Xanthippe

Xanthippe var gift med Sokrates i antikkens Athen. De hadde de tre sønnene Lamprokles, Sofroniskos og Menexenos. Der er mange historier om Xanthippe, men få ting som betraktes som sikre fakta. Man tror at hun var mye yngre enn filosofen hun var gift med, kanskje så mye som 40 år.

Kranglevoren kjerring er vel det hun huskes som, og det er sannsynligvis helt urettferdig. Akkurat som resten av livet ofte er. Hun skal ha vært trettekjær, sies det. Hun skal ha skjelt Sokrates heder og ære fra. Men hun skal også ha protestert og vist fortvilelse da gubben ble dømt til å tømme et giftbeger. Xanthippe er verdt noen ord. Dessverre veit vi så altfor lite om henne. Vi blir derfor nødt til å forestille oss hvordan det var å være i hennes sted. 

Demokratiet omfattet ikke Xanthippe. Hun hadde ikke stemmerett. Hun var kanskje hustru av en fri borger, men det var visstnok en status som ikke lå særlig høyt på den tida. Slaver og horer kunne klatre høyere på den sosiale rangstigen, hvis jeg skal tro på noen av de tekstene jeg har lest.Det som egentlig forundrer meg er at vi i det hele tatt får høre om henne. Og da i temmelig negative vendinger. Jeg kunne ha tenkt meg å spørre I.F.Stone, brysom amerikansk journalist i forrige århundre, om hva han sporet opp om fru Sokrates. Han tok seg nemlig bryderiet ved å lære seg å lese gammelgresk, så han hadde nok en smule oversikt over kildene. 

Men jeg har ikke klart å kontakte ham. Jeg er ikke sikker på om han er blant oss lenger. Og ønsker ikke å få bekreftet at han ikke er det. Hvis Xanthippe virkelig var en sånn uutholdelig hurpe som tradisjonen skal ha oss til å tro, blir dette lettere forståelig hvis vi leser Stone, og hans framstilling av saken mot Sokrates. Hos Stone er poenget politisk. Når Stone leser kildene, kommer det klart fram for ham at Sokrates strengt talt ble dømt for landssvik, som en annen Quisling. 

Når godeste Platon forfekter at staten må ledes av filosofer, betyr det, ifølge Stone, ikke annet enn at Platon går sterkt ut mot enhver demokratisk idé. Platon ønsket seg et aristokratisk styre, med filosofene i aristokratiets tjeneste. Og Platon var som kjent Sokrates elev. Når Platon argumenterer, viser han til hva Sokrates sa, ifølge Platon. Siden han nesten var helt aleine om å sitere Sokrates, er det vanskelig å hevde at Sokrates tenkte og mente annerledes enn Platon. 

Hvis Platon kan oppfattes som erkereaksjonær, så kan Sokrates også ha vært reaksjonær inntil det helt brune.Går det et skille mellom å være erkereaksjonær og å bli en quisling? Det kan man vel tenke seg, men i praksis synes historia å vise at reaksjonære politiske krefter gjerne hekter seg opp på en allianse mot fienden. Uansett hvor mye gamle NS-folk i femti år har sutret om at de egentlig bare var norske nasjonalister som bare ville Norge vel, går det ikke an å overse at de reiste handa i Heil Hitler-hilsen. Slik Sokrates angivelig sto opp og hyllet Athens erkefiende, Sparta, og snakket varmt for en invasjon fra Sparta, hvis det var det han gjorde, eller i hvert fall for et athensk militærstyre som kunne brolegge en vei mot en større gresk union, under Spartas overhøyhet.

Det er omtrent slik Stone framstiller saken. Er det noe rart at Xanthippe i tilfelle ble forbanna på gubben? Og at hun ble fortvila over dommen? Tja, det spørs om det var dommen som gjorde henne ille til mote. For ifølge Stone var det ingen som ventet at Sokrates skulle begå offentlig sjølmord. Ifølge Stone ville det ha vært en smal sak for fyren å begi seg til Sparta, bli mottatt som helt og fått både politisk asyl og kanskje et styreverv. Og da kunne kanskje Xanthippe ha trygget alderdommen. Det spørs om hun ikke var fortvilt fordi hun visste at stabeisen Sokrates egentlig var en fundamentalist som gjerne tømte begeret for å oppreise seg sjøl til å bli martyr. Men det veit vi ikke.

Ola Lars Andresen

* Til neste år blir ikke bloggen delt på facebook, men du kan klikke på den svarte knappen med BLOGLOVIN og trykke på FOLLOW, så får du varsel ved oppdateringer * Follow *

  

*