Sognafaret

søndag 3. november 2019

Party på Sollihøgda

Bella og Timmy feirer 6 måneders dagen sin på Sollihøgda. To søsken som endte opp i Norge og ikke mer enn en times tid fra hverandre. Klart vi måtte møtes for å se om de kjente hverandre igjen.

Det er ikke så enkelt å finne et sted hvor valpene kunne få utfolde seg litt i går. Et sted hvor det ikke var hundrevis av andre turgåere og i en avstand som var overkommelig for oss begge.

Vi møttes på parkeringen ved rundkjøringen til Lier, tok dem ut av bilen og de fikk se hverandre. Etter en liten snuserunde så virket det som de begge var helt komfortable for å leike. Vi måtte gå litt oppover veien som ble til en sti som vi fulgte et stykke. Der var det jammen blitt mye høyt gras siden jeg var der sist, men vi kom da opp på en liten slette så vi kunne sleppe dem løse.

Der startet Bella en liten runddans rundt granbuska som hun og Frida gjorde rundt bålet på Røssholmstranda. Timmy var ikke like rask i vendingen så han tok noen snarveier gjennom buska isteden.

Før han plutselig løp andre veien og møtte Bella isteden.

Vi fant ut at vi skulle gå litt til oppover stien slik at det var mulig å få noen bilder av dem uten masse busker i mellom.

De var ikke vonde å be og la ivei ved siden av oss.

Det var ikke videre enkelt å få de til å sitte ved siden av hverandre for å ta et bra bilde, så det ble kun det ene som ble brukbart.

Etterhvert begynte de å bli litt småslitne, så da ble tempoet litt roligere. Men desto lengre tunger på dem begge to. Hunder med lange tunger gjør seg lite på bilder de også.

Det blei en roligere leik med både biting og gnaging.

Nå fikk Bella kjenne hvordan det er å bli biti i ørene som holder på med på de andre hjemme her.

Det virket som de satte stor pris på hverandre den drøye timen de fikk herje på, så dette må vi prøve å få til flere ganger,

De var ganske javne, det var ingen av dem som hadde overtaket hele tiden. Ingen av dem var alltid på toppen eller alltid ett hakk etter.

Han var endel større enn henne, men hun er kanskje ei lita tispe ennå. Men hun blir nok stor nok på sikt hun også tenker jeg.

De rullet litt rundt i lyngen

Koset med hverandre

Spilte underdanig

Men måtte gnage litt på den andre

Godt han ikke satte seg på henne som hun pleier å gjøre med de her hjemme.

Han la seg ved siden av henne isteden

Timmy passe sliten og det var på tide å se om vi fant stien tilbake til bilen.

Liste #44

Måter jeg kan glede andre på, gjennom handlinger eller noe jeg kan gjøre for noen.

Vil du være med på årets utfordring?

Hver søndag klokka 12 kommer en ny liste, vil du være med på denne utfordringen og skape deg et lykkeligere liv? Forhåpentligvis blir listene like godt gjennomtenkt alle som en. Nytt år, så 2019 har jeg skikkelig trua på! Vil du være med så skriv en kommentar i kommentarfeltet.

lørdag 2. november 2019

Gårsdagens gode gjerning

Det har virkelig dreid seg om Bella den siste tiden. Med valpekurs på torsdag, hvor det for en gangs skyld ikke regnet. På fredag ble det en tur på Eggemoen med ei jeg jobber sammen med og setteren hennes som er litt eldre enn Bella. Luna ble ikke veldig begeistret over Bella, enda Bella var veldig stille og rolig hele turen. Luna tødde litt opp etterhvert. Hun sluttet å klatre opp på Heidi når vi fikk gått innover gamle flystripa et stykke. Bella gjorde noen tapre forsøk på å få igang litt leik, men Luna var ikke videre interessert i det heller.

I anledning Kirkens Bymisjons arbeid for et varmere samfunn, skal vi kle Norge med hjemmestrikkede oransje skjerf den 1. november. Hvis du vil at vi skal henge opp ditt skjerf, trenger vi det levert til oss innen 24. oktober. Hvis du strikker flere skjerf, spar ett til deg selv og bruk det gjennom høsten og vinteren. Tanken er veldig god, men jeg syntes dette var en helt elendig plassering av skjerfet. Tenk hvor vått og skittent det blir iløpet av få minutter. Rett i Hønefoss mest trafikkerte kryss med forholdsvis tåkete luft og salting på veien.

