Dørstokkmila

 

Det er ikke så ofte jeg har dørstokkmil, nei som regel er den adskillig kortere enn ei mil i alle fall. Jeg må liksom ut en tur iløpet av dagen. Men med -24 i går, så var det en times tid eller to denne dørstokkmila varte. Det var i alle fall helt klart, at om jeg skulle ut på tur, så måtte det bli på andre siden av elva. Der var det i det minste sol. Et par uker til så har jeg sol også.

Når en nærmer seg elva kjenner en formelig at kulda kommer raskt og biter seg fast i kinn og nesetipp. Husker godt når jeg skulle gå til skolebussen når jeg var liten, hvor fryktelig mørkt og iskaldt dette strekket var på vinteren. Man somlet ikke der liksom.

Dørstokkmila er et uttrykk for avstanden det kan føles å gå før en er ute av huset, altså over dørstokken, når motivasjonen mangler. Uttrykket assosieres med manglende tiltak eller nøling. Begrepet brukes også mer generelt om hvor vanskelig det kan være å komme i gang med noe og er i slik forstand knyttet til uttrykket «godt begynt er halvt fullendt». En annen betydning av begrepet er situasjonen som ofte oppstår når noen er på besøk og er i ferd med å gå igjen, men likevel blir stående og prate i døråpningen eller på trappa.

Passering av riksveien og bergensbanen, da er det håp om solskinn i fjeset.

Når vi nådde sola så steig temperaturen med ti grader omtrent og turen ble behagelig.

Sparkføret har holdt seg og med nykjørt skiløype rundt Igletjern, så vet en vel hva en skal bruke ettermiddagene etter jobb til den kommende uka.

Det er lov å si at man koser seg på tur med slike forhold. Jeg veit ikke helt om jeg ville byttet med Patran som ligger strøken ved bassengkanten i syden. Nesten bedre å kle på seg litt å få en slik tur. Alt til sin tid. 

Jeg møtte ikke en sjel som var ute å gikk, bare noen få biler. Alt for mange som sitter inne for å følge med på sporten på tv. Det er da bedre å være ute og få litt frisk luft og påfyll av solas D-vitamin når man har mulighet.

Sola følger kanten av Holleia, før den gjemmer seg bak den igjen. Så når jeg bor i foten av Holleia, tar det litt tid før sola klarer å komme seg så langt opp på himmelen at den skinner der jeg bor.

Jeg var litt spent på om jeg hadde kommet meg ut på tur tidlig nok, så sola ikke ble borte før jeg hadde rekt tilbake. Men det var godt timet, så jeg fikk sol like langt som jeg hadde den når jeg gikk.

Det er nå bare å kle på seg om det er litt kaldt, så kan man virkelig nyte fridager på en liten luftetur.

Med rim i håret og godt humør, da er det bare å kose seg i sofaen etterpå. Litt restepizza, brus og kanskje litt is til dessert. Livsnyter er ingen ulempe å være. På kvelden ble det noen kapitler i ei krimbok jeg holder på med av Camilla Grebe, mens jeg lå i badekaret. Man trenger ikke mange penger for å nyte de små lyspunktene i livet. Det meste av det beste er gratis faktisk. Så jeg skjønner ikke disse som sutrer at de ikke har penger til noe som helst. Mye er løst ved omprioriteringer av både pengebruk og instilling til livet.

Jeg så mange busker som hadde knekt på turen i dag. Våt tung snø som hadde frosset fast utgjør endel tyngde på stammer som knekker som fyrstikker når det er iskaldt.

Takk for turfølget, håper du hadde litt glede av turen du også. Vet det er endel som følger med som ikke har helsa for hverken lange eller korte tuer lenger, som nyter å få være med på det jeg foretar meg.