mandag 25. mai 2020

Solnedgang på Nedre Kollsjø'n


Årets første tur til Nedre Kollsjø'n og to stykker som var kjempefornøyd med å få være med på tur aleine. De var ikke fult så fornøyde  med å posere til tider, det var jo så mye de skulle ha sjekket ut og undersøkt isteden for å stå rolig på steiner og stubber.


Hvem skulle trodd at disse her var 10 og 8 år? Virvelvind på tur, men Mounty begynner å ta det litt roligere. Akkurat det trenger han ikke, for han er jo så treg og lat fra han var valp egentlig. 


Da vi kom til "Hotellet" som hytta midt på vannet blir kalt, har de tatt vekk krakken som pleide å stå i solveggen. Akkurat det var litt synd, for utsikten ned til vannet er helt utrolig flott. Så det ble ikke noe stopp der annet enn for å få tatt et bilde. Da fikk vi brått litt god tid for å nyte solnedgangen i enden av vannet. 


Jeg fant ut at det var bare å finne blåmerka stien innover til Tjuvenborgen og ta av i neste stikryss så vi kom til enden av vannet.


Bekken var veldig liten og det var skikkelig tørt i lyngen. Det kråset under skoene når vi tråkket på mosen. Hadde mine tvil om hvor stor fossen var når det var forholdsvis lite vann i bekken.


Godt og varmt var det egentlig selv om det led mot kveld. Myggen hadde tatt plass, men den var ikke for innpåsliten ennå. Men det kommer nok når varmen kommer skikkelig.


Mounty skulle drikke litt, men der er det forholdsvis bratt fjell så han plumpet ut i vannet. Da fikk han seg en svømmetur i samme slengen.


Men det var ikke bare bare å krafse seg opp på slett fjell for å komme på land.


Han syntes nok jeg brukte i overkant lang tid på å knipse noen bilder av han før jeg hjalp han opp på land igjen. Vannet var overraskende varm til å være så tidlig på året. Ikke det at det fristet for en svømmetur altså.


Vi fortsatte nedover til fossen, for jeg hørte buldringen lang vei. Ergo var den ikke så liten heller.


Det var ikke fuktigere nedover i lyngen, så jeg håper virkelig det blir noe mer regn framover så vi får skikkelig bløyte til det som gror. Ikke er det trivelig med stor skaubrannfare til enhver tid heller.


Hundene ble bundet, for jeg ofrer ikke livet med dem i bånd på tuppen for å få tatt et bra bilde av fossefallet.


Mange liter i minutter som renner utfor her.


Men ikke mange meterne unna så ser det ut som en stillfaren liten bekk som renner ut av vannet.


Over brua tilbake til stien for å gå til andre siden av juvet. Må jo se rett på fossen når en først har så god tid og venter på at sola skal gå ned.


Når en har sett dette noen ganger så blir en ikke veldig imponert over Djevelens punsjebolle i Åsa.


Skulle vel egentlig vært i bunnen av fossen en gang, spørs om jeg må se om jeg kan få det til en gang. Kan bli fine bilder midt i fossen når det er litt mindre med vann der.


God utsikt til et magisk skue


Motsol er ikke det beste utgangspunktet, men jeg får prøve å få til en morgensol her en gang i sommer.


Det er vel ikke noe sted en koser seg mer enn ute i naturen.


Litt usikker kant mot fossen og ikke minst stup bratt ned. Så hundene har best i å bli bunnet langt fra kanten. De var ikke særlig fornøyde denne gangen heller, men satte seg nå ned for å vente til jeg var ferdig med å ta bilder.


Neste års juletre, slipper barnåler som ligger strødd etterhvert da.


De rødlige fargene uteble denne kvelden, men det er et flott skue og nyte uansett.


søndag 24. mai 2020

Du for meg


Ei ny uke er over og alt i alt er jeg godt fornøyd med uka. Selv om plunderet på jobben har tatt litt energi, så har jeg jammen fått plenty påfyll også denne uka. Bare å nyte våren som snart er over. Det er bare vel en uke til så begynner sommeren. Lettere oppsummert så har uka vært så her...


Akkurat nå
Solnedgangen i går gjør at det ser ut som trærne brenner. I dag har det ikke blitt så seint at solnedgangen har kommet ennå. Men jeg synes bildet var fint, så det fikk gå som akkurat nå bilde. 



