Hundeutstilling

Det som bedømmes i utstillings ringen er: 

Gemytt (det aller viktigste!)

Pels

Tenner/bitt

Øyne

Ører

Baklemmer (bakbensvinklinger)

Forlemmer

Muskulatur kontra fett

Hale (hvordan halen er festet i forhold til standarden)

Testikler

Størrelse (hunden skal jo være innenfor målene i standarden)

Hals

Kropp

Kryss (overgangen fra rygg til halefestet)

Overlinje

Underlinje

Lend (lengden mellom ribbena og frempart av lår)

Bryst (dybde og bredde)

Bevegelser (at hunden beveger seg slik den skal i trav på de fleste, men på schæferen legges det også vekt på skritt og gallopp) 

Gemytt

Dette bedømmes gjennom hele konkurransen. Dersom hunden ikke tåler å bli håndtert av totalt fremmede mennesker som gjerne kan være både store, tykke og skumle, i tillegg til at de også kanskje har stor skummel hatt på seg, så blir den raskt utvist fra ringen. 

Gemyttet er det aller viktigste som blir bedømt. Hunden skal tåle å bli tatt på av fremmede gjerne skumle mennesker, de skal kunne se på tennene, åpne munnen helt for å telle tenner, de skal kunne stryke hunden mot hårene for å skjekke pelsstrukturen og om hunden har god nok muskulatur, og kanskje den største prøven av alle står hanhundene ovenfor, nemlig testikkel-sjekken. 

Noe av dette kan til en viss grad trenes inn, men er hunden redd for balla sine, så er den redd for de, og da er det ikke alltid trening hjelper når det kommer en stor utenlandsk mann med stor frakk og mørkt sjegg og bart + hatt og skal gjøre dette. 

Pels

Bedømmelse av pelsen er veldig viktig. Dette gjelder korthårede og strihårede raser så vel som de mest langhårede rasene. Korthåret: En korthåret hund som er tørr i pelsen og har en pels uten glans vil ikke bli godt premiert på utstilling, og tørr matt pels gjenspeiler gjerne dårlig helse og/eller dårlig foring/stell. Men det kan også være et resultat av dårlig avl.

Strihåret: En strihåret hund skal ikke være for myk i pelsen, den skal ikke være ullete, men ha en pels som gjerne er hard og stri å ta på, ofte har disse barter. En strihårsrase som er for myk i pelsen er også ofte et resultat av dårlig helse/foring eller dårlig stell. Også disse skal ha en naturlig glans i pelsen. 

Langhåret: En langhåret hund skal også ha en naturlig glans i pelsen, den skal være flokefri og være godt stelt hele året, ikke bare på utstilling. En dommer merker stor forskjell på en pelshund som er godt stelt i pelsen bare til utstilling og en pelshund som får godt pels-stell hele tiden. Dette kjennes på strukturen, og tykkelsen, og en god dommer ser med fingrene. 

Tenner og bitt

Tenner og bitt er noe av det viktigste som bedømmes på utstilling. Her bedømmes både antall tenner, tannstell og om hunden har riktig bitt ihht sin rasestandard. Bittet henger gjerne sammen med rasens bruks egenskaper. Bulldogen som i dag er en selskapshund, men som i utgangspunktet var avlet for oksekamper har sitt kraftige underbitt fordi den skulle kunne henge fast i oksen og samtidig ha frie luftveier gjennom nesen.  En hund med dårlig tannstell vil kanskje ikke få i seg mat, og den blir slapp og dårlig i tillegg til at den kanskje har tannpine. Denne vil bli dømt ned! En hund med genetisk manglende tenner vil ofte bli dømt ned, spesielt av spesialdommere (spesialdommer = en dommer som har drevet oppdrett av den rasen) En rase som skal være saksebitt (noe de aller fleste raser skal være) vil bli dømt ned om den er overbitt, tangbitt eller underbitt. (dette gjelder alle raser uansett hvilket bitt de skal ha, så blir de dømt ned om de ikke har det riktige bittet for rasen, f.eks en bullmastiff som skal være tangbitt eller lett underbitt , men har saksebitt) Det finnes ingen raser som skal være overbitt. 

Øyne og ører

Øynene: Foruten om størrelse, fasong og farge (som ofte er oppgitt i standarden) skal øynene være glade, blanke og livlige. En hund med matte øyne er ofte en hund med dårlig helse, disse blir ofte dømt ned. Syke hunder har ofte matte øyne og er ikke så livlige i blikket. Disse kommer til kvalitetsklassen (som er første bedømming) og ikke lenger. Øynene skal ikke renne og det skal ikke være noen tegn til katarr eller betennelse, slike ting kan en dommer merke med å kjenne/se om hunden er våt og missfarget under øyndene!

Ørene: skal være rene og friske, man ser fort på hundens ører om den ikke er i form. De forskjellige rasene skal ha forskjellig ørestilling, enten det er knekkører, ståører, rosettører eller hengeører. 

Her vil jeg ta for meg myndene og dems rosettører. Grunnen til at flere av myndene har rosettører er fordi de da blir mer strømlinjeformet, og det blir mindre luftmotstand når den løper, og farta blir da større. Men når disse står i ro og er oppmerksomme så kan ørene reise seg. 

