Vi skal vel være med?

 

Fokuset på siste delen av Kamerakuren var meg selv. Så da var det ikke til å komme utenom da, om man skal bli ferdig med resten av boka. Kamera ble funnet fram, linsa pusset og fjernutløseren ble plukket med, samt stativet. Litt overraskende at alt var der jeg trodde det var, det er slett ikke hver gang skjønner du. Jeg har en viss oversikt, men noen ting blir lagt et kjekt sted, så jeg skal finne det igjen neste gang jeg skal bruke det. Det er derimot ikke like innlysende at dette kjekke stedet er like kjekt neste gang. 

Hundene mine er vel litt preget av hverdagen de lever under, for jeg hadde tenkt å ta bilde av meg bare. Først i det minste. Men når de ser kamera så veit de hvor de skal befinne seg. Er det en benk i nærheten så er det innlysende for dem å krabbe opp på den uten at de blir bedt om det. De var helt overbevist når jeg satte meg på benken i tillegg. Merkelig det der...

De har også skjønt at det er litt lurt med varierende poseringer, så når de ikke fikk nok ros så valgte de strategien "omposeringer"

Det resulterte i at det ikke var like enkelt for meg å bli med på bildet. Til daglig er det helt greit, men når jeg liksom skulle ta bilde av meg da ble det endel bilder som ikke ble fult så vellykket. Men vellykkethet er vel ikke hovedpoenget i denne Kamerakuren har jeg skjønt. 

Jeg burde bli flinkere til å ta bilder av meg selv, for da er det sikkert enklere å overtale andre til å bli tatt bilder av. Spørs om det må bli et mål til neste år. Ja for bare meg bilder i november, det kom litt brått på... selv for meg å være.

Jo flere som er med på bildet, jo vanskeligere er det å få alle til å se dit de skal. Det enkle med hunder er at de slipper å smile for at bildet skal bli bra. Holder liksom at tunga er inne i munnen.

Til slutt sa jeg meg fornøyd, puttet Ronja inn og tok med Tessy ut for en tur oppe i skauen. Vel utstyrt med heksehatter, heksekjøle og kost la vi i vei oppover i havna. Det er jo halloween snart og en kan jo ikke la en anledning gå fra seg for å ta litt annerledes bilder enn de en knipser til vanlig... kan man vel?

#26 Studer deg selv

 Selvportrettering gir oss sjansen til å se oss selv utenfra, med en viss distanse. Kameraet ser de vi fortrenger. Ta gjerne selvportrettene i svart-hvitt. Ved å fjerne fargene, fjerner vi også en del av realismen i bildet. Fargene har en tendens til å spille hovedrollen i bildet, men når de er borte, kommer linjene, formene og sjelen bedre fram. Våg å bli sett.

Egentlig skulle man tatt mange flere svart hvitt bilder, det er en egen stemning med den type bilder. Om man setter to like bilder ved siden av hverandre så er stort sett alltid svart hvitt bildet det som er mest blikkfang. Det kan komme av at vi ikke er så vant til å se slike bilder, eller så blir bildene framhevet på en egen måte.

Vinteren viste seg

Sjekk her'a, se det har snødd i natt! Ja det var sist uke, nå er det bare vått og klissete og grus igjen. Tenk hvor praktisk det er med snø på bakken. Lyst og fint blir det. Reinslig og greit er det også. Ikke noen hunder som drar inn kilovis med grus når de kommer inn etter tur. Så vått som det er nå så er det nesten umulig å være på tur i skauen engang. Jeg er ikke noe støvelentusiast for å si det mildt.

Det var slett ikke bare min glede over at det hadde kommet snø, nei de firbeinte satte også stor pris på at snøen lavet ned. De både løp og rullet seg til den store gullmedalje.

Jeg er glad for at jula nærmer seg, da går det mot lysere tider igjen, det er fri fra jobben, det er mye god mat og man kan ta livet med ro og bare nyte. 

Kattene er ikke fult så begeistret for snø, de liker aller helst å være tørre på beina. Men når vi skal på tur så slår ofte Oliver følge avlikevel.

Jeg var sikker på at jeg hadde tatt bilde av en kattepote også, men når jeg ser på bildene i etterkant så hadde jeg åpenbart ikke det.

Kan vel ikke akkurat hevde det er den helt store entusiasmen å spore her nei.

Om bare noen få dager så er oktober over, vi har akkurat stilk klokka tilbake til vintertid. Og for å være ærlig så håper jeg den blir der. Denne stillingen fram og tilbake er da bare vas. I november har jeg ikke mange planene ennå, men jeg finner sikkert på noe. Jeg gleder meg til slutten av november, da har jeg billett til Nordic tenors i Hønefoss. Jeg må ha noe å se fram til. Tenk så nitrist der er om det ikke skjer noe i livet, ingenting som er planlagt eller som en håper på å få til. 

