spørs om det var dommen som gjorde henne ille til mote. For ifølge Stone var det ingen som ventet at Sokrates skulle begå offentlig sjølmord. Ifølge Stone ville det ha vært en smal sak for fyren å begi seg til Sparta, bli mottatt som helt og fått både politisk asyl og kanskje et styreverv. Og da kunne kanskje Xanthippe ha trygget alderdommen. Det spørs om hun ikke var fortvilt fordi hun visste at stabeisen Sokrates egentlig var en fundamentalist som gjerne tømte begeret for å oppreise seg sjøl til å bli martyr. Men det veit vi ikke.



Ola Lars Andresen


* Til neste år blir ikke bloggen delt på facebook, men du kan klikke på den svarte knappen med BLOGLOVIN og trykke på FOLLOW, så får du varsel ved oppdateringer * Follow *
  
*

tirsdag 24. desember 2019

Wc - en kort innføring


At våre tidlige slektninger, fra Homo Erectus til Homo Sapiens, gjorde sitt fornødne, vet vi. Hvor de gjorde det er et større mysterium. Men en form for toalett hadde nok enkelte i hula hvor de bodde. Det vet vi fordi vi har funnet restene av «innholdet», og det har gitt oss verdi­full innsikt i kosthold og vaner. Men selve toalettet var neppe mer enn et hull i bakken.

WC er forkortelse for water closet, som er engelsk og betyr 'vannklosett', toalett. WC blir også brukt som forkortelse for World Cup, verdenscup. 


Toalett, do, dass, ramme, klosett, det glade hjørne eller avtrede. Kjær installasjon har mange navn. Til tross for at det sjelden nevnes. Å gjøre sitt fornødne er noe alle gjør, men få snakker om. Nå skal stillheten rundt historiens dovaner brytes. I Paris kan du se både folkelige og kongelige avtreder på utstillingen «Hygiene i middelalderen». Ifølge arrangørene var ikke sanitæranleggene fra denne tida fullt så primitive som først antatt. 


For å bevise dette har de stilt ut Paris eldste vannklosett, som i sin tid ble brukt til å ta imot avfallet fra hertugen av Burgund - «John den fryktløse». Han fungerte som Frankrikes konge mellom 1409 og 1413, og hadde et toalett om på alle måter levde opp til de kongelige krav. DEN FORNEMME hertug-doen er plassert i toppen av tårnet som er oppkalt etter ham i sentrum av den franske hovedstaden. Her kunne mannen uten frykt late både det ene og det andre, på tykt polstret sete, og med ovnsvarme og et luftesystem for å få bort ubehagelig lukt. Restene etter franskekongen falt 25 meter rett ned ei sjakt, før de endte i slottets septikgrop som var kledd i stein. Denne hadde et gulv som slapp gjennom alt flytende, men som samlet opp fast avføring. Dette ble med jevne mellomrom samlet opp av ei egen yrkesgruppe som på folkemunne ble kalt Monsieur Fifi.


Septikgropa ble dekket til for å unngå lukt i å stige oppover. På gata var selvfølgelig lukta overalt, men i de adeliges hjem var renslighet av største betydning, sier den franske sosialhistorikeren Daniele Alexandre-Bidon til BBC. Vanlig dødelige pariesere hadde også et saniærsystem som bygget på fritt fall, men til forskjell fra de kongelige foregikk dette i friluft. Noen steder var toalettet bare et hull i veggen, mens andre hadde plassert hullet på et enkelt fundament av tre. Uansett gjaldt det for folk på gata å følge godt med på hva som skjedde over hodene deres. På denne tida var ikke alt fra oven av det gode slaget, og ifølge flere kunstverk på utstillingen gikk det ofte galt. 


Etter at toalettbesøket var ferdig, kunne kongelige og adelige tørke sine edlere deler med myke filler av bomull og lin. Vanlige folk måtte derimot ta til takke med gress eller bladene fra en spesiell plante. Disse var riktignok behagelig myke, men til gjengjeld var ikke oppsugingsevnen noe å skryte av. Denne planten vokser i hagen utenfor hertugens tårn, og beøkende til utstillingen oppfordres til å teste dem selv. Utover 1600-tallet forfalt hygienen dramatisk. Ifølge Alexandre-Bidon så middelalderens franskmenn på vann som en kilde til renhet, både fysisk og religiøst. Seinere endret dette seg. - Mye seinere kom en annen mentalitet, som fyrtet å eksponere kroppen for utvendige elementer som luft og vann, forklarer hun. 


