På tide med et bad

Ronja er en enkel sjel når det kommer til reinhold. Bet er bare å putte henne i badekaret så sitter hun å venter på dusjslangen.

Det kan jo ta litt lang tid da, om jeg finner ut at jeg må hente mer shampoo for den jeg hadde tenkt å bruke var så si helt tom.

Bli spylet fra topp til tå setter hun bare pris på, så jeg blir ikke våt engang når jeg dusjer henne. I motsetning til de andre som til stadighet skal riste seg. Så da er det bare å kaste klærne når de skal vaskes.

Ferdig sjamponert og klar for skylling.

Bare å nyte, når hun står på kanten er det enkelt å skylle magen for såpe.

Ronja storkoser seg og maser ikke om å bli ferdig, tror hun kunne stått der til vannet ble kaldt jeg.

Mange bekker små...

Litt vann er det nå i elva, men noen flom er vel å ta i.  Men i forhold til det som var i sommer så er det store mengder med vann. Jeg tenker egentlig godt det regner litt når det regner nå om dagene. Når jeg og Hilde var på Brøgåsen så kråset det allerede i lyngen. En så tørr sommer som vi hadde vil jeg ikke ha igjen. Jeg vil ha en normal sommer med normal temperatur, ei regnskur eller to om natta og sol på dagen. Men det er ikke så ofte jeg får ting som jeg vil.

Når det er så mye smeltevann i elva så står det kaldt opp når en er så nære. Innimellom så spruter det også, men Ronja er ikke skeptisk som de andre er om jeg hadde plassert dem på kanten der.

Ronja har blitt et skikkelig bustetroll, så nå er det fram med både shampoo og saks en dag. Etter all kvisten fra en skautur så har det blitt noen småtugger også, så det kan nok hende hun får litt snauere pels en hun egentlig skulle ha. Men pelsen tover seg lett når den er småvåt og ganske full av jord og grus etter jordevandring på henne. Strengt tatt kunne hun vært ganske kortklippet nå som hun ikke skal på utstilling lenger.

På toppen av fossen er det flere fine steiner å slå seg ned på i ettermiddagssola. Der har jeg mange timer opp gjennom årene. Når det ikke er så mye vann som nå, så er det fint for hundene å bade der. Litt utpå sommeren er det vannliljer, så det er riktig idyllisk sted å sitte om man har noe i tankene som man trenger å sortere litt. Rart med den beroligende lyden av vann som renner, eller bølger som skvulper.

Tenk å bodd i byen

Innimellom hadde det vært litt kjekt å bodd i byen. Særlig på våren. Da det er søle og pollen hvor enn man snur seg. Kline og gris både for to og firbeinte. Hailey skulle definitivt vært by hund. Det nærmeste hun kom naturen var byens park som ikke hadde dam med fontene i midten. 

Det lyser lang vei at hun har det knallgøy da. Mounty skjønner ikke helt tegninga, men så er ikke han særlig begeistret over skitne poter, eller søle noen steder egentlig.

Kan ikke huske han var sånn når han var valp engang. Nei han har liksom alltid vært en 12 år gammel labrador han. Litt sånn "hva er vitsen med det`a?"

Hailey har vært sånn hele livet, så hun kommer nok til å fortsette med det lenge ennå. Man gir seg jo ikke med slikt om man er blitt to år liksom.

Tipper hun blir helt i ekstase når valpen kommer og hun får en å erte med seg på raptusene sine.  En valp er ikke vanskelig å få med på litt sprell, så det er vel best med litt begrensinger for det regner jeg med. Eller så får jeg en ny Mounty. Jeg håper vel egentlig ikke det heller.

Når hun løper på jordet så har hun alltid passet på å være i grøfta først så hun er våt. Må jo passe på at jorda får festet seg skikkelig må en vite. Det hun ikke tenker på er at hun må være nede til hun tørker etterpå. Det synes hun ikke er noe gøy i det hele tatt. Hun vil aller helst være oppe hele tiden, så hun får med seg alt som skjer.

Det verste er at hun gjør sånn for hver anledning som byr seg, og da lukker hun ørene for alt annet. 

Det går ikke akkurat sakte heller, så hun er nesten langflat i svingene. Det går så jorda spruter til alle kanter. Kan bli spennende å se hvor mye åker som kommer opp der hun har holdt på. Kanskje hun har lagt grunnlaget for en bane hun skal holde ved like hele sommeren.