Tidligere på dagen hadde jeg vært på skautur med kamera og hunder. Det er jo nesten mørkt når jeg får spist etter jobb, så da er det greit å ha noen bilder å gå på igjen. Ellers så er det vel bare å nyte helga, jeg har en aktiv helg i forhold til det jeg pleier. I tillegg så har jeg fått endel å tenke på, så det er bare å Gi litt mer F*en som Tommy Steine, og komme seg opp på andre siden fit for fight igjen.

Jeg klarer halvparten av showet hans med glans, jeg bekymrer meg ikke. Men jeg grubler litt, men ikke for mye egentlig. Bare litt sånn til jeg kommer til en konklusjon jeg synes er fornuftig. Men innimellom tar noen ting litt lang tid å få til noen fornuftig konklusjon på. Da ender jeg stort sett opp med å skylde på skjebnen... Det var rett og slett ikke meninga at det skulle klaffe denne ganger...

Nå går ferden straks avgårde til Sollihøgda for å møte Bellas bror! Det gleder jeg meg til, det blir nesten barnebursdag, for de er 6 måneder i dag.

fredag 1. november 2019

Merket for livet

ISBN 9788205491243 på 404 sider.

Sommeren 1991 våknet den ni år gamle Jana Berzelius opp på et sykehus. Hun husker ikke hvem hun er, eller hvor hun kommer fra. Tjue en år senere er Jana en vellykket jurist og arbeider som statsadvokat. Sammen med politiet skal hun etterforske drapet på avdelingslederen for Migrasjonsutvalget, Hans Juhlèn. På drapsstedet finner de flere fingeravtrykk som er så små at de må tilhøre et barn. Etterforskningen tar en uventet vending da det dukker opp et nytt lik, denne gangen en ung gutt. Jo mer Jana graver i guttens bakgrunn, desto nærmere kommer hun sannheten om sin egen fortid.

Boka begynte veldig bra, men det var noen logiske svikter underveis. Etterhvert så gikk det litt i langdrag i handlingen. Slutten var sånn "fortellende" istden for at hovedpersonen fant ut ting. Hun ble fortalt. En av skurkene kom unna og jeg gjetter på at det er grunnlaget for bok nummer to om statsadvokaten Jana Berzelius.

torsdag 31. oktober 2019

Allehelgensdag

Allehelgensdag, også kalt helgemesse, er en minnefest for alle helgener og martyrer. I den katolske kirken er allehelgensdag 1. november. I Den norske kirke er allehelgensdag lagt til første søndag i november og blir også kalt helgemesse.

Det betyr at den norske allehelgensaften ikke nødvendigvis faller på samme dag som den amerikanske Halloweenfeiringen, som alltid feires natten til 1. november. Allehelgensdag blir det ofte tent lys ved gravsteder. Allehelgensdag oppstod i den katolske kirken på 600-tallet, og på 800-tallet la Gregor 4 den til 1. november. I den gresk-ortodokse kirken feirer de allehelgensdag første søndag etter pinse.

Primstavmerket for allehelgensdag har vært ett eller flere kors, men også et skip. Skipet skulle symbolisere den kristne kirken, men i folkelig tradisjon ble det også oppfattet som et tegn på at skipsfarten skulle opphøre for året.

I hele Sør-Norge ventet man helgemesseflommen til allehelgensdag, en mildværsperiode med regn og sludd. Kom den ikke da, mente man i Solør at den kunne ventes julekvelden, og i Telemark mente man at den ville komme til våren. I Østfold mente man at hvis det regnet på allehelgensdag, ville det vare i sju uker.

I Hordaland mente man at hvis snøen la seg før helgemesse, ville det bli sen vår. I Trøndelag mente man at solskinn på helgemesse varslet om et godt år. På Voss ble dagen kalt for aldersmesse og var regnet som den første vinterdagen og den første jaktdagen. I Hordaland hadde den som fant husdyr i fjellet etter allehelgensdag, rett til finnerlønn. I Nord-Norge het det at man var sanndrømt natten til helgemesse.

