Kjærligheten

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannheten.Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten. Det er vanskelig å innrømme. Det sitter langt inne å si ordene høyt. Ord jeg vet er sanne. Ord jeg ikke vil innrømme. Ord jeg sa høyt til deg. Når ordene uttales, kan de ikke lenger trekkes tilbake. Da er de ugjenkallelige. Deres sannhet er da absolutt.

Vi har vel alle vært forelsket en gang eller to eller flere iløpet av livet. Men det merkelige er hvorfor noen forelsker går over og andre utvikler seg til kjærlighet.



Noen forelskelser varer lenge og en er veldig bevisst på at dette er kun en forelskelse og den en er forelsket i trenger ikke vite det engang. Innerst inne så vet en selv også, at dette har jeg ingen hensikt med å videre utvikle. Men en føler seg litt bedre selv om man liker noen ekstra godt. Også føler en seg ennå bedre om noen liker meg ekstra godt.

Men det finnes vel heller ikke noe mer slitsomt om en finner ut, skjønner eller får i klar tale at noen er forelsket i deg, eller rett og slett har utviklet kjærlighet til deg... men du er slett ikke på det stadiet der, ikke i det hele tatt! Nei det trenger ikke være på det sjukelige stokking nivået engang for å være ubehagelig. Det holder egentlig at det ikke stemmer helt med kjemien. 

Men plutselig så forsvinner kjærligheten like plutselig som den kom inn i livet ditt. Noen ganger forsvinner den med lettelse andre ganger med et stort savn. For det er veldig sjelden kjærligheten forlater begge parter samtidig.