Det kan forklare hvorfor Paris flotte fruer ble så kjente for sin dårlige kroppslukt, som de forgjeves prøvde å kamuflere med parfyme. Særlig bedre var ikke hygienen hos «Solkongen» Ludvig den fjortende (1638-1715), som ikke la vekt på dofasiliteter da han inntok Versailles. Det ble derfor vanlig for hoffet å gjøre både fast og flytende i slottskrokene. I motsetning til kroppsfunksjoner som dans, drama og sang, har avføring svært dårlig rykte. Som et resultat av dette har svært få dokumentert toalettvanene til våre forfedre, sier den indiske sosiologen Bindeshwar Pathak. Han er mannen bak Sulabh Toalettmuseum, som kartlegger toalettets 4500 år lange historie. 

Bindeshwar Pathak fattet interesse for emnet fordi han ser på dovaner som en indikator hvor vel fungerende et samfunn er.  Toalettet er et viktig bindeledd mellom ro og uorden, og mellom godt og dårlig miljø, skrev han i foredraget han holdt i Hong Kong 1995 under et symposium om offentlige toaletter. Selv jobber han iherdig for å bedre forholdene for Indias 950 millioner innbyggere - der kun 30 prosent har tilgang til et toalett. Inntil mennesket fikk faste boliger gjorde de sitt fornødne akkurat der det passet dem. Det eldste sanitæranlegget vi kjenner ble laget i 2500 før Kristus i Mohenjodaro i dagens Pakistan. Den høyt utviklede harappa-sivilisasjonen gjorde fra seg i utbygde vannveier, men da de døde ut gikk den gode dohygienen i grava med dem. 


Ifølge toalett-museet var perioden 500 til 1500 e.kr. en mørk periode hva dovaner angikk. Da vi ble bofaste, ble avtredet lagt i gårdsrom. Seinere kom de inn i huset, og nå ble oppsamlet avfall og bekjempelse av dårlig lukt en utfordring. Dette brakte potta på banen, som ble gjort rein av slaver eller hushjelper. Etter hvert kunne de rike gjøre fra seg sittende i toalettstoler på små utstikkere fra hustak, mens fattige gjorde fra seg i kloakkummer, laget hull fra gulv rett ned på jorda eller i elva under - eller gikk simpelthen ut i gata eller elva og slapp seg løs der.


 Egypterne hadde toalettstoler så tidlig som 2100 f.Kr. Grekerne gikk derimot på do utendørs, uten antydning til sjenanse. Romerne utviklet offentlige bad og toalett med hull i gulvet til rennende vann under. På store middager i romerriket var det derimot vanlig å se slaver vandre mellom gjestene med tissepotter i sølv. Reisende romere fikk ideen til en mobil dostol som lot urin renne gjennom, men holdt på avføringen. Utgravinger i Thailand og Sri Lanka har vist oppfinnelser av samme type. Den store dorevolusjonen kom utover 1500-tallet. Myndigheter i ulike land var lei av møkk og stank, og de hygienelover ble vedtatt. Drøye 60 år seinere utstedte politiet i Paris en ordre om at alle husstander måtte ha en form for toalett. Det var også i Paris at det for første gang ble opprettet separate toaletter for menn og kvinner, på et ball i 1739. 


Byen måtte enda vente 80 år på sitt første offentlige toalett. Det første vannklosettet så dagens lys i 1596, men ble ikke vanlig før langt ut på 1700-tallet. I mellomtida regjerte jordklosettet, med jord i stedet for vann, ved siden av de gamle dovanene. I 1738 lanserte JF Brondel en type nedspylbart klosett med ventil. Teknologien ble stadig forbedret, inntil det på slutten av 1880-tallet liknet dagens toalett. Den gangen med kledelige gardiner rundt. De siste hundre årene har vekten ligget mer på estetikk enn på teknologi. I dag er det kun fantasien som setter grenser for hvordan vi har det på do. I Norge pusser vi opp boligene våre for 30 milliarder hvert år, og badet er det aller mest populære rommet å fornye. Vi betaler titusener av kroner på komfort og velvære, i tillegg til det ytterst nødvendige - toalettet. 


På 1800-tallet førte befolkningens urenslighet til en hygienekampanje for å bedre helse- og sunnhetstilstanden. I 1860 ble Sunnhetsloven vedtatt. Å varme vann til vask av kropp, hus og hjem var tidkrevende og foregikk tradisjonelt på lørdag – vaskedagen. Først i annen halvdel av 1900-tallet ble vask en hverdagslig handling. For at hygiene kampanjen skulle nå fram til folkets brede lag, ble folkebadene opprettet. Torggata bad i Christiania (Oslo) fra 1862 var et tilbud til hele befolkningen. På slutten av 1800-tallet ble det installert baderom i enkelte velstående hjem i Kristiania.

