Den gamle postveien/almannaveien Del I

Jeg vet ikke hva det er med meg og stier, men noe suksess er det iallefall ikke! Spørs om de må være brede, asfalterte med belysning... Men jeg fikk da gått den glimtvis om ikke annet. Logget med vilje ikke den første, så jeg skulle ha en kompasskurs å gå etter på veien hjem. Hodet var nok ikke helt med i dag, for jeg kjørte rett forbi avkjørselen til Sjåheim, så jeg parkerte like godt hos naboen. Trivelig kar som var effektiv med ved, hadde ikke noe imot at jeg parkerte der. Fulgte veien og fant der stien krysset veien. Plutselig var stien borte, men det er jeg så vant til når jeg er på tur. Da blir det glimtvis bushing på kompass. Jeg hadde litt tidspress da Merethe skulle ha bilen min på jobb på ettermiddagen, så jeg tok bare halve i dag. Krødsheradsiden får vi ta en annen dag i ferien til den. En flott skogssti som bragte nydelig utsikt etterhvert som man klatret oppover lia. Denne hadde jeg aldri gått tidligere, men en skal slett ikke se bort fra at det blir en tur eller to til oppover der.

Fra gården Sjåheim i Vestbygda har det fra gammelt av gått en gammel ridevei/postrute mellom Soknedalen og Hallingdal, også kalt almannaveien. Denne veien har vært brukt i flere hundre år fram til et stykke ut på 1900-tallet da bil og tog begynte å trille mellom Ørgenvika og Sokna.

Veien ble aldri noen kjørevei, men brukt som ridevei og til slepekjøring. (Hesten hadde et slep hengende i hestedraget). Veien har også delvis vært brukt som postvei mellom Hønefoss og Hallingdal. Veien har flere utsiktspunkter som Øvre Sjåheim, Havik, Haugerudkleiva og Haugerud.

Mellom parkeringsplassen i Havikdalen og Enderud er det en blåmerket sti på 7 km.

Totalt er strekningen ca. 12 km. Sjåheim var tidligere en husmannsplass under Øvre Aalde. På gården Sjåheim har det i tidligere tider vært butikk. Elling Sjåheim fikk skjøte her i 1889 og løste handelsbrev i 1897. Før i tiden drakk folk kaffe når de var på butikken, og de fikk høre siste nytt. Mange jernbanefolk med familier var innlosjert i området fra 1900-1909. Borghild Husdal drev butikken til 1962. I dag er det hennes sønn som er eier av gården.

På det gamle huset på Sjåheim er det et rom som kalles Mehlumrommet. Anders Mehlum (1849-1943), også kjent som Nu-mannen, overnattet ofte i dette rommet. Han var opprinnelig trønder som jobbet som Oslo-journalist før han som 48-åring tok landeveien fatt. Han begynte da som forfatter og redaktør av bladet Nu som kom ut fra 1890-1930-tallet. Mehlum var en kjent skikkelse, spesielt i Valdres og Hallingdal hvor han vandret samtidig som han solgte og samlet opplysninger til bladet sitt. Mehlum er glemt i historiebøkene, men med bladet Nu og sin særegne personlighet var Mehlum en markant person i presse- og kulturlandskapet i Norge.

Nu ble utgitt fra 1896 til 1937 med ujevn frekvens. Mehlum var på evig vandring for å samle stoff til sitt blad. Han gjorde alt selv bortsett fra det trykketekniske. På det meste hadde han 3 000 abonnenter, et respektabelt opplag i en tid hvor Dagbladet f.eks. hadde 15 000. Mehlum vandret mest i Buskerud og spesielt i Hallingdal og Ringerike. I prat med folk plukket han opp de merkeligste historier som han omgjorde til godt lesestoff. Mange oppfattet Mehlum som en barbent landstryker, men han var egentlig en kulturpersonlighet av de sjeldne, alle sine originaliteter til tross.

På rommet på Sjåheim satt han og skrev langt inn i de sene nattetimer. Han ble etter hvert syk og kom til sist på Lunder gamlehjem. Han er gravlagt ved Lunder kirke. Første plassen man går forbi på veien over åsen er Øvre Bråten. I 1854 reiste en hel familie fra plassen Hallbakken (litt lenger vest i bygda) til Amerika. En datter hadde fått en sønn før de skulle dra, de våget vel ikke ta med et spebarn over havet, så de fikk sette han igjen på Sjåheim. Gutten vokste opp på Sjåheim og giftet seg med en av døtrene på husmannsplassen Grønvold. De slo seg til i Øvre Bråten og fikk ni barn. Øvre Bråten hadde 2 rom, 1 stort kjøkken og kåvå. Plikttjenesten var 8 vinterdager og 12 sommerdager.