I evighetens perspektiv er selv stjernene døgnfluer.

Med hagemøblene ute på verandaen, så må jeg også passe på at hun ikke går dit for å hvile litt etter hardkjøret sitt. Da kan en vel nesten kjøpe nye hageputer... for innen det tørker så en får banket de reine så har hun vel hatt en ny runde. 

Ikke sikkert det er like gøy når åkeren har begynt å spire, eller for den saks skyld om det blir bare regn framover. Men hun er jo mer glad i regnvær enn det kattene er. De liker seg veldig dårlig om de så mye skal bli våte på beina. Og våt på beina blir en når det regner.

For å være ærlig så skjønner jeg jo at dette må være knallgøy... men nei jeg skal ikke prøve det nei...

Musefanger

Denne musefangsten her fikk Lurven ganske gratis uten mye slit. Jeg så Oliver komme med musa i munnen, men da var den ikke død.

Oliver synes ikke det er så gøy med dem når de ikke lever lenger, for han liker å virkelig langpine dem. Bærer dem litt rundt og dytter dem over ende med labben når de prøver å stikke unna.

Lurven synes det er veldig stas når de er døde også. Så da blir de filleristet og slengt i været.

Litt tøy å bøy og musa kastes både hit og dit.

Før den blir spist, om ikke hele musa så i alle fall hodet og framkroppen. Magen og halen ligger som regel igjen etter dem.

Rundt veggene

Når svalene går inn for landing da er det skikkelig sommerfølelse. De kommer stort sett ikke før varmen kommer og det er på tide å kaste jakka.

Etter Haileys harde beskjæring av plommetreet forrige vinter ser det jammen ut til at det skal bli noen plommer i år. Det har kommet blomster, så da er det vel håp om at det skal bli noen plommer også. Det var noen få blomster sist sommer også, og en plommekart. Men den fikk ikke være i fred så lenge at den ble moden. Om det var en fugl eller om den bare falt av er litt uvisst. 

Sjasminen begynner å bli fin nå, men det er synd den ikke er av det slaget som lukter godt og blomstrer lenge. Dette er en vårvariant, så det er bare å krysse fingrene for at det blir blomster på den andre jeg har kjøpt for et par år siden i år. Den har overlevd to vintre så da er det håp.

Denne helga her har jeg ikke gjort stort i det hele tatt. Jeg trodde at pollensesongen var over for i år, men det var bare bjørka. På torsdag så satte det virkelig inn med gran og furupollen. Så fredag morgen hadde jeg egentlig tenkt meg på Bukollen, men når en våkner totalt tett og sliten, så ble de planene skrinlagt. 

Gran og furu blomstrer ikke hvert år, de blomster kun om det har vært en varm sommer året før. Så jippi, år er det ekstremt med gran og furupollen. Da er det bare å finne fram vaskebøtta og håpe på at en holder det verste unna. Det er en forholdsvis kort tidsepoke det spres. For med litt vindvær så får de ristet litt på greinene sine og spredt det fort. Da det kom regnvær i går så får en vasket det ned på bakken og det verste er over for min del i det minste.

Mens blomstringen trenger én god sommer, er befruktningen og frødannelsen avhengig av to varme sommere på rad. Derfor kan det gå flere år mellom frøår og enda lengre tid mellom virkelig gode frøavlinger. Fra fire til syv år mellom gode frøår er en tommelfingerregel. Syv år og sjeldnere nordafjells.

Det er jo ikke så rart en er bitte litt snufsete og klør i øynene når det er slike pollenskyer som fyker rundt husveggene.

Til tider så det nesten ut som det regnet, eller var sandstorm. Men vi bor jo ikke akkurat i så tørre strøk at sandstorm var noe alternativ.

I går kom det noen skikkelige skurer, så da ble lufta vasket litt og alt som var dekket av pollen ble skikkelig skjoldet og guffent når været hadde gitt seg. 

Alt regn er kjærkomment så lenge jeg ikke har planlagt noe som er avhengig av oppholdsvær. Eller aller helst solskinn.