Mandag viste seg å bli en skikkelig drittdag på jobben, ekstrajobb og dobbeltjobb og ellers alt som kunne gå galt, gikk galt. Hjem til restemiddag fra 17. mai, men det er ikke all middagsmat som er god flere dager på rad. Så får innom på butikken og kjøpe noe som frister i morgen. Lempa ut resten av plantene som jeg har hatt på kjøkkenet i vår, så får jeg vel drøye litt til med tomater, chilli og paprikaplantene tror jeg.


Tirsdag var det en litt roligere dag på jobb, på en måte. Ting gikk litt mer på skinner i det minste og jeg fikk gjort en hel del. Kjapp handletur etter jobb og Patran disket opp med pølser som ble servert på verandaen. Virker som varmen kommer og sola skinner. Da er det bare å nyte hverdagen.


Onsdag ble det kakebaking på jobben igjen. En i produksjonen blir 60 år på fredag, men da er det så mange som har tatt seg fri. Så da ble det feiring på onsdag isteden. Det er jo alltid jeg som baker, å det kommer dem nok til å savne om jeg slutter. Vi prøver å få til en månedsavslutning på april i regnskapet, selv om det bare er sånn halvveis oppe å går igjen.


På vei hjem fra jobb så stoppet jeg for å ta bilde av sauene til naboen. De var litt skeptiske, men lot seg da fotografere. På kvelden tok jeg med meg Ronja og Mounty en tur til Nedre Kollsjø'n. Det ble den første turen vi hadde dit i år, og det blir helt sikkert mange flere. Der er det så fint og fredelig synes jeg. 



Torsdag var helligdag og ingen vekkeklokke. Ikke det helt store været heller, men det blei nå en runde på tur. Møtte på en med hund og sykkel og blei stående å skravle en god stund, før ei tok meg igjen og slo følge resten av runden. Ble stående og skravle med ei som var ute i hagen, så denne dagen ble fryktelig sosial. Svala har kommet tilbake og det gir skikkelig sommerfølelse med skvaldrina når de bygger seg reder.


Fredag ble det til at jeg slo av vekkeklokka og tok meg en fridag. Det er ikke så allverden å gjøre på jobb, men vi skal nå prøve å få til en månedsavslutning for april før mai er over. Det er ikke mange dagene til. Men med en omsetning oppunder 300 millioner i året vanligvis, så er det greit å få en viss oversikt over hvordan ståa er.


Hele uka har bestått av å kaste ved inn i skjulet, så hverdagstrimmen er intakt. Snart er skjulet halvfult så da skal vi ikke fryse veldig til vinteren. Det var ikke tomt når jeg startet heller, så det er greit å vite at det holder bra gjennom en iskald vinter også. Mamma og pappa har stort sett ved til jul i sitt eget skjul, men etter jul må de hente hos meg.


Jeg så ved en tilfeldighet torsdag kveld at kinoen jeg og Kjersti hadde billetter til når kinoene ble stengt ned i mars skulle settes opp igjen. Jeg ventet på en tilbakemelding om Kjersti ville være med, men hun svarte ikke når hun hadde tid. Så da dro jeg aleine. Etter å ha sett den og hoppet i kinosetet mer enn en gang, så er jeg ikke sikker på om jeg vil ha noen drømmemann på kroken i det hele tatt. Spenningen holdt seg over to timer og den var absolutt verdt pengene sine. Men at folk skal være så engstelige for å være litt sosiale synes jeg er helt utrolig. Det var bare jeg og to til i salen. 



Lørdag rakk jeg både tur med hunder og kaste inn ved før regnet bøttet ned. Og jammen kom Tor med hammeren og dundret forbi på ettermiddagen. Kattene var lettere skremte i øynene og temmelig våte når de innfant seg etterpå når det hadde løyet litt.



Det hele ble avsluttet med ei skikkelig haglebyge. Yohuu våren på sitt beste. Det er ikke ofte det er tordenvær før Sankthans. På kvelden dro jeg til Merethe og Marius med den siste boka som Merethe skulle ha til bursdagen sin. Den kom ikke i posten før i går.



Vannet flommet ned fra jordet og oversvømte tildels gårdsplassen.