Fram til begynnelsen av 1900-tallet var utedo i bakgården eller «klaskedo» i baktrappa nesten enerådende som toalett i byene. I 1775 tok Alexander Cummings ut det første patentet på vannklosett. Det første WC i Norge ble installert i Christiania i ca. 1860 og i 1864 fantes i alt 28 vannklosetter i byen. På den tiden ble ikke kloakken renset. Vannklosetter spredte forurensing og smitte og ble forbudt i 1879. Først med de kommunale renseanleggene i 1911 ble det vanlig med vannklosett i nybygg.


Det Rivertzke boligkompleks (bygd 1913) i Kristiania vakte oppsikt fordi anlegget, som besto av toromsleiligheter for arbeiderklassen, hadde vannklosett for hver leilighet. Den første OBOS-blokka, Etterstad I fra 1931, var utstyrt med både WC og bad. Etter annen verdenskrig ble baderom standard i alle nye boliger, men så sent som i 1973 manglet fortsatt 31 % av norske hjem bad og 27 % hadde ikke WC.

Fram til 1900-tallet var klesvask et manuelt og fysisk anstrengende arbeid. Vannet måtte bæres inn. Noen bygårder, som Wessels gate 15 (bygd 1865), hadde fra starten innlagt vann i alle leiligheter. Klesvasken foregikk likevel i bryggerhuset i kjelleren. Elektriske vaskemaskiner kom på markedet i Norge på 1920-tallet, men var ikke vanlige før 1950. I 1973 hadde 72 % av husholdene i Norge vaskemaskin. Et slitsomt arbeid med bryggerpanne og vaskebrett er i etterkrigstiden erstattet med helautomatiske maskiner og tørketromler.


Kunnskapen om sammenhengen mellom helse og hygiene gjaldt også husvask, som imidlertid ble mindre mekanisert enn annet arbeid i hjemmet. Fremdeles skjer rengjøringen med vann og såpe, kost og klut. Elektriske varmtvannsberedere, som kom på markedet rundt 1920, lettet likevel husarbeidet i betydelig grad. Den mest revolusjonerende rengjøringsmaskinen for hjemmet var den elektriske støvsugeren, som kom i salg rundt første verdenskrig. Verken utseende eller teknikk har endret seg særlig siden den gang. Vitenskapeliggjøringen av hverdagen førte til at renhold ikke lenger dreier seg om orden, men om helse. Kravene til hygiene økte. Moderne teknologi gjorde rengjøring mindre slitsomt og tidkrevende, men tiden man sparte ble gjerne brukt til å gjøre mer rent enn før.



Her har det blitt vask av alle hundene etter en forholdsvis tung tur oppover Holleia i dag. Julaften ble feiret i går med mamma, pappa og Patran. Men jeg skal på restemiddag i dag også, så jeg gleder meg til ribbe og møltekrem igjen. Nyt kvelden med pakker og kos.

God jul!

mandag 23. desember 2019

Vemod


Vemod, sørgelighet eller tristhet er et humør karakterisert av følelser av ufordelaktighet og tap. Folk blir ofte stille når de er sørgmodige ,de blir mindre energiske og mer tilbaketrukne. Tristhet er ansett som det motsatte av glede, og ligner følelsene bedrøvelse, sorg, elendighet og melankoli. Filosofen Baruch de Spinoza definerte tristhet som overgangen for en person fra en stor fullkommenhet til en mindre en.

"Det var en perfekt førjulsdag og to dager til julaften. Da jeg kjørte opp bakken til den psykiatriske institusjonen der jeg jobbet, falt det store snøflak ned på bilruta. I vinduene hang pepperkakehjertene som pasientene hadde bakt noen dager før – noen av dem var spist litt av, og synet av dem fikk meg til å smile.

Jeg både gledet og gruet meg til jobb. Jeg gledet meg på mange av pasientenes vegne, de skulle hjem til familien sin og gledet seg stort til det. Jula gjør noe med mange av oss, og det hadde vært mange gode samtaler om julas innhold og budskap de siste dagene.

En pasient hadde kjøpt en gave til et småsøsken og gledet seg masse til å gi den, en annen hadde ikke sett familien på lenge og gledet seg til stemningen på julaften. Men så var det noen av pasientene som ble stillere enn vanlig i denne tiden. De trakk seg unna, holdt seg på rommet og virket mutte.

Særlig en av pasientene, «Lars», hadde vært lite meddelsom dagen før. Flere av mine erfarne kolleger hadde merket seg at han hadde virket nedstemt, og de antok at det kunne ha å gjøre med at han var en av de som skulle feire jul på avdelingen. Han hadde heller ikke hatt besøk.