Hengeører: Noen raser har hengeører, på bullmastiffen er dette for å beskytte øregangene og de små "krumelurene" (som Lina i Emil kaller de) for støt, støv og dritt. En bullmastiff kan få rosettører, dette kommer fra bulldoggen (som er en av forfedrene) og er en kosmetisk feil, dvs at dersom du stiller bullmastiffen med rosettører mot en med perfekte ører, men din hund har andre kvaliteter som er mer vektlagt og bedre enn den andre har, f.eks bedre muskulatur, eller bedre hodefasong osv så blir neppe den med riktige ører satt foran den med feilbrett. MEN pga at feilbretten hos bullmastiffen kommer fra bulldoggen så er det praktisk talt ikke mulig å avle den bort, for den finnes i absolutt alle linjer. Dette er heller ikke noen grov feil, og derfor er det andre kvaliteter som prioriteres først i hht avl på rasen.

Baklemmer, vinklinger og forlemmer

For dårlig utviklede for eller baklemmer og vinklinger kan skade hunden! En engelsk setter med for dårlig vinkling foran og/eller bak vil ikke kunne fungere optimalt på jakt. For dårlig bakbensvinkling kan i værste fall føre til korsbåndskader eller andre belastningsskader som f.eks slitasje i rygg og hofter. En hund med dårlig forbensvinkling blir ofte steil i bevegelsene, noe som ofte kan føre til slitasje på poter og ledd i frambena, samt skulder og nakke. Vinklingene ser man best når hunden står 4 kvadrat (altså med alle 4 bena paralellt) På for og baklemmer bedømmes også hundens benstilling og benbygning. En hund med for dårlig benbygning i forhold til sin rasestandard er ofte mer utsatt for f.eks benbrudd, men også for belastningsskader om kroppen blir for tung i forhold. 

Muskulatur kontra fett.

Dette er kjempeviktig, både for selskapshunder og for utstillingshunder. En utstillingshund uten tilstrekkelig muskulatur er ikke noen god utstillingshund. Muskulaturen er både genetisk betinget, men kommer også i aller høyeste grad an på eieren. En pløsete/småfeit hund blir sjeldent plassert foran en muskuløs hund med god fylde dersom dette er er eneste forskjellen på hundene. 

Vi vet jo alle at muskler oftest kommer av fysisk fostring, man bygger ikke muskler av å ligge på sofaen (det er jo mange som tror at alle utstillingshunder er de fødte sofahunder!) Her kreves det trening, trening og atter trening, og det nytter ikke å se på været, man får ikke muskler på hunden av å sitte inne nede i bergen fordi det regner. Muskler bygges best av turer i skog og mark, samt at hunden gjerne får trekke og bære litt, men dette vet jo alle. Muskulaturen skal være som rasestandarden beskriver. En hund med god muskulatur er ofte mer sjermet for belastningsskader enn en hund med dårlig muskulatur. Dårlig muskulatur kan føre til forkalkninger og slitasje i rygg, ledd og det lille som er av muskler og sener. 

Hale

Denne har mye med hundens språk å gjøre, også på utstilling. Dere har sikkert lagt merke til at de fleste terriere har en hale som står rett opp? Om den ikke gjør det, så er ikke det bare kosmetisk, men det har faktisk en praktisk betydning. Terriern signaliserer med halen og forl lavt halefeste kan føre til at jegeren ikke ser hundens signaler, da den har mange forskjellige måter å logre på. Når den har sporet så bruker den store bevegelser, har den fått haren og det er klart for å skyte så vibrerer halen. 

På newfoundlandshunden skal halen henge ned når hunden står i ro, men peke rett bak når hunden er i bevegelse, i vann brukes halen som ror for å klare å snu og manøvrere, samt holde hundens bakpart flytende. dette krever et middels lavt halefeste. Er halefestet på nuffen for høyt eller for lavt, så kan en nuffe i vannarbeid i værste fall drukne. Bulldogger har stumphale, dette kommer av dems bruksegenskaper, kamp. Dette er fordi det ikke skal være for lett å bli skadet. Så har vi også hunder med ringlet hale (f.eks elghunden) også der har det med bruksegenskapene og signaler å gjøre. 

Testikler

På alle hanhunder sjekkes det at begge testiklene er på plass. Dette er både fordi de skal være der, men også for å teste gemyttet på hunden. En hanhund som ikke tolererer en testikkeltest og dermed f.eks knurrer til dommeren blir raskt kasta ut fra ringen, slike vil vi ikke ha på utstilling! Dersom hunden har bare en testikkel nede i pungen, så skal den ikke avles på. Men fremfor alt, den er mer utsatt for f.eks testikkelkreft og store hormonforandringer. Altså her kommer både helse og gemytt tydelig frem. Kryptokisme eller testikkelmangel som det heter på Norsk er veldig arvelig, derfor skal ikke kryptokide hanhunder brukes i avl, og heller ikke på utstilling. Hanhunder som derimot er kasterert pga sykdom eller skade kan stilles ut dersom de har vært premiert på utstilling tidligere, men da kreves det at man sender inn skriftlig søknad til nkk med gyldig veterinærattest vedlagt. 