Søndagens plan om Botanisk hage regnet bort. Siden det var vått ute ble det vaskebøtta inne. Litt optimist så satte jeg på et par vaskemaskiner med skittentøy, for Hr Yr hadde tross alt lover bedre vær på ettermiddagen og i morgen skal det ikke regne. Håper de tørker i kveld i og med at det blåser litt. 

Ukens generelle tips








Jeg vil ikke tigge og be,
men jeg vil ikke miste deg.
Jeg trenger deg, har aldri hatt slike følelser for andre.
Hva gjør du med meg?
Tenk å være i armene dine hver dag.
Kunne stryke over kroppen din,
kunne kysse deg...
Elske med deg hver kveld, hver natt, hver morgen.
Få høre stemmen din si at du elsker meg.
Elsker meg høyere enn alt annet i verden.
Da jeg ser inn i øynene dine forsvinner alt annet for meg.
Det er et eget glimt i dem.
Jeg trenger ikke lukke øynene engang, for å se deg for meg.
Kjenne lukten og smaken av deg.
Kjenne deg, hele deg. Du er alt for meg.
Hvorfor er det blitt slik?
Hvorfor har du tatt hjertet mitt?

lørdag 23. mai 2020

Skautroll


På onsdag stoppet jeg hos naboen på vei hjem fra jobb. Jeg hadde misstanke til at sauene var sluppet ut på beite, men var litt usikker på hvor de egentlig gikk. Men jeg fikk øye på noen i skaukanten, så da ble det stopp med fotoapparat. 


Det er kjekt å ha et fotoapparat liggende i bilen om det skulle dukke opp noen bra motiver. Mobilen er bare til nødsfall, den er ikke noe tess å ta bilder langt vekk med i alle fall.


Sauene til Guro og Odd Andreas er litt mer skeptiske enn sauene til Anne og Lars. Men her har jeg ikke vært siden i fjor, så en må pleie dem litt for å få kontakt. 


De fulgte med hvor jeg gikk, men lot seg ikke forstyrre så da regnet jeg med at det gikk greit. De lå på bakken og koset seg, eller gikk for å spise. Det var ingen som løp av gårde, de konstaterte bare at jeg var der. 


Jeg måtte gå over gjerdet, for det var så mange busker der de oppholdt seg. Der var det ny hogget og kvistet, så det var ikke så framkommelig for noen av oss. Da ble det stien fra grinda og innover som gjaldt.


Det var spesielt ei som fulgte godt med og hun fulgte til og med etter meg. Jeg satte meg ned på huk, men da stoppet hun, så hun ville tydeligvis ikke ha kos heller. 


Nå går det raskt til de blir sluppet på skauen, Sånn skikkelig skauen uten gjerder, så jeg får ta bilder når jeg kan.


Det var forholdsvis varmt i sola, så det var nok godt å ta en ettermiddagsstrekk i skyggen under trærne som fremdeles sto igjen der.


Litt dårlig samvittighet for å ha spist en av slektningene til middag 17. mai, men slik er livet og godt var det også.


Nydelig brunfarge, kanskje jeg skulle tinge skinnet til denne når den skulle slaktes.


Ser nesten ut som en grevling i fargene.


Her gjelder det førstemann til mølla for å få spist det som er godt. Om hun spiser opp for ungen sin ser ikke ut til å plage henne det minste.


Snuset i melkebøtta og slikket seg rundt munnen etterpå...


Takk for titten, beklager at jeg ikke spurte om lov før jeg gikk inn til dem.




fredag 22. mai 2020

Fra den andre siden av graven


ISBN 978-82-02-46246-8 på 348 sider.

Miniserie: Brown og de Luca (2)

Jeg puster fortsatt. I hvert fall litt. Ørsmå mengder av luft som ikke ville vært nok til å blåse frøene av en løvetann. Men kanskje nok til å holde meg i live.

Rachel de Lucas sterke intuisjon har vært nøkkelen til hennes suksess som forfatter av selvhjelpsbøker. Hun har alltid hatt en usvikelig evne til å kunne avsløre folks innerste hemmeligheter. Men det er én person hvis hemmelighet hun har lovet ikke å avsløre, politietterforsker Mason Brown – mannen som kjenner Rachel mye bedre enn hun skulle ønske.

