Husker du jeg hadde ett innlegg om at jeg hadde kjøpt meg nisseby? Nå har jeg endelig fått klippet plenen og somlet meg til å sette ut denne lille Nyssbygda ute.
Hønseflokken hakker iherdig etter mark
Etter et par døgn ute, så er det bare å konstatere at det ikke blir nok lys under bjørka, så det lyser i vinduene om kvelden.
Jeg har ikke funnet noe annet egnet sted heller, så da står de der, enn så lenge.
Planen var jo å lage en liten landsby som syntes litt, men ikke sto i veien.
De lyste jo så fint når de sto inne på kjøkkenbordet.
Spørs om jeg må finne et nytt sted når jeg klipper plenen neste gang...
De bør stå sånn nogenlunde tørt også tror jeg. Litt usikker på hvor mye regn noen av husene tåler.
Siste oppdatering på kattene, er at de har slått seg på trading yrket.
I elva har vannliljene så smått startet blomstringen sin. Noen dager seinere kommer de hvite vannlinjene også i blomst.
Peonene åpner en knupp eller to hver dag nå¨.
Det er synd de blomstrer så kort
Det er ikke mange dagene de står på, før bladene begynner å falle av.
Det er ikke mye Oliver har lyst til å gjøre heller når det nærmer seg 30 grader.
Ingrid var på Randsfjordfestivalen en lørdag, så sa jeg at jeg kunne hente henne. Jeg regnet med en flott nattehimmel i Verkevika på Jevnaker. Og for en himmel jeg fikk tatt bilde av.
Solnedgangen er som regel finest når sola har gått ned og mørket begynner å senke seg.
Varme sommerkvelder er nydelige og jeg vil ha to måneder til av dem.
Jeg vil nyte livet til det fulle. 2026 skal bli mitt år, egoistisk og fult av opplevelser for de som vil være med. Kose meg til det fulle og ta tak i de mulighetene som byr seg.
Det var nesten så en ikke hadde lyst til å gå ned igjen fra Bukollen, men klokka begynte å bli mange og sola var på vei ned. Vi hadde et håp om å rekke solnedgangen i Hellunfossen. men det viste seg at vi akkurat ikke rakk.
Findus og Tølle koser seg stort på fjelltur med mine hunder.
Nede i lia her møtte vi Lina, som var i fult driv oppover mot toppen, Det ble en liten prat som seg hør og bør når man møter på kjentfolk.
Til og med langs stien mot Hellunfossen sto multeblomstene i full blomst.
Det er en flott tid på fjellet nå.
Vi rakk solnedgangen med et nødskrik i Hellun fossen. Svette og varme etter en ettermiddag i fjellet, så satte vi kursen mot fossen for å kjenne på vannet.
Det var en pjusk foss denne dagen. Det pleier å renne mye mere vann her enn det det gjorde nå.
Jeg prøvde meg på flere forskjellige bilder av fossen denne gangen. Man kan jo få til et blinkskudd når man minst aner det.
Ja sånn som å ta bilde innenfra fossen og ut...
Å hevde at det var god badetemperatur var vel å ta i bitte litt. Men det ble bad, ingen tvil om det. I etterpåklokskapens navn så burde jeg kledd av meg bitte litt før jeg satte igang dette prosjektet også kanskje?
Her var det slett ikke mye hulder igjen, her var jeg nok mer som en druknet katt... forholdsvis kaldt vann, men det var veldig godt etterpå.
Siden det var så lite vann så hadde jeg ikke regnet med å bli så våt. Jeg trodde jeg bare kunne smette telefonen på innsiden og knipse i vei, men jeg så jo ikke om den tok bilder eller ei. Så måtte jeg stikke hodet bak fossen, og da sto hele kroppen under selve vannet.
Varga kunne ikke brydd seg mindre da jeg vrengte av meg både singlett og BH, for å ta på meg skjorta som jeg hadde i rumpetaska. Tenkte jeg skulle tatt av meg shortsen også, men skjorta var ikke så lang at jeg synes at jeg kunne gå i bare trusa. Hadde jeg gjort det så hadde vi sikkert møtt en hel gjeng med folk. Det er tross alt et populært utfartssted.