Størrelse.Størrelse/høyde på hunden har også en praktisk betydning når det kommer til bruksegenskaper. Det er noe som også er veldig prioritert på utstillinger. 

En pyrineer må ha stor størrelse samt en lett kropp for å kunne hamle opp med rovdyr som ulv og jærv (som er dems bruksområde) En lundehund er liten og bøyelig/tøyelig for å kunne fungere i hulene på røst. Er hunden for stor eller for liten så vil dette i verste fall kunne gå utover helsa til hunde, men det kan også gå utover hundens bruks egenskaper!

Kryss, overlinje, underlinje og lend

Dette er vitale deler som ved "utstillingsfeil" kan forringe hundens helse og bruksegenskaper. En hund med dårlig/svak overlinje vil ikke kunne bevege seg like bra som en hund med god overlinje. Dette går igjen utover muskulatur og ledd i ryggen og beina. Krysset har ofte sammenheng med halefestet, overlinja og bakbensvinklinene. Her kan jeg ta schæferen som et eksempel. En schæfer med dårlig rygglinje og dårlige bakbensvinkler (eks en hund med bøy på ryggen for å få ned bakparten, i stedenfor bedre vinkler i bakbena for å få den ned) har ofte rygg-problemer som prolaps, på disse er krysset for lavt. Lenden. Lenden er det stykket som går mellom låret og ribbeina. Er dette for langt kan hunden få ryggproblemer, er det for kort kan hunden bli stiv i sine bevegelser. 

Underlinja er linja som går fra brystbenet, mellom forbena og bak til hundens bakpart. På noen hunder skal denne være godt opptrukket (f.eks myndene) dette for å gi kraft, spenst og fart når hunden løper. Hos andre hunder (f.eks newfoundlandshunden) skal den være mer rett eller lett opptrukket, dette for å gi kroppen jevn tyngde når den f.eks beveger seg i vannet. 

Har ikke hunden korrekt underlinje i hht standarden så kan det få fatale følger helsemessig, som f.eks en whippet som har for rett underlinje, der blir underlinja for tung i forhold til hva ryggen er bygget for og det kan gi skader, eller hos en nuffe hvis underlinja blir for opptrukket, da blir hunden for lett i bakparten og tung i front slik at den i værste fall kan drukne. 

Bryst, dybde og bredde.

Brystpartiet er viktig, der kommer mye av krafta fra, men den fungerer også som beskyttelse for de indre organene. En for liten brystkasse (i bredde og dybde) kan gi hunden helseproblemer. Som f.eks pusteproblemer om det er for trangt der for hjerte og lunger.  Dette er som oftest genetisk, men det kan komme av for dårlig foring kontra trim i hundens oppvekst. En hund med for bred og/eller for dyp brystkasse vil ikke kunne fungere slik den skal ihht sine bruks egenskaper. F.eks en border collie i gjeterarbeid, den vil bli for tung og bevege seg tyngre, noe som kan gå utover rygg og ledd. Mens en staff som har for liten brystkasse vil bli for lett i forhold til sine bruks egenskaper. 

Bevegelser

Det alle rundt ringen ser, og kanskje noe av det viktigste på hele utstillingen. En hund skal kunne bevege seg helt fritt og uten anstrengelser, den skal ta gode steg, og den skal ikke bevege seg "trangt" verken forfra eller bakfra. Trange bevegelser kan i verste fall få hunden til å snuble, hasene kan skrape sammen og gi gnagsår. Trange bevegelser er ofte et resultat av at hunden er kuhaset bak, noe som igjen kan skade korsbånd og gi slitasje i hofter samt at kneskålene kan gli ut. Franskstilte frambein (innover stilt i albuen, noe som gjør at potene står utover) kan gi skader i mellomhånda samt skulder og albuer. Dette er noe som IKKE er ønskelig på utstilling! 

Fra siden skal hunden vise gode, lange steg, den skal ikke halte, og den skal gjøre dette med glede. 

Alt som er nevnt over her... Er det som det legges vekt på, på ei utstilling.  Fargefeil og andre "kosmetiske" feil sees det gjerne mellom fingrene på, men det som legges vekt er de helse messige og gemytt messige kvalitetene. En hund som knurrer på dommeren, men som ellers er "perfekt" eksteriør messig blir som oftest kasta ut av ringen med ei dårlig premiering pga gemyttet. Så jeg tror at dere som mener at utstilling er en ren missekonkurranse, faktisk ikke vet hva utstilling dreier seg om. Utstilling er nøkkelen til helsemessing, gemytt messig og ikke minst eksteriør messige gode hunder i avl og oppdrett. Som sagt, en engelsk setter med grove feilstillinger i f.eks forbena (kuhasa) vil ikke fungere som noen god jakthund nettopp pga dette. Mange som tror at utstilling bare er tull, men dette er som regel folk som enten har blanding/uregistrerte hunder, eller registrerte rasehunder som ikke er rasetypiske.