For en gangs skyld var både jeg, Hr Yr og Hr Hoggorm enige i at jeg kunne innvilge meg en fjelltur i finvær. Gårsdagen var varm og sola skinte, dog ikke fra skyfri himmel, men passelig med sol avlikevel.
Jeg kom litt i seineste laget hjemmefra, jeg sov lenger enn jeg pleier så da trengte jeg vel de timene da. Til tross for sein avgang så kom jeg til tom parkering ved 1000-meteren.
Det fine med å gå på fjellet er alle vardene som folk har satt opp, så holder du deg til stier så går du deg ikke bort. Jeg holder meg sjelden til stier, for jeg har sånn kjekk GPS-klokke. Da kan en vase uten mål og mening, for man finner jo tilbake til bilen uansett.
Det var ikke direkte tørt her heller så det var ingen fare med at hundene skulle gå tørste. Jeg har jo vært her tidligere så jeg visste at det var mye vann innover.
Det fine med fjellet er at utsikten er upåklagelig uansett hvor du ser. Jeg så to ryper som flakset opp, jeg var ikke rask nok med kamera for det var litt uventet at de skulle være der. Om de ikke var ferdige med vinterfjærene eller om de hadde startet på ny vintersesong vet jeg ikke. Men de var halvt hvite og halvt brune begge to.
Jeg fulgte stien et stykke til det begynte å helle ned mot Krøderen igjen før jeg gikk opp på baksiden av Skardsvarden som er det høyeste punktet på den siden..
Denne gangen hadde jeg med meg niste for en gangs skyld. Det er ikke så ofte jeg har, ikke når jeg går aleine. Men denne gangen satte jeg meg ned et par ganger til og med for å nyte brødskive, mellombar og ikke minst drikke.
Til tross for at det var så varmt at jeg gikk i singlet hele turen, så fristet det ikke med et bad. Jeg kjente ikke på vannet, men det kan godt hende det hadde vært nydelig badetemperatur.
Nederst har jeg satt inn kart så du kan se runden jeg gikk på ei snau mil. Håper på mer fint vær så det kan bli flere fine turer innen rimelig nærhet.
Man kommer seg ikke opp på 1284 MOH ved å holde seg på flatmark.
Om man går for langt før man svinger oppover fjellet så må man gå ekstra høydemeter. Det stuper raskt gæ'ne veien her.
Skardsvarden med sin steinsamling og pinne på toppen. Jeg gikk ikke opp på selve varden i dag, da det var folk der og vinden tok til når vi kom i høyden.
Jeg begynte å bli sulten så jakten på et lunt sted å nyte brødskiva startet når vi kom opp på flatmark.
Regnet med at det var fint på baksiden av den haugen foran oss. Mener å huske det fra sist gang vi var der. Jeg hadde heller ikke tenkt meg ned til Harehopp hytta denne gangen. Har du sett den en gang så holder liksom det. Ja om du ikke trenger ly for været da. Turen jeg og Hilde hadde dit i fjor kan du lese HER.
Sørbølfjellet er et fjellparti i Flå kommune i Buskerud som utgjør det vestligste området av fjellmassivet Vassfarfjellet mellom Flå og Hedalen. Med sine 1 284 meter over havet er Skarsvarden det høyeste punktet i Sørbølfjellet. Flå har 11 toppturer de anbefaler. HER kan du se hvilke du kan velge, med grei veibeskrivelse også. Jeg har vært på alle sammen unntatt Hestgjuvnatten. Den eneste grunnen til at jeg ikke har vært der, er at den rett og slett ikke frister meg. Jeg liker å gå runder ikke sånn fram og tilbake tur.
Tolvputtjenna heter området jeg gikk i, og det lever virkelig opp til navnet sitt med utallige små og store pytter en kan gå rundt. I de største sto enkelte å fisket, men jeg vet ikke om de gjorde det fordi de synes fisking er gøy, eller fordi de faktisk fikk fisk.