I disse dager er det altså opp til pollenkornene fra hannblomstene å finne veien til hunnkongler å smelte sammen med. Pollenkornene har luftputer eller små ballonger som gjør at de kan fly gjennom luften på vei til målet. Og det sier seg selv at muligheten for å lykkes er lettere i en tørr og varm sommerbris enn i kulde og regn der risikoen for å bli slått til jorden av gigantiske dråper er overhengende.

Liste #20

Skriv en liste over de lykkeligste menneskene jeg kjenner. Hvordan viser de at de er lykkelige. Så skal jeg uttrykke glede på samme måte.

Vil du være med på årets utfordring?

Hver søndag klokka 12 kommer en ny liste, vil du være med på denne utfordringen og skape deg et lykkeligere liv?  Forhåpentligvis blir listene like godt gjennomtenkt alle som en. Nytt år, så 2019 har jeg skikkelig trua på! Vil du være med så skriv en kommentar i kommentarfeltet.

Jeans tre ansikter

Bokklubben Virkelighetens verden ISBN 82-590-1970-1 på 372 sider. Jean Darby Celine er en samvittighetsfull kvinne som gjør alt for at ekteskapet skal fungere og barna får en trygg oppvokst, til tross for at mannan hennes, Hank, er kevende, voldlig og til tider paranois. Hun lukker øynene for terroren hun og barna utsettes for, og legger skylden for ufreden på seg selv.

Hun kjemper mot marerittene som hjemsøker henne om natten og oppsøker flere terapeuter. Først da hun treffer psykiateren Jack M. Reiter, finner hun ut av kaoset hun lever i. Hun har multippel personlighet. Jean er den forsiktige, lydige hustruen. Hun er offeret som lider og er deperimert og ikke vet at hun er misbrukt. Jody er egoistisk, morsom og frekk og hater Hank. Hun finner seg elskere, noe som skaper problemer når Jean tar over igjen. JD er en liten, ensom jente; livredd for å avsløre sine grusomme barndomsminner. 

Jeans tre ansikter er en svært personlig bok om en kvinne og hennes barndomsredsler som førte til at hun ble spaltet i tre ulike personligheter.

Denne boka brukte jeg ikke lang tid på, det er noe eget ved bøker som er skrevet om ting som virkelig har skjedd, og som er fortellende. Ikke mange detaljer, men som får med seg det vesentlige. Absolutt ei bok du bør lese om du liker sjangeren. I løpet av boka så kommer det fram at det egentlig ikke er mannen som er problemet hennes, men faren.

Brøgåsen 396 MOH

Avtalen var å møte Hilde ved skytebanen klokka fem. Da hadde jeg rekt å vaske verandaen og sette ut hagemøblene før jeg dro. En liten snartur innom butikken måtte jeg huske om jeg skulle på tur i morgen. En sjekk av 17. maiprogrammet viser at jeg må avgårde før halv elleve eller vente til etter klokka tolv i morgen. Jeg må nemlig kjøre der toget går og da er det liksom greit å unngå det. Det er dårlig med bakveier til Bukollen.

Ingen av oss hadde vært oppe på Brøgåsen tidligere, så da hadde Hilde sjekket kartet og kompasset lå i lomma. Vi fulgte veien til den stoppet, så var planen og bushe litt til vi kom til stien som førte oss ned til veien igjen. Da ble det en runde.

Det var varmt nok for både to og firbeinte oppover i lia der. Etter kartet skulle vi gått rundt Brøgåsen for å komme til der stien startet eller stoppet, avhengig av hvilken vei vi kom. Men de hadde hogget der, så vi fulgte sporene til lastebærer rett opp omtrent. Så isteden for rundt ble det rett over.

Samma det, tur er tur og en runde blei det.

På toppen blei det en hvil for å nyte utsikten, tørke svette og bare la hverdagen suse.

Vi gikk ut til kanten for kanskje å se litt mot Sokna igjen, men det var endel busker som skygget for utsikten.

Men langt i det fjerne er Sokna og Soknabruket. Brøgåsen er ett av de høyeste punktene så en ser liksom til nesten alle kanter.

Mounty, Tessy og Hailey synes det var greit med en liten stopp.

Soknedalen er ganske flat i bunnen, men omgitt av åser på alle kanter.

Myggen stakk innom til tider, tipper vi var ganske fristende når vi var gode og svette.

Takk for turen, reprise på neste ukjente terreng neste helg Hilde.