Wc - en kort innføring

At våre tidlige slektninger, fra Homo Erectus til Homo Sapiens, gjorde sitt fornødne, vet vi. Hvor de gjorde det er et større mysterium. Men en form for toalett hadde nok enkelte i hula hvor de bodde. Det vet vi fordi vi har funnet restene av «innholdet», og det har gitt oss verdi­full innsikt i kosthold og vaner. Men selve toalettet var neppe mer enn et hull i bakken.

WC er forkortelse for water closet, som er engelsk og betyr 'vannklosett', toalett. WC blir også brukt som forkortelse for World Cup, verdenscup. 

Toalett, do, dass, ramme, klosett, det glade hjørne eller avtrede. Kjær installasjon har mange navn. Til tross for at det sjelden nevnes. Å gjøre sitt fornødne er noe alle gjør, men få snakker om. Nå skal stillheten rundt historiens dovaner brytes. I Paris kan du se både folkelige og kongelige avtreder på utstillingen «Hygiene i middelalderen». Ifølge arrangørene var ikke sanitæranleggene fra denne tida fullt så primitive som først antatt. 

For å bevise dette har de stilt ut Paris eldste vannklosett, som i sin tid ble brukt til å ta imot avfallet fra hertugen av Burgund - «John den fryktløse». Han fungerte som Frankrikes konge mellom 1409 og 1413, og hadde et toalett om på alle måter levde opp til de kongelige krav. DEN FORNEMME hertug-doen er plassert i toppen av tårnet som er oppkalt etter ham i sentrum av den franske hovedstaden. Her kunne mannen uten frykt late både det ene og det andre, på tykt polstret sete, og med ovnsvarme og et luftesystem for å få bort ubehagelig lukt. Restene etter franskekongen falt 25 meter rett ned ei sjakt, før de endte i slottets septikgrop som var kledd i stein. Denne hadde et gulv som slapp gjennom alt flytende, men som samlet opp fast avføring. Dette ble med jevne mellomrom samlet opp av ei egen yrkesgruppe som på folkemunne ble kalt Monsieur Fifi.

Septikgropa ble dekket til for å unngå lukt i å stige oppover. På gata var selvfølgelig lukta overalt, men i de adeliges hjem var renslighet av største betydning, sier den franske sosialhistorikeren Daniele Alexandre-Bidon til BBC. Vanlig dødelige pariesere hadde også et saniærsystem som bygget på fritt fall, men til forskjell fra de kongelige foregikk dette i friluft. Noen steder var toalettet bare et hull i veggen, mens andre hadde plassert hullet på et enkelt fundament av tre. Uansett gjaldt det for folk på gata å følge godt med på hva som skjedde over hodene deres. På denne tida var ikke alt fra oven av det gode slaget, og ifølge flere kunstverk på utstillingen gikk det ofte galt. 

Etter at toalettbesøket var ferdig, kunne kongelige og adelige tørke sine edlere deler med myke filler av bomull og lin. Vanlige folk måtte derimot ta til takke med gress eller bladene fra en spesiell plante. Disse var riktignok behagelig myke, men til gjengjeld var ikke oppsugingsevnen noe å skryte av. Denne planten vokser i hagen utenfor hertugens tårn, og beøkende til utstillingen oppfordres til å teste dem selv. Utover 1600-tallet forfalt hygienen dramatisk. Ifølge Alexandre-Bidon så middelalderens franskmenn på vann som en kilde til renhet, både fysisk og religiøst. Seinere endret dette seg. - Mye seinere kom en annen mentalitet, som fyrtet å eksponere kroppen for utvendige elementer som luft og vann, forklarer hun. 

Det kan forklare hvorfor Paris flotte fruer ble så kjente for sin dårlige kroppslukt, som de forgjeves prøvde å kamuflere med parfyme. Særlig bedre var ikke hygienen hos «Solkongen» Ludvig den fjortende (1638-1715), som ikke la vekt på dofasiliteter da han inntok Versailles. Det ble derfor vanlig for hoffet å gjøre både fast og flytende i slottskrokene. I motsetning til kroppsfunksjoner som dans, drama og sang, har avføring svært dårlig rykte. Som et resultat av dette har svært få dokumentert toalettvanene til våre forfedre, sier den indiske sosiologen Bindeshwar Pathak. Han er mannen bak Sulabh Toalettmuseum, som kartlegger toalettets 4500 år lange historie. 

Bindeshwar Pathak fattet interesse for emnet fordi han ser på dovaner som en indikator hvor vel fungerende et samfunn er.  Toalettet er et viktig bindeledd mellom ro og uorden, og mellom godt og dårlig miljø, skrev han i foredraget han holdt i Hong Kong 1995 under et symposium om offentlige toaletter. Selv jobber han iherdig for å bedre forholdene for Indias 950 millioner innbyggere - der kun 30 prosent har tilgang til et toalett. Inntil mennesket fikk faste boliger gjorde de sitt fornødne akkurat der det passet dem. Det eldste sanitæranlegget vi kjenner ble laget i 2500 før Kristus i Mohenjodaro i dagens Pakistan. Den høyt utviklede harappa-sivilisasjonen gjorde fra seg i utbygde vannveier, men da de døde ut gikk den gode dohygienen i grava med dem. 

Ifølge toalett-museet var perioden 500 til 1500 e.kr. en mørk periode hva dovaner angikk. Da vi ble bofaste, ble avtredet lagt i gårdsrom. Seinere kom de inn i huset, og nå ble oppsamlet avfall og bekjempelse av dårlig lukt en utfordring. Dette brakte potta på banen, som ble gjort rein av slaver eller hushjelper. Etter hvert kunne de rike gjøre fra seg sittende i toalettstoler på små utstikkere fra hustak, mens fattige gjorde fra seg i kloakkummer, laget hull fra gulv rett ned på jorda eller i elva under - eller gikk simpelthen ut i gata eller elva og slapp seg løs der.

