Livet er bare ett øyeblikk...

 

Livet er merkelig til tider. Når man er liten så kan man ikke bli eldre raskt nok. Man higet etter neste bursdag og julaften var en bonus i mellom hver bursdag. Høydepunktet var å begynne på skolen, så var det ungdomsskolen og forhåpentlig vis både videregåend skole og høyskole etterhvert.

Det gjeveste var på bli 16 år så man kunne kjøre moped. To år seinere kunne man kjøre bil. Så var det jobb, kjæreste og barn, hus og bil. Brått ville man ikke bli eldre, brått var man gammel nok. Ikke noe mer man måtte bli gammel nok for å få til. 

Livet byr på samme lyspunkter som kommer mer eller mindre regelmessig, som sola kommer over Holleia i starten av februar. Livet er som værmeldinga, variert og uforutsigbart. Det er ikke bare solskinnsdager noen steder.

Fordelen med livets skyggesider er jo at man lærer mye om seg selv, og ikke minst om andre. Jeg prioriterer de som gir meg energi også har jeg kuttet ut de som ikke prioriterer meg. En time i dann og vann har alle tid til.

Vaskemaskinen til mamma og pappa røyk like før jul. Så sa jeg at jeg kunne vaske klærne så lenge, det hastet ikke med å kjøpe ny. Men så røyk min maskin forrige uke, da begynte det å haste med ny maskin. Det er ikke så mange uker man kan være uten vaskemaskin. Jeg kan ikke ta med meg balja ned i elva og skure klærne som i gamledager.

Kenneth har litt større bagasje på bilen enn meg, så han var snill og hentet maskinen som jeg hadde kjøpt på nettet. I går kveld fikk både jeg og dem reine klær å henge opp til tørk. Fyr i ovnen så nærmer  de seg nok tørre i løpet av kvelden i dag.

Men jeg sitter ikke hjemme for å vente på de klærne. Nei, jeg har andre turplaner i kveld. Jeg skal en tur til Sokna for å lufte Pink en tur sammen med Wenche Lill og Virre. Kenneth og Ingrid har nok blitt smittet av Sofie, for nå er hun bra og tilbake i barnehagen. Med sykdom i hus så blir det gjerne dårlig med trim på de firbeinte. Da er det kjekt at jeg ikke har blitt smittet da jeg hadde henne på fredag.

Resten av uka er egentlig litt planløs. Men på lørdag er det show igjen. Da er det bare å glede seg. Jeg må bare finne igjen billettene så jeg veit hvor jeg skal dra.

Varga er ikke imponert over fotostopp. Hun vil egentlig bare videre, hele tiden.

Bildene er fra lørdag, da jeg gikk hjemme fra i -18 kuldegrader og det var langt nok å gå rundt om hengebrua. Søndag var det mye mildere, men ingen blå himmel. Da gikk jeg rundt om kirka, så det ble ei mil omtrent før vi endte opp i sofaen.

Turene blir ofte til etterhvert som jeg går, brått får jeg en innskytelse og da kan vi ende opp ett annet sted enn jeg hadde tenkt. Det er egentlig endel variasjonsmuligheter både i retninger og i lengder hjemmefra.

Noen hadde freset vekk snøen, så det ble ikke noe måking på meg som jeg hadde tenkt.

Fordelen med mange kuldegrader og solskinn, det blir vakkert.

Midt på jordet hadde snøscooteren takket for seg.

Jeg gikk runden andre veien enn jeg vanligvis gjør. Da fikk jeg sola i ansiktet og ikke i delvis i ryggen.

Det er ennå noen dager før jeg har solskinn hjemme hos meg.

Livet er bare et kort øyeblikk... nyt det. Lev ditt liv og ikke et liv som andre vil at du skal leve det.