Trilletur

 

Det har blitt mye tvtitting i romjula, mange seine kvelder og mange late morgner. Mye tåke og snøvær, men i dag ble det tur rundt hengebrua på hundene. Siden de har løpetid så har det for det meste blitt turer oppe i havna på dem. Man trenger liksom ikke annonsere det hele bygda rundt for å få besøk av en haug med hannhunder som tar seg en tur.

Jeg hadde knapt kommet ned til postkassa før jeg møtte Pink, Ingrid og Dua mi på trilletur. Hun hadde akkurat sovnet da jeg møtte dem. Ingrid regnet med at hun våknet når de kom hjem, så jeg sa at jeg kunne ta henne med på runden rundt hengebrua så hun fikk sove litt til.

Hun sov hele veien omtrent. Trilletur med baby er kos. Gå å se på det fredfylte ansiktet som gjør små grimaser innimellom. Litt humper i en smådårlig brøytet vei og babyer sover med tungt sinn, smatte litt og puste dype mage drag.

Med mine tre unger har jeg alltid hatt med hunder på trilletur. Etterhvert som jeg trillet utover så tenkte jeg over at hverken Bella eller Hailey har vært med på trilletur tidligere. De skjønte veldig raskt at de ikke kunne gå foran vogna, men måtte holde seg pent på siden.

Litt varierende vær denne dagen også, men det snødde ikke slike store filler som sist, ikke blåste det heller. Men litt yr i lufta var det, til tider sludd.

Da vi kom ned til hengebrua viste det seg at ingen hadde måket den di siste snøfallene. Hadde jeg ikke hatt med vogna kunne jeg jo måket litt, men jeg regnet med at hun våknet om jeg hadde stoppet så lenge. Jeg får måke neste gang jeg går der.

Til tross for kuldeperiode er jeg ikke så sikker på om isen holder. Jeg har lært at is med snø på er mer ustabil enn is uten snø.

Jeg håper ikke mildværet som er lovet kommer, jeg synes det er fint med snø på trærne. Man må ta vare på vinterfølelsen så lenge den er her. Snart er det vår. 93 dager så er det påske, da er det offisielt vår.

Der borte i tåkehavet bor jeg. Vanligvis ser jeg helt hjem herfra.

Når vi nærmet oss veien igjen...

Mens vi sto ved riksveien for å komme over våknet hun. Rart med det når vogna har vært i bevegelse et par timer, så plutselig blir det bare litt rugging før vi kan gå.

Da jeg hadde levert Dua mi hos Ingrid igjen, var det bare å fortsette  hjem.

Ennå er det mange dager igjen av romjula for å kose seg mer...

Naboparet

 

Hvor godt kjenner vi egentlig de rundt oss? Anne og Marco er invitert til naboparet på middag, og da barnevakten avlyser i siste liten, lar de sin seks måneder gamle datter, Cora, ligge hjemme og sove. De har med seg babycall og veksler på å gå hjem og se til henne hver halvtime. Likevel, da de kommer hjem på slutten av kvelden, står inngangsdøren på gløtt, og Cora er borte. Hva har skjedd? Hvem kan stå bak? Hvor er Cora? Anne og Marco begynner å grave i hverandres historier. Vet de alt om hverandre? Kjenner de familiene sine, vennene? Og hva vet de egentlig om naboene?

Boka var veldig bra, det skjedde noe så si hele tiden, ingen tilbakeblikk, men alt i nåtid. Litt overraskende slutt egentlig...

Romjula, så langt

 

Jula er den beste tiden av året. Det er fri, det er snø, det er familie på besøk, familie drar igjen og jeg kan nyte dager i fred og ro med mine firbeinte. Ennå mange fridager som står i kø for å fylles med energibyggende innhold. 

Kattene har vært merkverdig lite interessert i juletreet. Men kulene er ikke hengt fristende langt ned heller. Men litt pynt må være nederst også, særlig etter at pakkene er pakket opp. Det var mengder med store pakker i år, så det hadde nok vært mange snille barn i år.

Når Oliver tror han er aleine så er han ikke fult så uskyldig. Men når han tror han går under radaren...

Men stort sett så har han vært inne i jula. Det har vært ned til -24 grader, før det andredag jul så var det 0 og litt regnvær. Men det er en bedre temperatur å gå tur i enn en haug av kuldegrader.

Marius og Merethe kom på lille julaften, Ingrid og Kenneth kom på julaften med Dua mi for å kose seg resten av den kvelden. Vi spiste både ribbe, medisterkaker og julepølse sammen med mamma og pappa. Alle hadde tatt med litt julekaker og desserter, så det var virkelig noe for enhver smak.

