tirsdag 11. august 2020

Reinsdyrflokk på Norefjell


Zett, Pink og Foss poserer foran Høgevarde turisthytte. Den kom og gikk i tåkehavet i går.

Litt fornøyd med fjellturen i går med Anne og tre av hundene hennes. De trengte litt trening til sauesankingen på fjellet om noen uker. Hr Yr var ikke i det beste lune, men hadde det vært særlig bedre vær så hadde det blitt i overkant varmt for hundene. Det var varmt nok som det var egentlig. Jeg gikk mye av turen i singlet, men til tider måtte en kle på seg da det kom litt kald vind.

På veien oppover til Høgevarde kom tåka rullende mot oss. Vi håpet den skulle forsvinne, for vi går på fjelltur for å få litt utsikt. Ellers kunne man jo gått i skauen.

Pink og Zett satte stor pris på fjelltur og gikk javnt og trutt oppover fjellsiden.

Etter en stund var vi kommet opp på Høgevarde og kunne skimte kafeen i det fjerne. Vi fant ut at vi skulle gå litt nærmere før vi svingte inn mot Ranten for å gå til Gråfjell. Planen var nemlig å lage en runde ut av turen. 

Mens Anne jobbet med å få dandert hundene så vi kunne ta bilde av dem med turisthytta i bakgrunn så kom og gikk tåkedåttene, Men med en pose tålmodighet så er det utrolig hva man får til.

Med litt godvilje så kan du se turisthytta litt til venstre for hundene.

Pink smisker

Da vi skulle til å gå da lettet tåka og vi håpet på en sånn noenlunde tåkefri tur resten av dagen.

Det var nesten ikke folk i fjellet, det var ikke mange vi møtte på rundturen vår.

Det er alltid spennende å krysse bekker med hunder i bånd. Noen ganger hopper de lenger enn båndet og andre ganger så stopper de for å drikke. Vi klarte oss stort sett veldig bra ved bekkeforsering.

Så satte vi kurs mot Gråfjell.

Før vi startet på siste bratte bakken opp på Gråfjell, så satte vi oss for å spise nista vår og kose oss meg litt godt. Trenger litt sukkerpåfyll når en er på tur. Særlig når det viser seg at turen blir bitte litt annerledes enn den var planlagt.

Utover dagen glimtet det til med slitt sol til tider, da kjente vi at det var godt det var overskyet for det meste. Ellers hadde det blitt en veldig varm tur både for oss og hundene.

Neste tur på Norefjell så regner jeg med at det blir høstfarger på bildene.

Ikke mange snøskavlene som ligger igjen i fjellet nå, men det er ikke lenge før det kommer nye.

Toppen av Gråfjell og over halve runden er fullført trodde vi...

I løpet av turen hadde vi en høydestigning på 1001 meter og en reduksjon på 1005 meter, så det var en rimelig kupert tur. Foss poserer villig for å dokumentere at vi har klatret oss opp på Norefjells høyeste punkt på 1466 meter over havet.

Zett reagerte hver gang kamera knipset. Så det så ut til at han er klikkertrent, men det var dårlig med godbiter som kom dalende når det klikket i kamera.

I ettertid så så jeg at det var her vi kom litt ut av kurs for å gå ned til bilen igjen. Vi holdt alt for langt til venstre og bommet på fjellryggen vi skulle fulgt nedover. Får skylde på dårlig husk siden sist jeg var der.

Sola glimtet stadig til på slutten av dagen.

På toppen av Høgevarde hadde vi stått noen timer tidligere på dagen. Hele turen ble på sju og en halv time, men den liten matpause, så det var ganske mye effektiv gange der.

For å se om hundene trengte litt avkjøling så gikk vi bort til et lite vann på toppen. Det var ikke dypt, så da ble hundene skikkelig skuffet.

Foss var kjempeklar på å bade, så klar faktisk at han nappet meg av steinen jeg sto på ved land. Da ble det et par kjappe plask fra både meg og han gitt.

Zett klar for selskap. Han løp over hele pytten og forventet at han kunne svømt, men så dypt var det ikke der.

Det ble ikke dypere ved andre gangs sjekking heller gitt...

Selv om Zett iherdig prøvde å dykke.

Gutta koset seg så vannspruten sto.

Hva skjer nå? Skal vi inn til land igjen? Får vi ikke bade mer?

Nei Foss ville heller bade.