Jeg er glad for at kattene holder det musefritt rundt veggene her. De jakter like mye alle tre, Oliver og Lurven liker å vise fram at de har fanget mus. Daisy holder seg helst på avstand. Kanskje hun er redd for at en av de andre skal snappe den fra henne om hun tar den med ned til huset.

Jeg er glad for at neste vinters ved er halvferdig.

Jeg er glad for at jeg har eget hus å komme hjem til etter endt dag. 

Luftet svigersønn rundt Songsvann

Jeg og Marius har vel litt maur i rompa begge to når det gjelder å tilbringe en dag i sofaen når det ikke regner ute. Så når jeg var der på fredag fant vi ut at vi skulle ta bilen og finne et ukjent terreng slik at vi kunne gå en runde med Bella, som jeg hadde tatt med meg. Marius trengte litt til bilen, så vi var en snartur innom Bilextra på Furuset før vi kjørte til Songsvann.

Songsvann og Maridalsvannet er vel de to mest omtalte vannene jeg veit om. Maridalsvannet så betydelig større ut på kartet, så valget falt på Songsvann i første omgang. Så får vi heller ta Maridalsvannet til våren en gang. Til neste år skal jeg også gå Akerselva fra topp til bunn og tilbake igjen en gang. Rein psykologi det der visstnok, si det til noen så er det straks mer binnende sier dem.

For å være ærlig så hadde jeg innbilt meg at vannet hadde vært en tanke større. Det var flott anlagt vei for rullestoler rundt hele vannet og det var forbudt å sykle.

Marius smøyg seg stadig unna kameralinse på turen rundt, så ha ble ikke med på et eneste bilde gitt. Men Bella stilte ivrig opp på bilder. Vannet smakte godt også så det ut til, for det var stadig noen munnfuller. 

Det var veldig mye vann der, for flere steder sto krakkene ute i vannet isteden for i vannkanten. Bekkene gikk store og rullestolrampa ut til brygga sto rett til værs.

Etter alle bilene på parkeringsplassen så hadde jeg trodd at det hadde vært mer folk der. Men alle gikk sikkert ikke rundt på stien nærmes vannkanten. Det var et utall muligheter der om du ønsket lengre runder.

Det var mange hunder som vi møtte å også, endel eiere var veldig overrasket over at Bella var så rolig når hun hilste på andre hunder, alt fra bitte små til vanlig størrelse. Noen som var på størrelsen hennes så vi ikke.

Hr Yr hadde lovet solglimt, men det regnet i det minste ikke på turen.

Helt flatt og brei vei, så det var ikke noe problem å møte andre med hund eller de som jogget. Mange hadde hunden løs, men de bare snuset litt før de gikk videre. Bella var storfornøyd med så mange møter og så mye å undersøke i grøftekanten. Tipper hun var fornøyd med dagen hun også jeg.

Søndre Skjekkerud ble revet på grunn av vannrestriksjonene i 1914, hovedhuset ble satt opp igjen på Blindern gård. I en periode ble det drevet servering her, så dette er et gammelt turområde.

På begge sider av vannet var jerngruver i drift fra 1500-tallet til 1906/1907. Fra 1876 til 1967 var Sognsvann drikkevannskilde, og siden 1976 har den vært en populær badeplass med tilrettelagt badeanlegg for rullestolbrukere. Rundt vannet går en turvei tilpasset bevegelseshemmede, med flere godkjente bålsteder. Ved vannet ligger Svartkulp med naturiststrand.

Sognsvann er en innsjø i Nordmarka i Oslo, like nord for bebyggelsen i bydel Nordre Aker. Vannet er 0,4 km2 stort, ligger 183 moh, og har største dybde på 16,9 meter. Sognsvann er oppdemmet av en morene (Akertrinnet) i sørenden, avløp til Sognsvannsbekken som skifter navn etter gårdene den passerer og munner ut i Frognerkilen. Like sør for Sognsvann ligger Norges Idrettshøgskole og Studentbyen på Kringsjå samt Riksarkivet. Sognsvann er endestasjon på Sognsvannsbanen.

Tipper det er ganske folksomt her på sommeren når alle har ferie.

Men det var mer enn nok å følge med på på fredag også for en nysgjerrig sjel som Bella. Hun stopper for å glane helt åpenlyst fortsatt.

Tilbake på parkeringa var det ett eller annet som forgikk, for det var en mengde Hasselberg biler der. Den ene skulle tydeligvis ha med seg en elbil tilbake til Tromsø.

Jeg hadde håpet på et lite "uhell" til ære for fotografen, men det gikk helt glatt uten noe problemer. Tipper de hadde gjort det noen ganger tidligere.

Ei uke med snæp's

Søndag var det knallvær og du har sikkert lest om dagen jeg og Kjersti tilbragte ved Tyrifjorden. Den dagen kan du lese om HER om du er nysgjerrig.

For hver gang jeg sjekket Hr Yr på mandag så lovet han mer og mer snø, så da var det bare å planlegge dekkskifte når jeg  hadde plukket opp Patran, handlet inn middagsmat og ikke minst laget og spist den. Ulempen er å være mett, krøke rundt på uthusgolvet og skru 20 muttere ut og inn, løfte dekk av og på, krabbe rundt for å finne feste til jekken. 