Etter en lidenskapelig natt har Mason og Rachel imidlertid bestemt seg for ikke å treffes mer. En avgjørelse som fungerer fint helt til en serie drap gjør at deres veier møtes igjen. Mason tror han kan beskytte alle han elsker, også Rachel, ved å ta dem med til et isolert vintersporthotell oppe i fjellet. Men morderen er betydelig nærmere enn de aner.

Da en gjest forsvinner fra hotellet, intensiveres jakten på den skyldige. Rachel vet at hun er et av morderens mål. Vil følelsene for Mason sette henne i fare, eller redde dem begge og stanse drapsmannen?

Bok en var mye bedre enn denne boka. Denne ble litt for heseblesende usannsynlig etter min smak, men helt grei å lese da en allerede hadde lest bok en og ville se hvordan dette endte på en måte.

Fem en fredag #21


Så var det fredag igjen da og jeg har planer både for i kveld og på søndag. På lørdag er det spådd regnvær, og det trenger vi. Trenger ikke være bonde for å skjønne at litt nedbør er lurt nå. Dette blir en flott helg tror jeg. Ukens tema på fem en fredag er lyd... Det er Elisa Matilda som har "Fem en fredag" og styrer hva som skal svares på. Stikk innom på siden hennes du også, for å se hvem andre som også er med på dette her. Ha en riktig god helg alle sammen!


Vad har du för ringsignal på din telefon?
Det måtte jeg faktisk sjekke opp før jeg kunne svare. Wild_West heter den og høres ut som introen til en gamamel Cowboyfilm. Alle kommenterte når jeg hadde original ringetone på min telefon, så jeg endte opp med en som jeg hadde lastet ned til min gamle jobbtelefon fra 2008.


Vilket är ditt favoritljud?
Stillheten er noe jeg setter pris på. Når en er så langt oppe på fjellet at en rett og slett hører stillheten. Har du ikke opplevd det, så har du gått glipp av noe.


Vilket ljud gör dig tokig?
Unger som skriker og hyler og ikke klarer å oppføre seg. Alt for mange ufordragelige unger som gjør alt for mye ut av seg. Jeg har tre unger selv og veit at det er ikke veldig mye jobb som skal legges ned før unger klarer å oppføre seg uten hyl og skrik. 


Vad kan du höra just nu?
Hunder som ligger og snorker, samt to som småkoser seg på golvet og leiker litt.



Vad lyssnar du helst på? (musik, poddar, radio, etc.)
Jeg harer på Topp-40 på radioen de gangene jeg kjører bil. Jeg setter aldri på noe for at det bare skal låte rundt meg. Om jeg ser tv så er det for at jeg skal se på det programmet som går og ikke for å ha bakgrunnstøy som mange bruker tv til. 

torsdag 21. mai 2020

Gjennom en morders øyne


ISBN 978-82-02-46039-6 på 381 sider.

Miniserie: Brown og de Luca (1)

Jeg husker det siste jeg så – ansiktet til min bror Tommy. Jeg var tolv år og visste at jeg snart ville miste synet. Det var Tommy som kom til soverommet mitt om natten da jeg hadde hatt mareritt. Han holdt rundt meg og sa at alt ville bli bra. Da jeg våknet neste morgen, var jeg blind.

Mange år senere er Rachel de Luca blitt vant til å være blind, og hun utnytter det ofte når hun reklamerer for sine fremgangsrike selvshjelpsbøker. Men innerst inne lengter hun etter å se igjen, og da hennes narkomane bror Tommy forsvinner, begynner den alltid så positive holdningen hennes å vakle.

En unik hornhinnetransplantasjon gir henne uventet synet tilbake, og i begynnelsen er hun overlykkelig over å kunne se igjen. Men det viser seg snart at det er for godt til å være sant, for med de nye hornhinnene kommer også mareritt om bestialske drap. Drap som hun snart får vite har skjedd i virkeligheten. Hadde donatoren overnaturlige evner som han har ført videre til henne, eller hadde han noe med drapene å gjøre?

Politietterforsker Mason Brown hjelper Rachel med å etterforske Tommys forsvinning. Det hun ikke vet, er at han skjuler noe grusomt, og at alt henger sammen ...

Vanvittig morsom og spennende bok, her var det både krim og humor på høyt nivå. Hadde jeg for vane å gi bøkene jeg leser ternigkast så hadde det blitt en sekser her.