Bella satte stor pris på litt avkjøling hun også.
Det var ikke helt fritt for at Inger Synøve moret seg bitte litt over seansen. Hun hadde nemlig ingen planer om å dusje, bade eller ta bilder innenfra fossen.
Kvelden nærmet seg og det var på tide å gå ned igjen til bilene.
En siste titt på fossen før vi fant stien nedover.
Multeblomstene sto tett i tett langs stien her også.
Brått dukker det opp noe et stykke fra stien som suger til seg solens siste stråler.
Når man er flere på tur så blir det brått sånne "behind the scens" Da var jeg veldig glad for at jeg hadde beholdt shortsen på. Det er viktig med dokumentasjon når man er på tur, da kan man dele minner og ikke minste minnes turen selv i etterkant. Når man er på tur så mange forskjelliges steder som det jeg er, så er det umulig å huske alle stedene og alle opplevelsene.
Jeg har vært ganske aktiv på instagram i det siste, men nå som finværet og forhåpentligvis sommeren kommer, så holder det vel kanskje å være aktiv her. Vi får se.
Etter badet var ikke telefonen min særlig medgjørlig på det jeg ville. Selv om jeg hadde tørket av den. Den filmet av seg selv, åpnet alle de programmene og appene som fantes på telefonen og slo seg på flymodus kontinuerlig. Når jeg kjørte hjem ville den ikke koble seg opp på bilen heller. Ikke noe rart når den stadig var i flymodus.
Siste stopp før bilen for å ta litt drikke. Maten var spist opp på toppen.
Den blåmerka stien er blitt veldig slitt etter mange års bruk.
På toppen av Bukollen skinte sola fremdeles. Klokka nærmet seg 10 om kvelden og det var greit å kunne kjøre hjem merket jeg. Jeg hadde vært på jobb fra 7 på morgenen, bare hjemom for å plukke opp hunder og en liten tur på butikken for å få med meg niste. Så bar det rett på tur.
Nede ved bilen kunne vi skumte myrulla mellom grantrærne. Så da ble hundene lempet i bilen og vi tok en titt ved grøftekanten.
Slike mengder tror jeg ikke jeg har sett tidligere. Takk for turen.
Øynene virket gale. Hvite... Munnen smilte et ondskapsfullt smil. Han ville skrike, men det gjorde han ikke. Skjorten hennes var nemlig flekkete av blod, og i hånden holdt hun en pistol. Hun siktet på ham.
Da tolv år gamle, døvstumme, Alec blir kidnappet, engasjerer foreldrene den tidligere marinesoldaten Ethan Buchanan for å finne ham. Ethan følger sporene til Chicago, der han møter Dana Dubinsky, som driver et krisesenter for kvinner på flukt fra sine voldelige ektemenn. Selv om hun og Ethan er svært tiltrukket av hverandre, vil hun ikke fortelle ham hva hun jobber med. Det er for mye som står på spill. Det hun ikke vet, er at kvinnen som nylig har flyttet inn, har en farlig hemmelighet.
Nei noe særlig spenning blir det ikke i bøker som er i overkant langdryge synes jeg. Det var ikke mye som skjedde, bare en haug med voldelige drap. Kjærlighetsscener har også lite å gjøre i en krimbok. Du går ikke glipp av noe om du blåser i denne her.
Huldra på skautur... nei da, jeg hadde avtalt med Inger Synøve at vi skulle ta en tur på Bukollen etter at jeg var ferdig på jobb på mandag. Jeg var en kjapp tur hjemom for å skifte og hente hunder før jeg kjørte av gårde til avtalt møtepunkt.
Inger Synøve var litt tidlig ute, så hun hadde begynt å tusle i forveien. Så når jeg hadde parkert så var det bare hard og brutal start med puls på 150 ganske raskt. Oppoverbakker uten oppvarming er en hard start.
Blåklokkene sto tett et stykke på starten av stien.
Det har blitt fint rundt hytta etter at de har hogget endel der.
