Litt sosial i Hønefoss

Små frøkner må ha andre impulser enn skauen og gårdsplassen. Siden dette trolig ikke er noe som er fryktelig smittsomt tok vi turen til Hønefoss før vi skulle plukke opp Patran etter skolen. Jeg parkerte bak kirka siden det er gratis parkering der. Jeg betaler ikke parkering så sant jeg ikke er absolutt nødt.

Gikk langs med elva for kanskje å kunne få øye på noen ender.

Endel ender der, men ingen svaner denne gangen.

Litt trappegåing så vi kunne få litt trafikk på tilbakeveien

I dag var det ikke noe turistvann i fossen nei, bare litt pyntevann på oppgangssaga

Ikke mange folk i byen, men det var endel som ville hilse på. Bella ble tatt for å være shaefer, kan vel ikke helt se likheten jeg da. Jeg bare kommenterte at det var en Leonberger.

Bella er flink til å gå med slakt bånd, så nå gjenstår det bare å få henne til å gå litt nærmere meg og fortsatt ha slakt bånd.

Fontena på torget var litt spennende da den plutselig spruter litt mer enkelte ganger.

Bella i byen byr på vindusshopping, ikke hos frisøren denne gang, men hos Bruktboka. 

Gjennom gamle fengselshagen og traff på en gjeng med byens løse fugler. Jeg så ingen grunn til at de ikke kunne få hilse. Noen var litt slitne, men han sov ikke som den ene sa. Han bare hvilte bitte litt. 

Så må vi vente på "grønnmann"

Kryssing av gangfelt

En runde i parken for jeg håpet at barnehageungene var ute og leika

Det var de og Bella ville bort til gjerdet. Helt ypperlig siden jeg ikke har tilgang på små unger selv, så var de mer enn villige til å kose gjennom gjerdet. Tantene var ikke helt borte de heller.

Fortsatte forbi dammen før vi satte kursen mot bilen igjen

En liten tur ned til elva om hun var tørst, for vi skulle jo kjøre og hente Patran før vi skulle hjem så det kunne bli en stund før hun fikk vann.

Vann er alltid gromt

Johan Sagadalen

Så mange som 86 nordmenn er drept av bjørn fra 1700-tallet og fram til i dag. Sist gang en nordmann ble drept av bjørn var så langt tilbake som i 1906, da 13-årige Johan Sagadalen ble drept i Flå i Buskerud. (født 6. september 1892 i Flå, død 14. september 1906 i Drammen) fra Heie i Hallingdal.

Den 16. august 1906 ble han som trettenåring angrepet av en bjørn i Vassfaret da han gjette sauer ved seteren Domfæt med sin elleve år gamle bror Andreas. Johan smatt inn i den tette bjørkeskogen like ovenfor stedet hvor Andreas satt. Straks etter hørte Andreas at Johan skrek inne i bjørkekrattet, omtrent ti meter fra ham. Samtidig hørte han dyreskrik, som fra en gris.

Det var imidlertid ikke mulig å se noe i det tette krattet, og plutselig ble det helt stille. Andreas løp til seteren, der bonden, Ole Hilde, tilfeldigvis befant seg. Denne og Andreas dro sammen tilbake, og fant endelig Johan. Hele ansiktshuden var revet opp og skjøvet over mot den ene siden av ansiktet. Det venstre øyet var borte. På Johans ene lår var det store hull etter bjørnens klør, og i pannen var det merker. Her hadde bjørnen revet løs både skinn og kjøtt, så det hang nedover nesen. Bjørnen hadde øyensynlig slikket blodet av ansiktet og håret, ettersom han her var helt våt av spyttslev.

Johan fortalte at da han kom ned i bjørkekrattet og frem mot en dvergbjørk, kom bjørnen farende frem til bjørka. Han ble redd og prøvde å løpe fra bjørnen, men den innhentet ham snart. Det siste han husket, var at bjørnen hogg tak i låret hans og bet ham over hele ansiktet. Han hadde gått rett på bjørnen, som hadde ligget i krattet med en saueskrott, og da han løp, hadde han vekket jaktinstinktet dens. Johan ble behandlet av jernbanelege Saxlund og kom siden til Drammen sykehus. Han døde her den 14. september av hjernehinnebetennelse på grunn av skadene.

Blåfjell 1154 MOH

Formen var ganske bra etter å ha kommet ned igjen fra Likkistefjell, så vi fant ut at vi skulle sette kursen for Blåfjell. Parkeringen var ved minneplata etter den siste normann som var tatt av bjørn. Det var en sannhet med modifikasjoner. Vi la i vei en sti som gikk ca den retningen pila pekte, men snudde rimelig kjapt da vi hadde misstanke om at det bar i feil retning.

Vi ble enige om å følge veien mot Blåfjell og heller se etter minneplaten når vi kom tilbake fra turen. Vinden hadde ikke akkurat avtatt, men det blås ikke fult så mye langs veien. Vi regnet med at det kom til å blåse like friskt på Blåfjell som det hadde gjort på Likkistefjell tidligere på dagen.

