Blir det en ny sommer?

Så var dagen her igjen som jeg har grudd meg til siden brevet kom i april.  Det var på tide med en ny sjekk igjen. Denne gangen var det ikke hos fastlegen, men hos hudspesialist på sykehuset. Siden Leif er kommet hjem fra Danmark på sommerferie så ble han med. 

Som vanlig er jeg ute i god tid, men denne gangen slapp jeg å vente. Jeg kom inn før tiden. Men av likevel føltes det som en evighet. Men noen ro i kroppen har en aldri når en er på sykehus. Ikke om det gjelder en selv, eller om man er der for å besøke noen andre.

Jeg måtte kle av meg og hele kroppen ble lyst på med en type forstørrelsesglass. Hun fant ikke noe ny føflekk som det var noe galt med, men en flekk av en eller annen type som hun kalte basalcellekreft. Jeg har lagt merke til denne flekken på skulderen, men ikke tenkt noe over det da jeg har hatt sånne "tørre" flekker fra tid til annen gjennom oppveksten. De har alltid gått over etter en tid. 

Jeg fikk delvis kle på meg igjen og hun skrapet med en skalpell for å få av det ytre laget av huden, smørte på en salve og jeg måtte komme tilbake etter tre timer for å få lysbehandling. Med ny time 4. juli for ny behandling.

Fotodynamisk behandling (Photodynamic treatment - PDT), også kalt krem og lysbehandling, kan ha god effekt ved basalcellekreft. Huden smøres med en krem som inneholder et stoff som gjør cellene mer lysømfintlige, og lyset ødelegger kreftcellene. PDT må vanligvis utføres to ganger med 1-2 ukers intervall.

Jeg som trodde jeg var bra nå, at jeg skulle slippe ennå en sommer med stor tankevirksomhet og frustrasjoner. En sommer jeg kunne nyte. Det var iallefall ikke sånn jeg ville starte ferien min.

Psykisk frustrasjon tar jeg ut fysisk, så jeg vet at jeg kommer til å få en slitsom sommer. Enkelt for de som er friske å si at en skal fokusere på det positive og at alt sikkert går bra. Jo jeg og tror at det går bra denne gangen, og kanskje neste gang, og neste gang. Men jeg tror ikke det går bra for evig...

Disse endene svømte rundt i slottsparken når jeg var der i helga. Tenk at dyr formerer seg og svømmer stille og rolig rundt midt i storbyen. 

Egentlig kunne jeg sitte hele dagen og ta bilder av fugler. De poserer på en naturlig måte og ikke to bilder blir like.

I Vigelandsparken var det for det meste måker. De er ikke så fine som ender, de har ikke det fargespillet i fjærdrakten.

Do not stand at my grave and weep 

I am not there. I do not sleep. 

I am a thousand winds that blow. 

I am the diamond glints on snow. 

I am the sunlight on ripened grain. 

I am the gentle autumn rain. 

When you awaken in the morning's hush 

I am the swift uplifting rush 

Of quiet birds in circled flight. 

I am the soft stars that shine at night. 

Do not stand at my grave and cry; 

I am not there. I did not die. 

Mary Elizabeth Frye