Ikke helt tålmodig sjel

 

Du tar hintet om at du kanskje har vært bittelitt iherdig på telefonfronten, når du får tildelt tidspunkt på neste gang du får lov å ringe kundekonsulenten på forsikringsselskapet... Jeg ringte i går for å høre hvordan framgangen var i saken, da jeg ikke hadde fått noe hverken telefon eller mail fra dem.

Jeg mente at det kunne da ikke ta så jævla lang tid å vurdere om de dekket leiebil når bilen hadde tatt kvelden. Når en bor der jeg bor så er man liksom avhengig av bil. Jeg begynner på jobb klokka 7 og jobber til klokka 15. Det går ingen kollektiv transport jeg kan bruke, så jeg er avhengig av bil. Pappa har kjørt og hentet meg noe. Kenneth har kjørt og Ingrid har hentet. Med egen bil så er det ikke noe problem, men alt jeg skal så er jeg avhengig av at det passer for en eller annen. I en kort periode så er det ikke noe problem, men når det strekker seg over ei uke, nei da blir det et problem for meg i alle fall. Tålmodig har jeg aldri vært.

Dama på forsikringsselskapet som jeg snakket med i går, syntes saken hadde tatt veldig kort tid. Skaden var meldt mandag og det var jo tross alt bare onsdag, mente hun. Hun visste ikke om de telefonene jeg hadde tatt til verkstedet heller med skadenummer og purret på oversendelse av bilder og rapport derfra til forsikringsselskapet. Så nå har jeg fått tildelt fredag formiddag til ny purretelefon til forsikringsselskapet, dersom de ikke hadde latt høre fra seg.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor verkstedet skal sende bilder og rapport til forsikringsselskapet, når en representant fra forsikringsselskapet må på verkstedet for å se med egne øyne avlikevel. Har ikke verksmesteren nok kompetanse til å uttale seg om skadeomfanget på en motor med sprekt stempel og skadene dette har forårsaket på motoren? Stipulert kostnad 101 000 kroner, så da er det vel på grensen til kondemnering. Kanskje det er derfor det tar sånn tid, men leiebil burde jeg mottatt uansett.  

På tirsdag var jeg bitte litt barnepike, da kom mamma og pappa bort for å hilse på Sofie. Det er bedre at hun er hos meg enn at hun skal være med bare for å kjøre bil. Tror jeg skal bla litt i gamle fotoalbum, for å se om det er noen familielikheter på henne og resten av slekta. Teppet er nemlig fra jeg var liten og det finnes sikkert et bilde av meg som sover i det teppet.

Assistentbarnepika er ikke riktig sikker på om Oldefar klarer oppgava med baby. Hailey er fornøyd med besøk bare hun får oppmerksomheten.

Dua mi er litt våken også, da er hun så blid og smiler. Nå er det nest før hun ler også. Det er ei fin tid framover. Jeg er så heldig at jeg får lov å være med på trilleturer både med Ingrid og med Sofie på egenhånd.

Tenk, en gang har vi alle vært så små. Selv de med skonummer 47!

Litt selfitrening i speilen på badet. Vi må vel kanskje konstatere at vi trenger litt øvelse begge to. Men det kommer seg. Jeg har fått det ærefulle oppdraget å bære henne til dåpen i slutten av mars. Spørs om jeg må gjøre en liten innsats igjen for å komme inn i bunaden min. Den passer, men sølvbeltet er litt i snaueste laget sist jeg brukte den i alle fall.