Så var det plutselig et skilt i veikanten og vi tok en liten avstikker. Den avstikkeren kan du lese om i morgen.

Det gikk av endel stier langs veien som vi regnet med gikk opp til Blåfjell, men fant ut at vi heller skulle ta dem ned igjen så det ble en rundt ut av turen. Siden vi ikke hadde vært der tidligere noen av oss så fant vi ut at vi skulle følge beskrivelsen så vi kanskje ikke behøvde å komme helt ille ut med dårlig form og ekstrem vind.

Veien fulgte strømlinja innover før den tok av opp til venstre med peiling til toppen.

Etter hvert som terrenget flatet ut så regnet vi med at stien snart startet. For kartet skal jo stemme med terrenget.

Skyene begynte å samle seg litt, men sola ble ikke borte mer enn små glimt om gangen.

Endelig kunne vi legge ivei innover fjellet og vekk fra veien.

For hver høydemeter så blås det litt kraftigere. En stund så gikk vi vel bare fordi vi var så nære toppen vi hadde bestemt oss for, vi gikk i alle fall ikke fordi det var koselig og vi nøt turen.

For første gang i mitt liv så angret jeg på at jeg ikke hadde lue når jeg var på fjelltur. Vi la oss på vinden og blås nesten av stien til tider. Lufta ble borte foran nesa så en måtte skjerme med hånde for å få puste. Jeg regnet med å bli dauklæin etter å ha gått våt på beina hele dagen i skikkelig vindvær med utgangspunkt laber form, hosting og snørr som rant. Overraskende nok dagen etter, så var jeg tilnærmet bra. Litt småsnufsing og ingen hosting. Skikkelig blåsbortdag for bakterier og ulumskheter den turen der.

Snu det er ikke noe ord som ligger lett tilgjengelig for oss. Siden retningen gikk tilbake mot bilen så var det også kortere å fortsette til toppen og bushe ned lia i kjent cachestil tilbake til bilen.

Vinden tok skikkelig tak bak knærne og dyttet oss både hit og dit. Vi var veldig enige om at hit måtte vi tilbake når vinden hadde tatt seg en tur til andre steder. For det var et utrolig flott terreng å gå i.

Her var det mer farger i fjellet, så det hadde nok vært kaldere her enn på Likkistefjell

Jeg skjønner ikke de som ikke liker fjellet om høsten.

Hilde prøvde seg på postkassa, men tror ikke hun tok opp lokket engang. Vi får heller skrive en gang vi er der når det ikke blåser så veldig.

Mounty fikk stadig sideskill i pelsen. Du veit det blåser litt friskt når hundene myser for å klare å se.

Så peilet vi ut stien som hadde retning bilen. Det var mange stier på toppen, så vi kunne raskt havnet i en annen retning. Den retningen får vi gjemme til vi har en litt mindre vindfull dag.

Litt nede i lia fant vi litt ly så vi satte oss for å få i oss litt drikke og ikke minst få igjen pusten.

Uutforsket retning

Om det blir ny tur i høst er ikke sikkert, men da har vi et mål for neste år.

Om vi hadde tatt turmålene i en annen rekkefølge så var det vel ikke sikkert vi hadde tatt alle tre avstikkerene, kanskje det bare hadde blitt med Blåfjell.

Utsikten kan en ikke klage på

Det føltes helt greit å nærme seg bilen etter 4 timer på tur.

Vi sees plutselig igjen!

Skautrollet på plass

Litt mangel på variasjon når en har valp som trenger sosialisering. Man kan ikke bare være hjemme og gå i skauen her. Man kan ikke bli helt fanatisk om denne sykdommen heller, men nå begynner det å bli ganske mange ting de har funnet ut at det ikke er. 

Greit nok at Oliver er med på skauturene, da har hun litt nytt å engasjere seg i. Ja for Oliver er veldig interessant når en er en liten valp. Liten og liten, ung i alle fall. 

Når man tusler rundt så småjenter skal få snuse rundt og bli litt slitne i hodet, så er det greit å ha med fotoapparatet. Om soppen er spiselig eller ei skal jeg ikke ta standpunkt til. Her er det bare å nyte synet.

Mange sopper med sterke farger.

Oliver holder seg på andre siden av gjerdet, for da veit han at han er trygg for et overfall fra Bella.

Sopper trenger ikke være store for å være fasinerende.

Det er jegeren sin det, jakter både høyt og lavt

Gammel og vissen

Eller ung og giftig

Oliver er litt foran og litt bak, men han er i nærheten på hele runden oppe i havna.

Han er ikke særlig begeistret for der det er vått

Det var ikke mange som snilene hadde aiert med, så kanskje det ikke er noe særlig snileår i år?

Bella, Mounty, Tessy, Oliver og Hailey

Ikke skeptisk til å følge etter om vi går der det ikke er stier heller. Det blir bare litt mer jobb om man har korte bein i høy lyng.