Dua mi var blid hele kvelden og gikk fra fang til fang, sov en dubb i ny og ne, litt påfyll av Ingrid, så var det ny runde. Jeg koser meg med henne når jeg får låne henne. Jeg er heldig som får lov til det.

Hun er veldig fokusert når hun er våken og deler ut noen smil.

Tante Merethe trener. Lønner seg å holde seg inne med tante, da kommer ikke dua mi til å fryse nevneverdig om vinteren.

Jeg synes det er veldig hyggelig med juletre inne. Både lukta og pynten gjør at jeg koser meg. Og juletre skal stå inne helt til neste år.

Andre dag jul var det mildere og snøvær, så da sendte jeg ei melding om Dua mi og Pink trengte en liten trilletur. Pink er jo alltid klar for tur, men jeg tenkte foreldrene kunne trenge en time for seg selv. Det passet bra, så en halv times tid seinere trillet vi av gården denne siden her utover.

Jeg hadde tenkt å gå runden rundt hengebrua, men det var sånn trafikk både oppover og nedover, så jeg fant det lurt å holde meg på denne siden av veien.

Det snødde bare mer og mer, så når vi trillet tilbake var det ikke antydning til sporene våre. Ikke så vi noen andre på turen heller, ikke en bil engang. Så nå har Dua mi vært ute i sin første snøstorm.

Med litt vind og snø så er det ikke helt snøfritt alle steder. Det kom jammen litt regnvær på turen også, så det ble en ishinne på. Så når vi kom tilbake hjem igjen, ble det litt børsting av vogna før vi kunne ta den inn.

Hun var blid som ei lerke når vi spiste nystekte vafler med rømme og syltetøy. 

Pink angret nok bitte litt på turen etterhvert. For når vi kom inn etter turen, flatet hun ut under ovnen og ble der. 

Ektemannens hemmelighet

 

Min elskede Cecilia, hvis du leser dette

betyr det at jeg er død...

Forestill deg at mannen din har skrevet et brev til deg som kun skal åpnes etter hans død. Forestill deg også at brevet inneholder hans dypeste, mørkeste hemmelighet - en hemmelighet så mørk at den ikke bare vil endre livet ditt fullstendig, men også livene til andre rundt deg. Så kan du forestille deg at du tilfeldigvis snubler borti dette brevet mens mannen din er i live - i aller høyeste grad.

Cecilia Fitzpatrick har alt. Livet hennes er like plettfritt og strøkent som hjemmet hennes. Men brevet er i ferd med å forandre alt, og ikke bare for henne selv. Rachel og Tess kjenner knapt hverandre eller Cecilia, men også de vil kjenne de voldsomme konsekvensene av hennes manns hemmelighet.

Den kritikerroste forfatteren Liane Moriarty, har skrevet en glitrende,

fascinerende og tankevekkende roman. Med kløkt og humor setter hun store spørsmålstegn ved hvor godt vi egentlig kjenner våre nærmeste -

og ikke minst - hvor godt kjenner du egentlig deg selv?

PROBLEMET MED SANNHETEN ER AT DEN KAN FORANDRE ALT...

Nå ja når folk skal skrive en feel good bok og aller helst har ønske om å skrive en krim... nei det blir hverken bra den ene eller andre varianten.

Kvelden før julaften

 

Det var halv dag på jobb i dag, så var det juleferie på meg også. Vi var ikke mange som hadde møtt opp i dag, men julelunsjen hadde vi på onsdag, så det var vel ikke mye å ta tak i. Jeg hadde fått pakkelapp i posten i går, så jeg dro en tur til Sokna etter jobb for å hente frøene jeg hadde bestilt. 

Vel hjemme igjen så var det tur med bikkjene og bågasaga. Det er jo tross alt julaften i morgen, og når ungene kommer hjem så må man ha juletre i stua.

Det var ikke bare jeg som hadde på meg nisselue på tur for å finne juletre i dag. 

Jeg hadde sett meg ut et par trær før snøen kom, men når en skal finne igjen buska så må man dytte av snøen. Det er ikke alt som er like kjapt å få av, noe sitter mye bedre enn annen snø. Det er ikke så enkelt å få flyttet seg unna raskt nok. Godt en har langt hår, så en slipper å få all snøen nedover nakken.

Men med mange kuldegrader så er det ikke så enkelt å bli kvitt all snøen igjen. Så da gikk vi rundt som noen snømenner alle sammen.

Grantreet var litt langt, så det trengtes litt justeringer før jeg skulle dra det med meg hjem.

