Midtsommerblot

Jonsokregn er som gull og varer mer eller mindre i 6 uker. Som jonsokværet er, blir sommeren.

Sankthans, Sankt Hans eller jonsok er en kirkelig høytid til minne om døperen Johannes' fødsel. Sankthansaften feires kvelden før. Tradisjonene knyttet til sankthans er mer folkelige enn kirkelige. Det kan komme av at sankthansfeiringen har overtatt etter eldre tradisjoner knyttet til midtsommer og hedenske midtsommerblot.

St. Hansdagen var alminnelig helligdag inntil 1771, fortsatt er 24. juni fridag i enkelte norske kommuner.

Sankthansaften var sommerens viktigste merkedag i Norge med store bål, dans, rømmegrøt og blomsterkranser. Fortsatt er det mange som feirer Sankthans på denne måten. Noen steder sendes det også opp fyrverkeri og det er vanlig å reise på båttur på Sankthansaften. Ellers er Sankthansaften sterkt preget av grillmat og mange pynter med løv.

Mer enn noe annet er det vel bålet som er det viktigste symbolet på Midtsommer i Norge. Det brennes store bål i hele landet, og særlig mange er det langs kysten. Å brenne bål sankthansaften var opprinnelig en skikk som skulle beskytte menneskene mot onde makter. Ilden lignet sola og skulle forsterke solens kraft, folk danset gjerne rundt bålet.

Bålet skulle helst tennes på gammeldags vis ved å gni to trestykker mot hverandre, eller snurre en pinne i et hull med knusk. En kunne bruke brennglass hvis det var sol. Ilden som oppsto ble kalt for nødild eller vrield, og den skulle ha magiske egenskaper.

Noen plasserte en filledukke på toppen av bålet. Dukken symboliserte det gamle som folk ønsket å kvitte seg med. I Danmark er det vanlig å plassere en heksedukke på bålene. Det var viktig å beskytte seg mot hekser denne dagen for det var ikke bare mennesker som feiret, St. Hans-natten var nemlig en av heksenes viktigste høytider.

Mange steder ellers i Europa ble disse bålene forbudt da kristendommen ble innført, bålene ble sett på som hedenske. Sankthansbål ble blant annet forbudt i Sverige, og det er nok en forklaring på maistangen er så viktig når svenskene feirer midtsommeraften. Sentralt i feiringen i vårt naboland står maistangen, som er et symbol på treet. Stangen blir pyntet med løv og kranser og folk danser rundt den for å forsterke den fornyende kraften.

Det er kanskje litt merkelig med en maistang i juni. Det kommer av at skikken med maistang var vanlig nedover i Europa også, men i sydligere strøk ble det feiret maifest 1. mai. I Norden tok vi opp skikken men praktiserte den altså til Sankthans.

Ilden er sentral på Sankthansaften og mange skikker hadde med bålet å gjøre. Det var for eksempel vanlig både å hoppe igjennom bålet og og å trille et brennende hjul nedover en bakke. Mange steder brant folk en gammel båt på bålet

Sankthansnatten ble regnet for å ha magiske egenskaper. Urter som ble sanket på midtsommernatten skulle ha legende egenskaper, og man trodde at buskapen ville bli styrket om de fikk gress som hadde blitt slått på sankthansaften. Ifølge tradisjonen kunne de unge få vite hvem de skulle bli gift med hvis de sov med sankthansblomster under hodeputen. Noen steder heter det også at man skulle sove ute på en dulebekk, altså et sted der det rant en bekk under jorden, for å få varsel om et framtidig giftemål.

Som andre viktige merkedager hadde Jonsoknatta en sterk kraft. Andre netter som var med forbundet med sterke krefter var Julenatt, Nyttårsnatt og Allehelgensnatt.

Det var vanlig å samle inn legeurter på Sankthansnatten Hvis en ung jente plukket syv eller ni forksjellige urter denne natten, som hun så la under hodeputen ville hun drømme om sin tilkommende. Vannet hadde også spesiell kraft på Sankthansaften. Dugg du samlet denne natten kunne virke mot øyelidelser og annet og hellige kilder hadde ekstra sterk kraft. Syke mennesker reiste til slike kilder for å drikke vann hele natten. En slik helbredende kilde i Borre i Vestfold ble besøkt langt opp på 1800 tallet.

Mange fletter fortsatt blomsterkranser som de har i håret på Sankthansaften. Denne skikken har kanskje sine røtter i en skikk som kaltes å vekke åkeren. Kona på gården gikk denne kvelden rundt i åkeren og plukket kornstrå og markblomster som hun flettet til en krans. Men kona gikk sakte rundt og flettet blomster sang hun en sang som skulle vekke åkeren.

I merkedagtradisjonen var det vanlig å regne året i «før og etter sankthans». Et eksempel på dette er at man på Sunnmøre pleide å si at «så røde som torvtakene på husene er før jonsok av tørke, så rødt skal høyet bli av regn etter jonsok». Et annet utsagn var at «så tidlig som rognen blomstrer før jonsok, så tidlig kan man skjære før mikkelsmesse», 29. september.

Sankthansværet var dessuten regnet som en viktig indikator på hvordan været kom til å bli resten av året. I Telemark mente man at regn på sankthans varslet tidlig høst og i Troms var tåke et dårlig varsel for årets moltehøst. I Telemark mente man at tåke varslet det de kalte elgskjølen, en kuldeperiode.