tirsdag 28. mai 2019

Oppdretterperioden over


På søndag gjorde vi et forsøk på å ta ståbilder av valpene til Kjersti. Ikke like enkelt når noen er halvtrøtte, mens andre er lettere aktive. Iløpet av uka drar de en etter en til sine nye hjem, så det var liksom ikke så mange sjansene vi hadde for å få det til med hele gjengen. 


Lettere matvrak så er det ikke enkelt å få til noen bilder uten fingre eller annet som er litt i veien. For å skille dem så er halsbåndet med på bildet. 


I løpet av uka kommer flere bilder av valpene. Bilder som viser hvordan valper er når de ikke må vise seg fram.


Nok en hanne som prøver seg som modell.


Denne var så trøtt at det var ikke mulig å få til noe hodebilde hvor han så litt våken ut. Han hadde mest lyst til å sove.


Maten var litt mer interessant, men ikke mye.


Gleder meg til å følge den valpen som Kjersti skal beholde selv. Det er ikke mange ukene det skiller på den som jeg skal ha, så de kommer til å få mye glede av hverandre i sommer.


Ikke enkelt å passe på at alle fire beina står riktig og at halen synes, men bildene ble ikke så aller verst synes jeg.


Ååååå la meg få slippe dette her da...


Men med litt mat så er det straks litt mer interessant å stå bitte litt rolig og ikke bare skulle legge seg.


En av de få med et våkent blikk uten at vi behøvde å jobbe for å få det til.


Mat var veldig interessant. Kunne slukt hele hånda.


Denne hadde blått halsbånd, men det hadde falt ned på det bilde som ble best av de vi tok.


Nå i ettertid så ser jeg at vi burde tatt nytt bilde av denne her.


Valpeukene hos oppdretter går så utrolig raskt, synes ikke det er lenge siden de ble født jeg.


Og nå er de stramsine valper på nærmere 8 uker som skal starte livet på egenhånd.


Så var det den niende og siste valpen i klanen.


Men logre ville den ikke, om den hadde halen ut så var det mye annet som ikke så bra ut.


Og for å illustrere at det ikke er veldig enkelt å få til bilder av valper så legger jeg ved et par eksempler...


Takk for at jeg fikk hilse på innimellom, og lykke til i deres nye hjem alle sammen!













Tvillingsjeler


Bladkompaniet ISBN 82-509-4048-2 Boka har 413 sider.

Hayden Lane er en suksessrik forfatter og en lykkelig kvinne - det tror hun i det minste. Men ofte kommer vennene i annen rekke når hun er midt i en ny roman. Og ofte er boken hun holder på med langt mer spennende enn stevnemøtene hennes. Så det er kanskje noe som mangler i livet hennes likevel.

Haydens neste roman skal handle om mennesker som har hatt flere liv, og hun bestemmer seg for å oppsøke en synsk, Nora, for å få råd. Når Nora forteller henne at hun har levd før, som den mystiske Lady de Grey, blir Hayden skremt. Aller  helst har hun lyst til å reise seg og gå - men hun blir sittende, og Nora forteller henne om mannen hun er forutbestemt til å elske. Mannen som er hennes tvillingsjel. De ble skilt for lenge siden av en forbannelse. Vil de nå møtes igjen? Men først må forbannelsen brytes. 

Eh litt svadabok var det første jeg tenkte, men boka fenget allerede etter to sider. Jeg liker ikke bøker som handler om gamledager på 1500-tallet, eller om adelsfolk og fattigfolk, men denne boka var merkelig. Den var skrevet på en måte som gjorde at jeg faktisk ble interessert i å vite hvordan dette her gikk til slutt.

Boka var delt inn i fire deler, men jeg syntes kanskje del to fikk litt vel mange sider. Men samtidig så var det der du fikk grunnlaget for hvordan ting utspant seg i nåtiden. Litt quickfix i de to siste delene av boka. Savnet litt litt mer utbrodering der. For boka sluttet liksom på en måte så en kunne tenke seg en oppfølger, for å se hva som skjedde videre.

Egentlig første gangen jeg har seriøse planer om å lese flere bøker av samme forfatter, og ikke bare lese ei bok fordi den har et fasinerende omslag, eller litt grei omtale på baksiden.

mandag 27. mai 2019

Langs veikanten


Det er vel ingenting som hjelper mer enn en luftetur med de firbeinte om man trenger å lufte tankene litt. Eller lee seg litt etter en dag på jobb som man sitter stort sett stille og titter inn i en skjerm. Bare det å bo slik til at en kan gå rett ut døra hjemme og finne naturen i utvikling fra første meter.