All snøen var ikke borte ennå, det satte Hailey stor pris på.
Så var det på tide med en matpause og en hvil i lyngen. Jeg synes det er flott på fjellet når det ikke er en eneste mygg i nærheten. På toppene blås det forholdsvis friskt, men nedover i dalsidene var det litt drag i lufta som gjorde det behagelig å kose seg til stillheten. For det er stille på fjellet, der skal det være stille.
Til og med Bella tok livet med ro når vi slappet av med niste. Det blei en liten brødbit på hver av dem også, jeg hadde jo smørt med meg noen brødskiver mer enn jeg hadde tenkt å spise.
Jeg gikk ned til vannet etterpå, for jeg tenkte kanskje de hadde lyst til å bade. Men nei både Bella og Hailey takket nei til det, de kunne drikke litt, men det holdt. Da var de ikke så varme som jeg hadde regnet med. Jeg var nemlig blitt rimelig svett iløpet av klatringa oppover fra parkeringa.
Det er litt drag i lufta når det er slike bølger.
Når jeg kom hjem igjen og kledde av meg for en dusj så jeg virkelig hvor mye sola hadde tatt oppe i fjellet. Jeg regnet med at jeg hadde godt underlag så jeg hadde ikke med meg solkrem. Men jeg hadde fått mye mer farge på kroppen. Klart når en er svett så steiker sola ekstra.
Jeg peilet meg ut en rute og planla runden tilbake til bilen igjen. Jeg har jo ikke vært så aktiv i fjellet i sommer, så det er bare dumt å starte med for friskt mot.
Det blås skikkelig til tider, men det var en varm vind.
Litt justeringer så legger ørene seg igjen og det er ikke full gjennomstrømning.
Om du ser den "veien" til venstre i bildet bak det siste vannet, der er planen om å gå for å komme til bilen.
Når steinene ligger slik så må man jo bort å dytte på den, der er jeg helt sikkert den aller første som har prøvd 😏
Det er et forholdsvis stort parti som er rimelig flatt, så det egner seg godt om man ikke er så glad i bratte lange oppoverbakker.
Rett bak Bella omtrent går stien ned mot bilen igjen.
Et par av vannene er riktig så store.
Det ble en liten stopp for en energibar og litt drikke. Man må jo kose seg på fjellet. Jeg går ikke i fjellet for å få mest mulig mil eller mest mulig høydemeter, men jeg liker å kose meg.
Da er det greit å ha hunder som liker å kose seg også.
Det var mange mølteplukkere langs veien oppover før vi parkerte, men oppe på fjellet så jeg kun noen få mølteblomster, noen tomme belger var det langs stien.
Jeg møtte på en bekk som ikke var fult så enkel å forsere, men når jeg fulgte den litt nedover så ble det brått noen steiner jeg kunne hoppe på for å komme over.
Jeg hørte bjellene før jeg så dem. Hundene var mest opptatt med nesa i bakken for å prøve å finne dem, hadde de sett opp så hadde de fått øye på dem.
Sauene fulgte oss med øynene til vi var kommet et godt stykke forbi dem.
På andre siden av vannet der er stien som er blåmerka.
Det var mye småfugel som sang og fløy fra stein til stein når vi gikk. Kanskje de hadde reder i lyngen, for det er jo ikke noe busker å lage redene i.
Det var vann på begge sider av kollen når vi kom gående, så det var litt spennende å se om det hang sammen når vi rundet rundt. Om de hang sammen hadde vi brått fått endel meter til å gå for å komme til stien.
Men vi hadde flaks og kunne fortsette å gå rett fram.
Mye myrull i fjellet i år.
Hardtråkket sti langs vannet, så nå var vi på fastsatt kurs til bilen.
Vardene begynte å dukke opp igjen, før vi så ned på hyttefeltet.
Takk for oss for denne gang... kanskje vi kommer tilbake til høsten en gang.