Myter

M kunne jo også blitt mann, men jeg går for en annen variant. Kan ikke ha for mye manneprat. De fleste forskere i dag er enige om at myter er uttrykk for de enkelte kulturers oppfatning av verden og menneskets plass i verden. Ordet myte brukes også om ikke-religiøse forestillinger, og da oftest med negativ betydning, som «det er bare en myte». Det kan dreie seg om konspirasjonsteorier, forestillinger om utenomjordiske vesener eller fantasier rundt «kjendisers» personlige liv. Også vitenskapelige teorier eller påstander blir ofte betegnet som myter av dem som har en annen oppfatning, eller når teorien blir motbevist. Et eksempel er ideen om at mennesker kan deles inn i raser, som nå gjerne kalles en myte.

Det er heller ikke uvanlig at tilhengere av én religion betrakter andre religioners religiøse forestillinger som myter, eller løgn, i motsetning til sannhet. Fordi mytenes hensikt er å forklare verden, hvordan den ble til og hvordan den fungerer, ble det utformet mange ulike typer mytologiske fortellinger. I Nord-Europa er de norrøne mytene en del av kulturarven. På norsk har både gudene Tor og Odin fått ukedager oppkalt etter seg. I Norge har både gater og områder fått navn etter de norrøne gudene, som Odinsgate, Torshov (norrøn kultplass viet til Tor), Frøyas gate, Frøya kommune og mange, mange flere.

Mange i Vesten forbinder begrepet myte med antikkens verden. Greske myter er kjent for mange gjennom litteraturen og i populærkulturen. Fortellingene om Gaia, Kronos, Zevs, Athene, Afrodite og mange flere utgis i stadig nye utgaver. Myten om Atlas som bærer verden og om den flotte og sterke Herkules er fremdeles godt kjent. De gammelegyptiske mytene rundt Isis og Osiris, Horus og Seth er også kjent av mange. Hinduismens kosmologi og syn på universet er kjent for mange, også utenfor India. Det samme er mytene rundt Shiva og Krishna, Parvati og Lakshmi, Ganesha og Rama. Buddhismens myter rundt personen Buddha, hans fødsel, ungdomstid og liv er en svært viktig del av buddhismens trosgrunnlag.

I tillegg til de mytologiene som er godt kjent i Vesten, blir myter fra flere steder og kulturer nå samlet og utgitt i bokform. Dette gjelder ikke minst de mange ulike mytene som var/er en del av amerikanske urfolks kultur, Australias urbefolkning og mange andre kulturer der mytene har beholdt sin muntlige overleveringsform helt frem til våre dager. Allerede i antikken ble det gjort forsøk på å «forklare» mytene, fordi deres opprinnelige religiøse budskap ikke lenger ble forstått. Mytene ble derfor ofte tillagt en dypere, symbolsk betydning. Flere av disse tidlige myteforklaringene er de samme som er blitt fremsatt i vår tid. Dette gjelder både den allegoriske mytetolkning der man ser mer på mytens dypere budskap enn på fortellingens tilsynelatende innhold og mening. Men det gjelder også de ulike psykologiske tolkningene, for eksempel at myter var skapt av menneskets naturlige frykt for det ukjente. Den greske filosofen Platon (427–347 fvt.) så gudefortellinger i kontrast til de evige ideer, slik at «myte» kom til å bety «usann historie». Hans syn kan også ligger til grunn for den moderne betydningen «illusjon, løgn».

Psykologer som Sigmund Freud og Carl Gustav Jung (1875–1961) har ment at myter var uttrykk for grunnleggende sannheter. Jung mente at myter og drømmer stammer fra et «felles ubevisste» og at vi trenger mytene for å fungere som samfunn. Jungs lære om arketypene har også inspirert en rekke andre myteforskere. Mircea Eliade (1907–1986) var opptatt av myten som en form for hellig beretning, og mente mytenes formål er å gjenskape den skapende tid (Den gyldne tidsalder). Forskere som regnes blant strukturalistene, som Claude Lévi-Strauss (1908–2005), mente blant annet at myter kunne tjene til å utjevne og glatte over motsetningene i livet.