Det ser ikke ut til at det blir nytt dekke på brua som ble kostet på en vanvittig sum, dersom den ikke bli ferdig. Da var det liksom litt dumt å gjøre noe når en ikke gjør alt. Nesten som å lage brødeigen og ikke gidde å sette på steikovnen liksom... 


Det er nesten blitt litt sommer, enda det ikke er juni ennå. Men løvetannblomstene står tett i tett alle steder nå. Bare venter på å få spredt frøene sine utover jorder og plener. Jeg har ikke mye løvetann i plenen min, jeg har mest mose. Da er det grønt rundt veggene og en slipper å klippe så ofte. Årets første plenklipp er nesten en uke siden, så nå er det snart på tide å slippe laus plendyret igjen.


Pollenet har samlet seg på bladene etter regnet.


Ikke er det mye næring som skal til før de slår rot og strekker seg mot himmelen.


Fiolene blomstrer flittig


Heggen synger på siste verset. Det er bra, for de lukter jo ikke direkte godt synes jeg. Litt stram gjennomtrengende lukt som bærer langt.


Men de er pene å se på da.


Markjordbærene blomstrer også velvillig. Synd disse ikke kan spises når det kommer bær på dem. Her er det alt for mange hunder som har tisset til at de frister meg i alle fall. Men litt lenger unna veien kan jeg la meg friste når de blir røde og modne utpå sommeren.


Når man titter litt nærmere på disse små blomstene så er de ganske detaljerte og forseggjorte. Det er ikke lenge de blomstrer før det dannes kart som vokser og sakte, men sikkert blir røde og søte bær.


Skråningsgjengen Hailey, Tessy og Mounty


Er visst flere enn Ronja som hadde trengt en klipp. Kanskje jeg skal spare det til Merethe kommer for å være hundepasser når jeg og Patran er på biltur?  Hun må jo ha litt å finne på den uka...


Natt og dag når natt går mot dag...


Men den blomsten som slår alle som den ultimate forsommerblomsten er liljekonvallen. Jeg plukket med meg en bukett til mamma når jeg var på vei hjem fra turen. Det satte hun stor pris på.


Fruktblomstring trenger man ikke å dra helt til Hardanger for å se. Nede hos Kenneth og Ingrid er det et stort epletre. Håper det blir like mange epler der til høsten som det er blomster nå.


Ganske detaljerte små saker disse her også. Kanskje insektene blir mer interessert i små blomster med mye småblader og forskjellige farger, enn på en kjedelig hvit stor sak? De verner godt om pollenet sitt når de sprer bladene rundt sånn. Da er det ikke så mye som blåser bort i det minste.


Nyt uka, jeg har tatt meg fri på fredag. Da blir det kanskje en fjelltur igjen... Torsdag er det Urbane Totninger med Kjersti. Det gleder jeg meg veldig til!

søndag 26. mai 2019

Bjellebanden


Når kuene var vel ute på beite var det ten-åringene sin tur til å få luftet seg. De hadde aldri vært utenfor fjøset tidligere, så de burde være skeptiske.


Men neida, der var det full fart med hopp og sprett fra første steg utenfor fjøsdøra.


Alt skulle sjekkes ut iløpet av første sekundet.


Yuuuuhuuuu!


Våryr


Sånn bykset de ut den ene etter den andre.


 Tipper de setter like stor pris på å bli slept til skogs om en måneds tid.


Halve året må det være deilig å være kyr, om vinteren er jeg ikke fult så sikker.


Ikke noe å si på pågangsmotet på de her.


Så bar det i full fart nedover veien for å komme på beite ved siden av kuene.


Her er det førstemann som gjelder virker det som.


Liste #21


De beste mulighetene andre har gitt meg i livet. Skriv gjerne et brev og takk denne personen for vennligheten og muligheten denne har gitt meg for å vokse som individ.

Vil du være med på årets utfordring?
Hver søndag klokka 12 kommer en ny liste, vil du være med på denne utfordringen og skape deg et lykkeligere liv?  Forhåpentligvis blir listene like godt gjennomtenkt alle som en. Nytt år, så 2019 har jeg skikkelig trua på! Vil du være med så skriv en kommentar i kommentarfeltet.