En manns tenningsmønster er styrt av hans høye testostoron-nivå, som gjør at de kan bli raskt tent hvis de ser noe eller noen de liker eller visualiserer noe som tenner dem. En kvinnes tenningsmønster, derimot, er mer flyktig og avhenger i større grad av en stemning som gir god følelse av nærhet og trygghet. Det er på mange måter dopaminet som mater forelskelsen. Det høye dopaminnivået i kroppen gjør at vi kjenner oss uovervinnelige - stadig på jakt etter mer og aldri mette på den vi er forelsket i. Det varierer hvor lenge dopaminforelskelsen varer, men i gjennomsnitt kan vi si cirka et halvt år. Rent genetisk har noen av oss et dopaminsystem som er mer påvirkelig og lettantennelig. Kosthold og helse kan også påvirke oss.
Forelskelse er, helt enkelt forklart, en kjemisk prosess i hjernen. Det er nærmest en naturlig form for rus, og den berusende følelsen kommer av faktiske endringer i hjernen. Forelskelsesrusen ligner den man får av narkotiske stoffer, og kan uten tvil være avhengighetsskapende. Den delen av hjernen som aktiveres under en forelskelse, er nemlig den samme som den som aktiveres under rus. Vi vet at den regionen i hjernen som aktiviseres når man forelsker seg, ligger rett ved den regionen som aktiviseres når vi er tørste og sultne. Romantisk kjærlighet handler om overlevelse, det fører DNA-et vårt videre og det holder oss i live.
I hjernen har vi et lystsenter som styrer urinstinktene våre. Det er i dette senteret dopamin skilles ut som en del av belønningssystemet vårt. Når dopamin skilles ut i lystsenteret, får vi et «dopaminrush», og vi får lyst på mer. Vi trenger å formere oss, vi trenger mat, og derfor trigges vi til å fortsette. Kroppen reagerer nesten likedan på dopamin som på kokain, og det er den samme delen av hjernen som blir aktivert. Inntak av kokain fører til en unaturlig høy dopaminkonsentrasjon i hjernen. Når kokainen går ut av kroppen, vil brukeren gå inn i en tilstand av depresjon og demotivering. Dopaminnivået vil nå være unaturlig lavt.
Dopaminnivået i lystsenteret øker også når vi drikker alkohol. Dette kan kanskje forklare fenomenet «ølbriller», altså at representanter for det motsatte kjønn virker mer tiltrekkende etter noen øl, og at man kan bli mer sexfiksert i påvirket tilstand. Hjernen narres til å tro at man er forelsket. Hvis forelskelsen utelukkende ble styrt av dopamin, ville vi nok hatt problemer med å holde oss til én person. Så snart ting ble kjedelig, ville dopaminet styrt oss i retning av en ny belønning - altså en ny person og en ny forelskelse. Men takket være oxytocinet, som også omtales som kjærlighetshormonet, etter hvert tar litt over for dopaminet, ønsker vi oss tilbake til kjæresten vår kveld etter kveld. Oxytocin utløses ved kos og nærhet, og gjør at vi opplever nærhet og tilknytning til denne personen som vi har forelsket oss i. Det er oxytocin som gjør at vi har lyst til å binde oss til en person. Oxytocinet slår inn tidlig i forelskelsen, men blir først dominerende etter det verste dopaminrushet legger seg.
Men alle opplever at forelskelsesbrillene etter hvert ryker. Enkelte tenker da at kjæresten har blitt en idiot, men det er nok ikke sånn det er. Vedkommende var en idiot hele tiden, du så det bare ikke. I tillegg må vi ikke glemme det psykologiske. Man kan se på forelskelsen litt som en sklie. Hvis du står på toppen av sklia og ser nedover, men kjenner at «dette vil jeg ikke hoppe ut i», så kan du gå av sklia. Men hvis du sklir litt nedover, blir det vanskelig å hoppe av.
Lystsenteret er viktig for artens overlevelse, og det settes i sving ved aktiviteter som var viktige for urmennesket, som jakt og sex. Senteret aktiveres når en person får det som i psykologien kalles «positive reinforcement» for visse handlinger (belønning). Denne delen av hjernen aktiveres både ved naturlige belønninger og «kunstige» belønninger. Det er samme senter som aktiveres når vi inntar rusmidler. Naturlige belønninger vil for eksempel være å skaffe seg mat og seksualpartnere, men også å gjøre morsomme og spennende aktiviteter, som for eksempel slalåmkjøring, sprangridning, spille dataspill og lignende. Senteret aktiveres også ved en orgasme. «Kunstige» belønninger er rusmidler og nytelsesmidler som kaffe, sjokolade og tobakk.
Navnet «belønningssystemet» (på engelsk «the reward system») kommer av James Olds og Peter Milners eksperimenter, der de koblet elektroder til forskjellige deler av rottehjerner, noe som førte til at de oppdaget systemet. Elektrodene ble koblet til en bryter som rotta selv kunne trykke på for å få elektriske impulser. Da forskerne satte elektrodene i lystsenteret, begynte rottene å trykke gjentatte ganger på bryteren. Man definerte det slik at rotta fikk «belønning» for å trykke på bryteren. Rottene fortsatte å trykke på bryteren koblet til lystsenteret fordi dette ga en god følelse. Man har i senere tid sett at dersom rotter får tilgang til rusmidler, som kokain eller heroin, via en bryter som er koblet til en intravenøs injeksjon av rusmiddelet, vil rottene trykke på bryteren på samme måte som dersom en elektrode er koblet til lystsenteret.
Dopamin kan se ut til å ha en sentral, og ikke helt enkel rolle, når det gjelder motivasjon, konsentrasjon og viljestyrke. Dopamin styrer motiveringen. Det får individer til å ta initiativ, og til å opprettholde innsatsen for å oppnå noe, uansett om det man ønsker å oppnå er positivt eller negativt. Lave dopaminnivåer gjør at mennesker og forsøksdyr er mindre villige til å gjøre en arbeidsinnsats for å oppnå noe. Konsentrasjonen påvirkes også ved lave dopaminnivåer; studier har vist at det lave dopaminnivået gjør det vanskelig å konsentrere seg og å fokusere på arbeidsoppgaver. Man skulle kanskje derfor tro at høye dopaminnivåer er bra for viljestyrken. Men studier har faktisk vist at når forsøkspersoner får rask økning av dopaminnivået, for eksempel ved inntak av levodopa, så vil impulsiviteten øke. Dersom forsøkspersoner får valget mellom å få la oss si 100 kr nå eller 200 kr om en uke, vil forsøkspersoner med en rask økning i dopaminnivået oftere velge den raskeste belønningen, selv om den er mindre.
Ikke ta fra noen drømmene de bærer på - det er kanskje det eneste de har!