Stigningen opp til Øvre Sjåheim er den tyngste fram til Havik. Man tror ikke det har vært noen boplass her. Fra Øvre Sjåheim fikk man det siste glimt hjem. Her kan man faktisk få litt utsikt ut over litt av bygda, men om du kan sjå heim er vel ikke sikkert. Stien begynner i Aalde skog med en jevn stigning til man har passert plassen Øvre Bråten sør på Uggeflaget og kommet fram til Øvre Sjåheim. Navnet Sjåheim kommer av at dette var det siste punktet på ferden over allmannaveien man kunne sjå heim.

Et eksempel på bruk av veien i forrige århundre er fra bondeopprøret i 1818. Her er sitat fra Norderhovboka av 1914:

«I et antal av flere hundrede mand veltet den udisciplinerte skare seg nedover dalen, hvor den overalt ved trusler og overtalelser søkte at rive flere med sig. Da de saaledes kom til Gulsvik i Flaa, hvor lensmanden bodde, vilde de endog ha ham med sig; han var imidlertid ikke tilstede, og da hans kone sa til bønderne at han var slik en bra kar, at han alt var reist av gaarde for længe siden, fandt de dette meget tilfredsstillende og fortsatte sin vei. – Over Enderud og Havik kom hallingerne ned i Soknedalen, hvor de fleste fikk nattely hos Erik Ellingsen Lundesgaard. Dennes søn Elling, gaardmand paa Røsby hadde været med i forrige utrykning og blev ogsaa med nu. Likesaa Poul Meyer. Enken Kari Oppegaarden sendte sin tjenestegut med, og det samme gjorde lensmanden Erik Olsen Rud. En mængde andre fulgte eksemplet, og under vandringen gjennom Lunder, Norderhov og Hole til Sundvolden vokste skaren som et skred.»

På vei til denne cachen passerer du tidligere utmark og beiteområder delt mellom Vestbygda og Havikskogen. På stien ned mot Djupdal stod det ei stor osp som var et markant landemerke, to voksne rakk knapt rundt den. Veien til Uggen tok av her. Du passerer Djupedalsolla og skogsbilveien gjennom Djupedal. Bekken heter Delingsbekken. Allmannaveien fortsetter tvers over veien for skiltet, følg tømmerveien og vær obs. litt opp i bakken hvor stien fortsetter brått til venstre. 

På Havik var det hvilested for de veifarende, både for Hallingjenter som skulle ut å søke tjeneste og militære. Havik skole ble oppført i 1886 og var egen skolekrets fra 1907 til elevene ble overført til Sokna skole i 1959.

Nord- og Sør Havik som man passerer langs ruta er tidligere gårdsbruk som i dag brukes som hytter. Nord for Havikskogen er det ei lita grend som heter Rallerud. Fra 23. april 1914 til 3. juni 1984 var Rallerud et stoppested på Bergensbanen. Nå har Rallerud den første tunellen og den eneste av-/påkjøring til nye RV7 i bygda.

Stabæk er den siste gården på veien over til Hallingdal på Soknedalsiden. Navnet Stabæk betyr det siste stedet. Det fortelles at bonden på gården så nissen som hentet høy i sekken sin. Antakelig var det Haviknissen. Det var antakelig lite høy igjen på Havik. Dette var i vårknipa og skaving av bark og hakking av bjerkeris hadde allerede begynt. Bonden lot nissen beholde sekken sin, for Haviknissen hentet aldri høy fra Stabæk hvis det ikke var nødvendig. Det visste bonden, og han hadde slektninger på Havik, og da så …

Fra Haviktoppen går stien vestover på en høyde mellom Bergsjø og Breivannet. Fra gammelt av delte veien seg etter et par kilometer. En vei tok retning ned mot Brattebakke og de andre gårdene på Havikskogen, og en vei tok til høyre mot Haugerudkleiva. Dette var et «problemkryss». Veifarende tok ofte feil av veien her og havnet i Brattbakke. Bonden på Brattbakke skiltet derfor dette krysset i 1921. I dag står det en kopi av skiltet på stedet.

Del II kan du lese om HER