Men jeg kunne ikke vente for lenge. Det er nemlig noe som heter kvelden og da er det ikke så veldig lyst lenger.

Tirsdag snødde og regnet det om hverandre, så det ble skikkelig griseføre. Hundene var godt fornøyd med å være inne når vi kom hjem. Det ble lesing og litt tv-titting før vi fant senga. 

Onsdag regnet det i bøtter og spann. Slapset ligger ennå, men det er vel bare et tidsspørsmål før det er borte det også. Jeg er så jævlig lei regn!!! 

Patran disket opp med hjemmelaget pizza til middag før hun spurte om jeg kunne kjøre henne til ei venninne. Kald beregning.

Torsdag fikk jeg gjort forholdsvis mye på jobben, oppdaget et par ting som ikke var på plass etter regnskapssystembytte. Jeg lager rekvisisjoner til vareprøver så analyser av foret kan blir sendt til laboratoriet i Tyskland. 

En snartur hjemom etter jobb for å fore hunder før jeg og Bella tok turen til Hønefoss igjen for å møte Kjersti og Frida for en liten sosialiseringsrunde i byen. Ikke et regndrøpp til tross for at det var meldt litt småregn. Så bar det hjem til Kjersti for  en bedre biffmiddag med bakt potet. Gud for en god middag, det var virkelig restaurantstandard på den middagen der altså. "Pampas2 Takeaway" er neste prosjekt i Borgergrenda. 

Feriedag ble det på fredag, og jeg har fortsatt mange feriedager igjen. Denne fredagen tilbragte jeg på Gjelleråsen hos Merethe og Marius. 

Jeg og Marius bedrev tiden litt med både shopping og turgåing. Alltid veldig trivelig å gå tur der en ikke pleier å gå tur. Artig å se nye områder som man bare har hørt om tidligere.

Godt med litt middagsmat før jeg og Bella satte kursen hjem igjen. Det var jo noen hjemme som ventet på mat også.

På kvelden ble det børsting av Bella. Spørs om det må bli bading av alle hundene snart, men jeg hadde håpet på snø så de holdt seg reine litt til og ikke bare ut dagen som man bader dem.

Ha en flott lørdag!

En mors bekjennelse

Ektemannen din er død, foreldrene hans klandrer deg. Våger du å fortelle hva som virkelig hendte? "Selv nå blir jeg redd når jeg tenker på han. Han er død, og jeg er trygg, men jeg er fremdeles redd.

Utad er Olivia og David et lykkelig, ungt ektepar med livet foran seg. Da datteren Zoe kommer til verden, blir tilværelsen enda mer perfekt. Men så dør David, og Olivia er i ferd med å bryte sammen. Hennes svigermor er knust etter sønnens bortgang, og hun klandrer Olivia for det som har skjedd. Men hva er egentlig sannheten om et ekteskap? Begge kvinnene sitter på dystre hemmeligheter om mannen som bandt dem sammen. Og begge vet at noe var alvorlig galt i forholdet mellom David og Olivia ...

Boka hopper mellom moren og kona til David. Moren starter med å fortelle om babyen og unggutten David fram til voksen  alder. Kona forteller i nåtid om hvordan hun kommer seg videre. En får ikke vite hva som har skjedd med David, men en får veldig mye bakgrunn på hvordan han var da han levde. Fasinerende bok som du aller helst bare vil lese videre i... du må jo få vite hva som egentlig skjedde.

Boka ble bare bedre og bedre og hadde en vanvittig slutt som du ikke hadde noe forutsetning for å se komme. Du fikk noen hint da det egentlig var litt som skurret, men hva resultatet ble var helt utenfor det en skulle tro. En ble skikkelig grepet da en leste boka og det er ikke ofte jeg tenker over en bok i etterkant som jeg er ferdig med. Absolutt verdt å lese om en liker bøker som bygger på psyken.

#25 Se hele bildet

 Når du tar bilder denne gangen skal du konsentrere deg om å la blikket gå rundt i ytterkanten av bildet. Glem hovedmotivet. Se etter ting som kan ødelegge for bildets helhet. Er det lite som skjer i ytterkantene, let etter elementer du kan plassere i kantene for å skape spenning i bildet. Jeg kunne huket meg ned eller zoomet litt for ikke å få med kvisten på venstre siden av bildet, men ved å ha den med får du mer perspektiv i bildet.

Det slo meg med denne oppgaven at ting slett ikke trenger å være noe hovedmotiv. Om du ser godt på det øverste bildet så ser du på dette bildet. Dette bildet er bare en del av det øverste bilde. Blir dette bildet hovedmotivet i det øverste bildet da? 

Man trenger ikke sentrere det en skal ta bilde av heller. Bildet blir faktisk bedre om det ikke er kun midt i bildet hovedobjektet er.