 Egypterne hadde toalettstoler så tidlig som 2100 f.Kr. Grekerne gikk derimot på do utendørs, uten antydning til sjenanse. Romerne utviklet offentlige bad og toalett med hull i gulvet til rennende vann under. På store middager i romerriket var det derimot vanlig å se slaver vandre mellom gjestene med tissepotter i sølv. Reisende romere fikk ideen til en mobil dostol som lot urin renne gjennom, men holdt på avføringen. Utgravinger i Thailand og Sri Lanka har vist oppfinnelser av samme type. Den store dorevolusjonen kom utover 1500-tallet. Myndigheter i ulike land var lei av møkk og stank, og de hygienelover ble vedtatt. Drøye 60 år seinere utstedte politiet i Paris en ordre om at alle husstander måtte ha en form for toalett. Det var også i Paris at det for første gang ble opprettet separate toaletter for menn og kvinner, på et ball i 1739. 

Byen måtte enda vente 80 år på sitt første offentlige toalett. Det første vannklosettet så dagens lys i 1596, men ble ikke vanlig før langt ut på 1700-tallet. I mellomtida regjerte jordklosettet, med jord i stedet for vann, ved siden av de gamle dovanene. I 1738 lanserte JF Brondel en type nedspylbart klosett med ventil. Teknologien ble stadig forbedret, inntil det på slutten av 1880-tallet liknet dagens toalett. Den gangen med kledelige gardiner rundt. De siste hundre årene har vekten ligget mer på estetikk enn på teknologi. I dag er det kun fantasien som setter grenser for hvordan vi har det på do. I Norge pusser vi opp boligene våre for 30 milliarder hvert år, og badet er det aller mest populære rommet å fornye. Vi betaler titusener av kroner på komfort og velvære, i tillegg til det ytterst nødvendige - toalettet. 

På 1800-tallet førte befolkningens urenslighet til en hygienekampanje for å bedre helse- og sunnhetstilstanden. I 1860 ble Sunnhetsloven vedtatt. Å varme vann til vask av kropp, hus og hjem var tidkrevende og foregikk tradisjonelt på lørdag – vaskedagen. Først i annen halvdel av 1900-tallet ble vask en hverdagslig handling. For at hygiene kampanjen skulle nå fram til folkets brede lag, ble folkebadene opprettet. Torggata bad i Christiania (Oslo) fra 1862 var et tilbud til hele befolkningen. På slutten av 1800-tallet ble det installert baderom i enkelte velstående hjem i Kristiania.

Fram til begynnelsen av 1900-tallet var utedo i bakgården eller «klaskedo» i baktrappa nesten enerådende som toalett i byene. I 1775 tok Alexander Cummings ut det første patentet på vannklosett. Det første WC i Norge ble installert i Christiania i ca. 1860 og i 1864 fantes i alt 28 vannklosetter i byen. På den tiden ble ikke kloakken renset. Vannklosetter spredte forurensing og smitte og ble forbudt i 1879. Først med de kommunale renseanleggene i 1911 ble det vanlig med vannklosett i nybygg.

Det Rivertzke boligkompleks (bygd 1913) i Kristiania vakte oppsikt fordi anlegget, som besto av toromsleiligheter for arbeiderklassen, hadde vannklosett for hver leilighet. Den første OBOS-blokka, Etterstad I fra 1931, var utstyrt med både WC og bad. Etter annen verdenskrig ble baderom standard i alle nye boliger, men så sent som i 1973 manglet fortsatt 31 % av norske hjem bad og 27 % hadde ikke WC.

Fram til 1900-tallet var klesvask et manuelt og fysisk anstrengende arbeid. Vannet måtte bæres inn. Noen bygårder, som Wessels gate 15 (bygd 1865), hadde fra starten innlagt vann i alle leiligheter. Klesvasken foregikk likevel i bryggerhuset i kjelleren. Elektriske vaskemaskiner kom på markedet i Norge på 1920-tallet, men var ikke vanlige før 1950. I 1973 hadde 72 % av husholdene i Norge vaskemaskin. Et slitsomt arbeid med bryggerpanne og vaskebrett er i etterkrigstiden erstattet med helautomatiske maskiner og tørketromler.

Kunnskapen om sammenhengen mellom helse og hygiene gjaldt også husvask, som imidlertid ble mindre mekanisert enn annet arbeid i hjemmet. Fremdeles skjer rengjøringen med vann og såpe, kost og klut. Elektriske varmtvannsberedere, som kom på markedet rundt 1920, lettet likevel husarbeidet i betydelig grad. Den mest revolusjonerende rengjøringsmaskinen for hjemmet var den elektriske støvsugeren, som kom i salg rundt første verdenskrig. Verken utseende eller teknikk har endret seg særlig siden den gang. Vitenskapeliggjøringen av hverdagen førte til at renhold ikke lenger dreier seg om orden, men om helse. Kravene til hygiene økte. Moderne teknologi gjorde rengjøring mindre slitsomt og tidkrevende, men tiden man sparte ble gjerne brukt til å gjøre mer rent enn før.



Her har det blitt vask av alle hundene etter en forholdsvis tung tur oppover Holleia i dag. Julaften ble feiret i går med mamma, pappa og Patran. Men jeg skal på restemiddag i dag også, så jeg gleder meg til ribbe og møltekrem igjen. Nyt kvelden med pakker og kos.

God jul!