Vi skjønte at noe var igjære på hundene, for de sporet alle sammen. Vi trodde det hadde tuslet noen sauer forbi, men når vi kikket litt rundt fikk vi se to store flokker med reinsdyr som koset seg.

De hadde vi faktisk ikke fått sett om vi hadde gått der vi egentlig skulle gå.

Både vi og hunene ble stående og se på dem en god stund før de ble vare på oss.

De gikk og spiste fredelig, de merket oss ikke før vi begynte å bevege oss nedover fjellsiden,

Jeg begynte å telle i den ene flokken når de sto sånn nogenlunde rolige, da kom jeg til 50 dyr. Den andre flokken som var lenger opp i dalsøkket var like stor.

Rudolf var litt langt unna tror jeg til å få med seg hva jeg ønsker meg til jul.

Flotte dyr å se i sitt rette element

Neste år så er det reindrift på Veme...

Det var mengder med mølter på fjellet, mer eller mindre modne. 

Det er noen ganger man bare må stå klar med kamera.

Men det ble ikke noe blinkskudd denne gangen, de klarte seg veldig bra begge to.

Vi kom over ei myr der det ikke hadde vært en sjel å plukket. Det var i tidligste laget, men det ble nå ei stor drikkeflaske full med multer. 

Zett lager multesyltetøy

Pene hunder da, ingen tvil på at det er oppmerksomme hunder. Men på slutten av dagen begynte de å bli litt slitne de også.

Pink la seg rett og slett til å sove når vi jobbet med multeplukking.

Det var vel her vi skjønte at vi var litt vel ute av kurs. Da vi kikket over kanten befant vi oss midt på Fyrisjøen og ikke nær enden. Men googel maps påsto at det gikk vei rundt hele vannet også, det fikk vi konstatert ganske raskt at det IKKE gjorde. Vi fant ut at Anne hadde fått tak i plantegningene til vegvesenet for neste år.

Foss leder ann, det viste seg at det lønte seg å følge etter han når det ikke var fult så oversiktlig som her.

Helt til høyre i bildet i enden av vannet har vi parkert bilen,

Det ble til at vi gikk litt lenger opp i fjellsiden igjen når vi fant ut at det faktisk ikke gikk vei rundt vannet av like vel. Så fulgte vi alle myrdragene ned til hyttene, for kratt er ikke så enkelt å forsere med tre hunder i bånd.

Plutselig satt beinet mitt fast i myra og Foss bare fortsatte i samme drivet... da ble det myrbad på meg til Annes store glede. Godt det ikke var høsten og kaldt vann.


Takk for turen, håper du har mot til å være med en annen gang også.

