I går var det spådd solskinn og jeg hadde ennå ikke fått årets, eller vinterens første skitur. Pink stiller alltid opp som turkompis. Selen etter flatcoatene passer rimelig bra til henne, så jeg regnet med at vi ikke kom til å bruke all verden av tid på runden. Mine gidder ikke dra på tur, så de jogger heller ved siden av, eller aller helst bak meg.
Løypa var lagt om litt siden jeg gikk der sist. Tror ikke jeg hadde noe skitur der i fjor. Tror vel egentlig ikke jeg har gått der uten flatene heller. Føret var overraskende isete i skauen, der hadde det nok smeltet av trærne og tæla iløpet av natta. Da gikk det som ei kule.
At jeg kastet bort tiden med å ta bilde isteden for å få på meg skiene... ja det ga Pink klart uttrykk for. Hun gir egentlig ganske klart og høylytt uttrykk for alt hun mener, bare hun ser meg.
Så var det egentlig bare å holde seg fast og la det stå til. Rolig var vel ikke noe hun valgte å høre på når det klikket i andre skibindingen. Godt det ikke var så bratt, det er noen små bakker på runden som kan være greie å vite om før de plutselig er der. Runden skal gås mot venstre, så du kommer rundt med klokka. Da har du flere nedover bakker enn oppover.
Merker at Pink ikke er helt ferdig med løpetiden, for hun var veldig opptatt av alle de andre som hadde lagt igjen et lite vissitkort langs løypa. Det var i grunn helt greit, så jeg fikk gått litt på ski også. Ikke bare henge etter.
Jeg bruker fortsatt de gamle skiene mine. Jeg har nye smørefrie ski i garasjen. Det er de siste smørefrie skiene som var å oppdrive i Hønefoss. Når noe ikke skal produseres lenger, så må man slå til. Jeg er kanskje litt vel impulsiv, for jeg veit at om jeg måtte smøre ski før en tur, så hadde det ikke blitt mange turene på meg. Felle ski roper du. De må vedlikeholdes og liker sikkert ikke småstein som dukker opp fra tid til annen, svarer jeg.
Fra Fonkebakken til Paulsevillaen går skiløypa parallelt med veien. På veien måtte vi ei som trillet barnevogn. Hun var helt ukjent for meg.
Siste rest av sol før vi forserer gjennom skauen og ut på Igletjern. Så fort det ble skygge så var løypa full av hard is. Jeg ble egentlig litt overrasket at det var så markante skiller mellom sol og skygge.
Tipper de med nye fansy ski gremmes over å måtte gjennom her. Både is og kvister i løypa.
Igletjern og silkeføret fortsatte.
Jeg koser meg på tur på ski også jeg. Liker best å tusle i eget tempo, men det er gøy med ivrig hund som legger seg i selen og synes jeg går alt for trekt.
Med slike store urørte flater får jeg lyst til å lage snøengel. Men med så mye myk snø, hadde jeg nok ikke har sjans til å komme opp igjen på egenhånd. I alle fall ikke om det fremdeles skulle se ut som en engel. Halve turen forsert, siden jeg hadde utgangspunkt ved kirka.
Lettere oppgitt Pink, som syntes jeg godt kunne holdt et høyere tempo oppover bakken mot mastene. Jeg hadde på meg alt for mye klær, det var -12 hos meg når jeg når jeg dro hjemmefra for å plukke opp Pink. Her var det nesten varmegrader. Buffen og vottene forsvant på innsiden av bobledressen jeg hadde ballet på meg. Hadde holdt lenge med ullgenser og olabukse på denne turen.
Siste flata ut på Flismoen, da ble det riktig så mye aktivitet rundt oss. Vi møtte en mann med en veldig ivrig halvstor sak. Den var ganske lik en aussie, så jeg vil anta det var det. Bil kom kjørende på veien, men farta var lav så det gikk greit. Mannen falt skikkelig for meg, han la seg langflat i løypa. Og hunden ville etter. Jeg snudde meg etter en stund, men han lå fremdeles langflat.
Fra Flismoen og ned til jordet igjen var det skikkelig isete løype. Pink fikk overtenning og det siste kruttet skulle brennes. Jeg tror hun løp det hun orket, for jeg trengte ikke så stake i det hele tatt. Hadde vel mest lyst til å bremse ned farten litt, men ville ikke ødelegge gleden hennes. For hun lyste opp og lukket ørene når jeg nevnte rolig.