Vi knytter Halloween til utskårne gresskar og til barn som er utkledt som hekser, spøkelser og andre uhyggelige vesener. Halloween feires alltid 31. oktober og kom trolig til USA sammen med etterkommerne etter de hedenske kelterne. På samme dag rundt år 800–900 feiret nemlig kelterne nyttår, som de kalte "Samhain" – og det var en dag full av redsel og uhygge for den keltiske befolkningen. For kelterne mente at på denne siste dagen i året sto de døde opp fra sine graver for å hjemsøke de levende og finne veien til dødsriket.

Derfor gjorde kelterne det de kunne for å skremme gjenferdene. Om kvelden kledte de seg ut for å narre de onde åndene. Masker og annen forkledning skulle få de hvileløse døde til å tro at kelterne på samme måte som de selv hadde oppstått fra de døde, og derfor ville la dem være i fred. De tente på neper og brukte dem som lykter for å holde åndene på avstand, og de satte mat på de dødes graver, slik at de ikke bosatte seg andre steder på jorden.

Selv om kelterne var grepet av uhygge denne kvelden, var feiringen også en fest da man tok farvel med det gamle året og hilste det nye året, alt nytt liv og de lysere tidene velkommen. Derfor tente de store bål – som riktignok også skulle tjene til skremme bort de uøskede åndene.

De irske immigrantene og kelternes etterkommere tok tradisjonene med til USA dit de ankom på 1800-tallet. Der måtte de revurdere nepetradisjonen. Amerika kunne nemlig slett ikke levere så mye neper som irene hadde vært vant til hjemmefra. I stedet kom de nye bosetterne over gresskaret, og dermed var tradisjonen med å skjære ut gresskar og sette lys i dem 31. oktober blitt lansert.

Ifølge enkelte overleveringer har gresskaret en helt spesiell betydning. Irene trodde nemlig at en hodeløs mann ville reise seg fra en grav og hugge hodet av en levende for å sette det på seg selv. Derfor plasserte irene gresskar med lys i på gravene for å skremme bort den hodeløse mannen.

Allehelgensaften blandes ofte sammen med Halloween, og ikke uten grunn. Ordet Halloween er avledet av "All-Hallow-Even" som faktisk betyr "alle helgeners aften." I den katolske middelalderen kom alltid allehelgensaften kvelden før allehelgensdag som er 1. november. Dermed havnet allehelgensaften på samme dag som Halloween ligger i dag.

I middelalderen trodde folk fullt og fast at på denne dagen ville de døde stige ut av skjærsilden og hjemsøke Jorden. Selv om de to dagene har flere likhetspunkter, må man ikke forveksle dem – for Halloween stammer fra kelterne og ikke fra kirken. Dessuten var allehelgensaften en festdag for alle de helgenene som ikke var blitt tildelt en egen feiringsdag, og derfor kalte man det "alle helgeners aften". I 1770 ble allehelgensdag flyttet til første søndag i november, og er blitt til en minnedag for de kristne døde.

Uansett hvor skikken stammer fra, har den alltid tilhørt de voksne – det er først senere at den ble en barnelek. Det samme gjelder de uhyggelige kostymene som irene hadde med seg til USA på 1800-tallet. På den tiden var USA sterkt splittet i forskjellige samfunnslag, og de voksne så utkledning som en mulighet til å ta seg en fest og avvike fra normalen. Men også der overtok barna tradisjonen. Etter hvert som USA ble mer likestilt, trengte ikke lenger de voksne masker for å kunne slå seg litt løs. Først på 1990-tallet fant Halloween veien til Norden, og i dag handler kvelden ikke lenger om å holde onde ånder på avstand som i den keltiske tradisjonen. Det er bare en festdag som så mange andre opp gjennom året.

Middelalderen var overtro og uvitenhet, mektige adelsmenn, blodtørstige religioner og pest. Og så var det Gud. Overalt, og på godt og vondt. Spør bare heksene, misjonærene, korsridderne og kjetterne.