Jeg tok igjen Inger Synøve ganske raskt og tok en stopp når vi hadde kommet opp til bekken. Hundene satte stor pris på avkjølingen, før de var klare for nye høydemeter. Totalt på turen hadde jeg 749 høydemeter både oppover og nedover så jeg på klokka.
Bella holdt godt tempo til tross for varmen.
Tror det blir mye bær til høsten, tyttebæra bugnet den også. Ivrige humler så vi også.
Det var nok av muligheter for dem til å drikke og avkjøle seg.
Sola steika godt oppover bakkene fra parkeringa mot Bukollen. Selv om det var varmt så hadde jeg tatt med Bella. Hun må jo trene seg til vi skal på en ukes ferietur med turer i fjellet. Fordelen er at det stort sett er litt vind og litt kjøligere når man passerer 1000 meter over havet.
Blålyngen sto tett i tett med blomster den også.
Like tett som multeblomstene.
Motivasjonsskiltet som henger i ei buske når man nærmer seg toppen trengs litt rehablitering. Nevnte det for Lina som vi møtte på veien ned igjen, at hun kunne ta med seg en tusj neste gang hun løp til tops.
Skarp grønnfarge i terrenget og enormt mye rosa lyng som blomstret i flere varianter.
Det var veldig varmt oppover lia der, så svetten rant både på ryggen og i panna.
Når vi snudde oss var utsikten aldeles upåklagelig.
Det er sjelden jeg har gått opp på Bukollen som det har vært så flott som det var denne dagen, både værmessig og naturmessig med mengder av blomster.
Utsikten nytes virkelig til det fulle.
Det er veldig lite vann i Fjellelvi, så den syntes knapt fra avstand.
Det blir mange drikkepauser på en slik dag
Det er ikke bare jeg som nyter livet.
På toppen av Bukollen kan varden så vidt skimtes.
Rundt det lille tjernet på toppen var det mye multeblomster.
Avkjøling må til.
Multeblomster og blålyng i skjønn forening.
Er du vant til å ferdes i fjellet, så har du nok sett Greplyngen tidligere også. Den legger seg som et teppe over store områder.
En titt ned i Vassfaret
Hvor enn du snur deg så er det et lyserosa skjær.
Slik flott blomstring må dokumenteres, og da passer det med to små statister. Tølle og Findus sier ikke neitakk til å posere litt de.
Det obligatoriske bildet ved varden ble tatt. Findus, Tølle, Varga og Bella.
En pust i bakken før vi gikk nedover igjen.
Slike vindstille kvelder på fjellet uten knott og mygg må bare nytes.
Vi spiste med utsikt ut over Sandvannet,
Det er ikke bare bare å være lundehund i Hallingdal, da må man jobbe for å få lov til å sitte på hjem igjen, Tølle poserer villig i vei.
* *
Siden klokka nærmet seg sju om kvelden så fant vi ut at vi skulle følge samme stien tilbake til krysset for å ta en snartur innom Trollfossen, Ja eller Hellun som fossen egentlig heter før DNT skulle ha et fansy navn for å trekke vandrere fra sentrale strøk.
Tølle gjøt alt for en godbit,
Det var tuesildre på Bukollen også, akkurat som ved Bygdin,
Matpausa var over og vi satte kursen nedover stien igjen.
Selve konseptet refererer til eventyrløperen Mikkel Andreas Trøstheim som besteg alle de 11 toppene i Flå på under 24 timer for å samle inn penger til Aktiv mot kreft. Han brukte boka «11 eventyrlige topper i Flå» som utgangspunkt, og syklet og løp over 200 km og 7000 høydemeter. Her kan du høre hvordan det gikk. Den 20. juni 2026 startet stolpejakten i Mikkelløypa. 11 på topp i Flå. Flentpiken, Tollefsrudfjellet, Gråfjell, Høgevarde, Hestjuvnatten, Bukollen, Skardsvarden, Kristnatten, Veslefjell, Likkistefjell og Blåfjell. Jeg har som mål og ta meg en tur på alle disse toppene iløpet av 2026.