mandag 10. august 2020

Føle seg verdsatt

Når man kommer kjørende for å sjekke hvordan tilstanden er og alt en hører er et økende kor av brekende sauer som kommer løpende. Ja om man skal føle seg elsket eller om det er foring det dreier seg om... tja det blir satt stor pris på at jeg innfinner meg i alle fall.
Når jeg kikket etter sauene på lørdagskvelden, så hadde jeg med meg kamera. Det var litt overraskende at de kom stormende alle sammen, men mat er mat for de fleste raser har jeg inntrykket av. Rimelig sikker på at de ropte at nå kommer hu med matbøtta! til alle de andre.
Det var nemlig ikke bare koppelammene som kom stormende, det ble full reaksjon hos både griser og de store sauene som beita lenger opp på jordet også.
Det var ikke noe lettere joggetempo heller, men skikkelig løping, breking og bjelleklang.
Litt slukøra når de ikke fikk servering denne gangen.
Jeg har blitt en reser på å forsere strømgjerder, så når jeg nærmet med gjerdet til de andre var jeg allerede lokalisert. De trodde også jeg kom med kraftforbøtte og hadde annonsert det for resten av flokken også. Ikke lettere jogging på den klanen heller.
Jeg har storkoset meg hele helga, så om bonden og bondekona er like fornøyde etter ei helg fri, så blir det bra. Tror ikke dyra er direkte missfornøyde etter litt vikarierende passing heller.
Nå er ferieuka startet og jeg er som vanlig litt på etterskudd med bilder og hva jeg har drevet med. Men det er bare å nyte etterhvert som ting kommer. Det er jammen godt disse innleggene kan forhåndsprogrammeres. I dag er jeg på fjelltur, så du får se når de bildene dukker opp. 
Det er noen andre løse planer utover i uka også, men når de blir noe av er ikke så godt å si. Helt greit å ha noe å glede seg til egentlig synes jeg. Hr Yr er også sånn nogenlunde medgjørlig denne uka også ser det ut til, så det er bare å håpe han ikke ombestemmer seg. Jeg har nemlig en liten plan neste uke også... etter jobb en ettermiddag.
Tessy er blitt sitt vanlige jeg igjen. Litt mer masete kanskje, siden hun ikke får lange turer lenger, men må nøye seg med noen runder oppe i havna siden vi var på tur sist. Jeg får ta vurderingen om neste anfall kommer hva jeg skal gjøre videre, så får hun nyte tilværelsen så lenge.
Men det er tross alt mandag i dag, og da må man tenke litt etter hva man er glad for denne uka. Jeg er først og fremst glad for at Tessy ikke har hatt noe tilbakefall, som jeg har sett i det minste. Så det er bare å håpe det fortsetter sånn. 
Jeg er glad for at jeg har kommet meg på fjelltur i dag med turselskap til og med. Både to og firbeint selskap med niste  og drikke, så da blir det meter på klokka. Da var det liksom ikke så farlig at jeg satte på vekkeklokka for sikkerhets skyld siden jeg skulle bli hentet på morgenen.
Om ting går som planlagt neste uka så blir jeg veldig glad, da kan det hende du får vite hva det er også. For det blir sikkert et bilde eller to regner jeg med.
Før jeg skulle lage middag i går tok jeg med disse jentene opp i havna for en runde, da gikk vi rett på en hoggorm. Om den var død eller om den bare spilte død er jeg lettere usikker på, for hundene hadde passert over den og når jeg kom lå den helt stille rett ut. Jeg stoppet ikke for da hadde hundene kommet tilbake, så jeg tenkte jeg skulle ta en tur etter middagen uten hunder for å se om den lå der ennå. Men når maten var spist så var ormen glemt. Men er den død så ligger den der i dag også. Så jeg er glad for at jeg slapp å oppsøke dyrlegen i går også. Søndag kunne ratt blitt en kostbar affære er jeg redd.
Pappa derimot tok med seg kjepp og gikk for å vippe den bort om den var død, men da måtte han nok gå tomhendt nedigjen. Ormen var borte, så den hadde nok bare "stivnet" for å overleve 14 trampende føtter.
Før vi spiste middag på søndag klippet jeg Merethe. Ganske mye egentlig for håret hennes har vokst seg kjempelangt. Hun ville ha litt mer praktisk lengde og bli kvitt noen slitte tupper. Vi startet ute på verandaen, men der blås det litt for mye slik at det brått kunne endt opp med en skikkelig kort sveis.
Jeg fant ut at håret mitt var egentlig ganske slitt det også, så det ble stussing på det også. Ikke så mye som Merethe sitt ble klippet, for håret mitt blir bare litt langt også vokser det liksom ikke mer. Det blir bare slitt  og knekker. Enda jeg synes jeg er rimelig flink til å bruke hårkurer på det, men farging er ikke akkurat noen boost på det. Jeg er ikke komfortabel med grått hår, så her blir det farging i mange år til. Sånn er det med den saken.



 

søndag 9. august 2020

Siste uka før ny ferie


Akkurat nå
Hvem trenger vel viltkamera for å se de som bor i skauen, når man har samme synet fra verandaen. Mye verandakos når det ikke skjer noe annet. Med hunder med løpetid så er det ikke så lange turene på dem. Litt dumt å annonsere rundt hele bygda at det er sånne tilstander her. Men man trenger ikke være så aktiv hele tiden hjemme, når man blir litt aktiv av å sjekke andres dyr. Siden jeg har ferie igjen så blir det litt lesing på verandaen utover kvelden og ellers veldig lite som skjer egentlig.

