Flå kirke

Flå sogn hadde egen prest og prestegård i middelalderen, men har etter reformasjonen vært anneks til Nes. Kirken ble kjøpt av sogneprest Anders Boyesen 1723. Dette ser ut til å være veldig vanlig. Ved hans død 1745 ble den solgt til 4 bønder.Det neste man vet om kirken er at den kom i kommunene eie så sent som i 1816. Den eldste kjente kirken i Flå var en stavkirke som lå på østsiden av Hallingdalselven helt ute på elvekanten ca. 200 m syd for husene på gården Ve. I 1665 og 1675, og 1685 gravde elva seg helt inn på kirkegården. Det ble laget stenforbygning ut mot elven, men det var stadig fare for at elva skulle ta med seg både kirken og gravene. Derfor ble det i 1858 oppført ny kirke vest for elven på gården Volds grunn. Året etter ble den gamle kirken revet. Den den gamle kirkegården med kirketuften ble oppdyrket 1879. I 1838 søkte Flå menighet Kirkedepartementet om offentlig støtte til å bygge seg ny kirke på vestsiden av elven. Den ble innviet 15. september 1858. 

Den nye kirken ligger på en lav rygg som følger elvens retning. Kirkegården omgis av stenmur og har inngang i nord. Dette er vel noe uvanlig. Som regel er inngangen østvendt. Kirken er oppført i tømmer og ligner svært på andre tømmerkirker tegnet av arkitekt Chr. H. Grosch. 

Årene fra 1807 til 1814 representerer et av de viktigste periodeskifter i Norges historie. Før 1807 var Norge en del av kongerike Danmark-Norge, helt og holdent styrt fra København. Etter 1814 var vi en selvstendig stat, selvstyrt - riktignok i union med Sverige. 

Mot slutten av 1300-tallet døde den norske kongerekken ut, og Norge kom i union med Danmark og Sverige i den såkalte Kalmarunionen i 1397. Etter at unionen tok slutt i 1523, fortsatte Norge å være underlagt Danmark. Alle beslutninger som omhandlet Norge ble tatt av Kongens Råd i Københamn, og deretter gjennomført av danske embedsmenn i Norge. På begynnelsen av 1800-tallet raste Napoleonskrigene i Europa, og Danmark-Norge klarte å holde seg nøytrale til å begynne med. Men den dansk-norske krigsflåte var sterk, og England fryktet at denne maktfaktoren skulle settes inn i striden på Napoleons side. I et forsøk på å hindre en uønsket utvikling, tok derfor den engelske admiral Nelson i 1807 sine krigsskip inn på Københavns red, og lå der i flere dager og bombarderte byen og senket og kapret praktisk talt hele den dansk-norske krigsflåten.