Da var det bare å legge ivei ned til jordet igjen. Men jammen var det tungt nok å få med seg.

Pappa tok traktoren og hentet det øverst på jordet, han skrapet veien avlikevel, så da slapp jeg å dra det oppover bakken. Eneste kommentaren han hadde når han lempet det av, var om jeg kom til å ha plass til dette inne. Ja inn får en det alltids. 

Når juletreet sto på verandaen for å bli litt snøfritt forhåpentligvis, gikk jeg ned til Dua mi. Jeg anså meg som frisk igjen, i alle fall ikke så smittsom. Pink møtte meg i gangen, så da snudde jeg og tok henne med en runde i havna nede ved elva.  Men etterpå fikk jeg koset litt med henne.

Når jeg kom hjem igjen tok jeg og monterte juletrefoten på treet og fylte opp med vann. Kanskje det ikke røsser så veldig med barnåler før det skal kastes ut igjen.

Med litt pynt på treet ble det skikkelig julelukt og julestemning i stua.

Denne julekula kjøpte jeg til min første jul etter at jeg hadde flyttet hjemmefra. Det begynner å bli noen år siden.

Lurven passer på så ingen smugklemmer eller titter på gavene før i morgen kveld.

Jeg har en barnslig glede for i morgen kveld. Ønsker alle en riktig god jul! Jeg skal nyte fridagene og bare kose meg fram til neste år! Så får jeg se hvor mye oppdateringer det blir her...

Snøen laver ned

 

Jeg gleder meg til jul, til å sove uten vekkeklokke. Til late dager som det egentlig ikke trenger å skje så veldig mye. Bilen er fortsatt død, men jeg har fått låne bil. Jeg trenger jo bare å komme meg til og fra jobb. I går etter jobb handlet jeg siste julegava, siste rest av julematen til helga. Så nå kan jula egentlig bare komme.

På fredag har jeg halv dag på jobben, så da skal jeg til skogs og hente juletreet jeg har sett meg ut. Så jeg bør vel vaske litt golv på torsdag etter jobb. Tørke litt støv og rydde plass til juletreet. Juletreet ute har fått nok snø på seg til at lysene er forholdsvis dekket. 

Jeg kjenner jeg er sliten, jeg er egentlig det hver jul. Jeg veit ikke om det er en utladning for et aktivt år, eller om det er fordi det er jul og egentlig ikke skjer noe. Jeg har ingen stor familie, så jula er ikke preget av besøk en ikke ser ellers i året. Jula er bare stille og rolig. Det er hverken ettertanke eller planlegging. Det blir første jula Patran ikke er i nærheten, men mange hundre mil nordover. Det er første jula Dua Mi skal feire jul med meg. Det er ikke sikkert blir hver jul, jeg må dele henne med de andre besteforeldrene.

Hundene har vært inne når jeg har vært på jobb nå. Virker nesten som om Hailey fryser, for når jeg sto opp i dag tidlig så jeg ikke noe til henne. Langt om lenge kom hun tuslende fra kjelleren. Hun hadde sovet foran vedovnen om natta. Flisene der holder seg varme mange timer etter at det er slukket i vedovnen. 

Jeg sover bedre om nettene nå, jeg er ikke så mye våken og drømmer ikke så mye som jeg gjorde en periode. Jeg legger meg tidligere i helgene og sover lenger på morgenen. Men jeg er ikke mer uthvilt egentlig. Jeg kunne sovet mer. 

Kveldsluften med hundene ble en småvåt fornøyelse. Det var en god blanding av snø. sludd og regn. Jeg hadde tenkt å gå en skikkelig tur med dem, siden de ble snytt for byturen på mandag. Men det holdt egentlig bare bortover jordet og tilbake, bærte inn litt ved og da var jeg ganske våt blitt. Snakket litt med Kenneth i telefonen da han dro hjem fra jobb. Han lurte på om jeg hadde fått en konklusjon på bilen. Nei, den var fortsatt død og hadde ikke ene eneste feilkode eller varsellampe å hoste opp. 

Formen er bedre i det minste. I går smakte det faktisk med middag. Julepølse og potetstappe. Da er mye gjort da maten har begynt å smake igjen og ikke bare vokse i munnen når en prøver å få i seg noe. Alle julegavene jeg skal levere ut er fordelt og gaver er mottatt i retur. Tror det blir mye spennende i år, ser sånn ut i alle fall. 

Du får nyte jula og fridagene, lade opp til romjula og nyttårsfeiring. Jeg skal ha et helt utrolig fremragende 2023! Akkurat det fortjener jeg!