Ukens tanke

Varje minut lämnar någon denna tillfälliga värld bakom sig.
Vi står alla i "kö"
Vi vet aldrig hur många människor som är framför oss i ”kö”
Vi kan inte flytta till längst bak i ”kö”
Vi kan inte gå ut ur ”kö”
Vi kan inte undvika ”kö”
Så medan vi väntar i ”kö”:
Gör prioriteringar.
Gör tiden.
Gör dina gåvor kända.
Gör din röst hörd.
Gör de små sakerna stora.
Gör någon att le.
Gör ändringen.
Gör fred.
Se till att berätta för dina nära att de är älskade.
Se till att du inte har någon ånger.
Se till att du är redo.
Se till att du förstärker din tro som lär dig om sanna kärlek
Se till att du förlåter.
Se till att du hjälper andra.
Se till att du är uppmärksam
Se till att din medkänsla är större än ditt ego.
Se till att du lever ett lyckligt liv med mening och värderingar som bygger upp
Älska mer
Ge mer

Ukens skrekk
På onsdag gikk jeg tur med hundene hjemme her etter at jeg hadde kjørt Patran på jobb. Nesten hjemme igjen så napper Tessy i båndet, det skummer ut av munnen og hun gaper. Tunga blir større og det som slår meg er at hun har spist en veps. Hun raver over veien og segner om i grøfteskråningen. Gisper etter luft og blir "borte" for meg. Hun himler med øynene og jeg får liksom ikke blikkontakt med henne heller. For en gangs skyld hadde jeg med meg telefonen for jeg ventet på at Patran skulle ringe og si når hun var ferdig. Så jeg ringte pappa, da jeg regnet med at han var hjemme så han kunne hente oss med bilen. Jeg var sikker på at Tessy kom til å dø i armene mine akkurat der og da. Innen pappa kom så hadde Tessy kommet til seg selv og sluttet å skumme i munnen. Hun stavret seg på beina og lurte på om vi ikke skulle gå hjem igjen. Vi tuslet nå etter henne og hun holdt normal fart, jeg kansellerte skyssoppdraget og innen vi var hjemme ti minutter seinere så  var hun helt seg selv igjen. Min konklusjon ble at hun rett og slett hadde et epileptisk anfall. Så jeg tør ikke ha henne med på noe fjelltur, eller annen langtur uten tilgang til bil. Det er begrenset hvor langt jeg klarer å bære henne om hun ikke kommer seg like raskt neste gang.


Ukens oppturer
Mandag ble det en runde med ei veninne på Sokna. På torsdag var jeg og Patran på kino og så på Unhinged.. Merethe og Marius kom en tur i helga. På lørdag ble det pizza med mamma, pappa og Kenneth . Jeg hadde "fjøsvakt" så noen kunne få kose seg borte ei helg. 

Ukens nedtur
Å finne ut at jeg i et halvt sekund vurderte å kjøre over en person, men jeg gjorde det ikke. Selv om han egentlig hadde fortjent det. Forøvrig en dust til også, men der hadde jeg ikke sjansen til å kjøre over...

Neste ukes mål
Kort og greit FERIE!

Ukens anbefaling

Ukens selvskrevne
Gud hvor jeg elsker deg.
Elsker å kjenne armene dine rundt meg.
Hvor godt du holder meg.
Hvor dypt du kysser meg.
Da jeg ser deg inn i øynene forsvinner hele verden.
Du krever ingenting, du bare er der.
Innerst inne så tror jeg at du føler sånn for meg også,
men du vil ikke innrømme det for deg selv.
Hver time uten deg er en plage.
Tankene mine er hos deg hvert minutt.
Jeg har aldri følt sånn for noen før.
Da vi danset passet vi så bra til hverandre.
Jeg ville ha mer allerede da.
Jeg trodde aldri hjertet mitt ville banke for noen igjen.
Men jeg tok feil.
Det har aldri banket heftigere for noen annen.
Du tok meg med storm...
La meg beholde deg lenge.
La meg ta del i livet ditt.
La meg få vise at jeg elsker deg.

lørdag 8. august 2020

#2 Gjør små ting store


Folk faller lett for de samme motivene på eksotiske steder, men hjemme omgitt av det dagligdagse blir bildene mer varierte. 


Stemninger, former, farger. Kamera har en egen evne til å gjøre små ting store, både i konkret og overført betydning.


 Hva ser du når du går på oppdagelsesferd i det vante? Hold deg i boligen din. Gled deg over å kunne se og lete - med kamera. 


Se verdien i det dagligdagse.


Jeg driver med makrofotografering i rykk og napp. Det er helst når jeg er på korte turer bare for at hundene skal få leet seg litt at jeg tusler rundt og stopper for tredjehver blomst eller iskrystall. Det blir lite makrofotografering inne til vanlig.


Ikke like enkelt å få fine bilder inne om man skal lage små ting store. Men jeg vil si at oppgaven er vel utført.