En av kollegaene mine, en hjertevarm psykiatrisk sykepleier, hadde lagt stor flid i å finne en fin gave fra avdelingen til pasienten, slik at han også skulle ha noe å åpne på julaften. Jeg kjente at det stakk i hjertet.

Denne pasienten var som oftest ensom, og det hadde mye med sykdommen hans å gjøre. Symptomene hans var krevende å forholde seg til for de som kom ham nær. Samtidig snakket han ofte om ensomhet og kjærlighet, og savnet etter gjensidighet.

«Du er hyggelig, du, men du får jo tross alt betalt for å jobbe her og er ikke her for å være vennen min», kunne han si til meg når vi snakket sammen. Om jeg lyktes i å overbevise ham om at jeg faktisk brydde meg, vil jeg nok aldri få vite.

Det var god stemning på avdelingen, men akkurat som dagen før var denne pasienten på utsiden. Flere av medpasientene skulle reise hjem, det var pakking og avskjedsklemmer. Flere av oss forsøkte å få ham med på noe, han fikk tilbud om alt mulig vi tenkte kunne friste og bidra til litt glede.

Men han ville bare være alene. Det var rett og slett vondt å se hvordan jula forsterket de forskjellene som vi i personalet så hele året: Hvem har et sosialt nettverk? Hvem har familie som kommer på besøk? Hvem har venner som ringer?

Litt utpå dagen ringte det på døren. Jeg gikk ned for å låse opp, og der sto en eldre mann med en bærepose. I posen lå en gave med julepapir og hyssing. «Jeg er broren til Lars, og her er en julegave til ham. Kan du ta den med for meg?». Øyeblikket som fulgte husker jeg krystallklart: Armen min sluttet rett og slett å fungere, mens hodet gikk på høygir.

Jeg forstod jo at jeg egentlig burde ta imot posen, ønske ham god jul og si at vi skulle ta godt vare på broren hans i jula. Å skape trygghet hos pårørende er viktig. Men så tenkte jeg på Lars og det nedstemte humøret hans de siste dagene og ensomheten som nærmest lyste av ham.

Jeg kikket på broren og nølte. Jeg syntes jeg kunne se både dårlig samvittighet, motvilje, skam og frustrasjon i blikket hans på en gang. Jeg sa: «Det ville betydd veldig mye for ham om du ville levere den selv». Jeg holdt blikket hans, men han så bort og ristet på hodet. «Jeg vet det…, men jeg orker ikke», sa han lavt.

Jeg nølte igjen. Alle disse tankene, alle disse avveiningene om alt fra taushetsplikt til respekt for andres grenser, kvernet i hodet mitt. «Det skjønner jeg godt. Broren din er ikke den enkleste å snakke med. Men hva hvis jeg blir med, og vi setter en maksgrense på ti minutter på forhånd? Jeg vil ikke presse deg, men jeg skulle så gjerne ønske at du ville bli med opp».

Han nikket. «Greit, sa han lavt. Jeg viste ham inn på besøksrommet og gikk inn på avdelingen for å hente pasienten. «Det er besøk til deg», sa jeg og smilte lurt. «Er det presten?», svarte pasienten i halvveis alvor og halvveis spøk. «Ingen har dødd», sa jeg, «men kom og se selv». Da døra gikk opp og han fikk øye på broren, så rettet han seg opp. «Er det du som kommer!», sa han med en glede i stemmen jeg brått forstod at jeg ikke hadde hørt på flere dager.

De klemte hverandre og satt seg ned og småpratet. Jeg hentet kaffe og noen kaker og prøvde å være mest mulig usynlig. Praten fløt fint og stemningen var god. Etter ti minutter kikket broren på meg og ristet svakt på hodet da jeg kikket spørrende på klokka.

Han ble en liten stund til, så forklarte han at han måtte gå for å rekke en avtale. De klemte og ønsket hverandre god jul. Lars fikk gaven og holdt den varsomt i hendene. Jeg fulgte broren ned, takket ham for at han ville bli med opp, og beklaget det hvis jeg hadde presset ham. Han nikket og mumlet, og gikk ut døren – fortsatt med posen i hånden.

Da jeg kom opp igjen, sto Lars sammen med flere personale og pasienter. «Jeg har hatt besøk av broren min», sa han og holdt fortsatt gaven i armene. Han var synlig stolt og glad. Det var umulig å se på ham uten å smile. Han slapp ikke gaven før han varsomt la den under juletreet på spiserommet. Synet av den voksne mannen som danderte julegaven sin og strøk varsomt over julepapiret står fortsatt levende for meg."