mandag 7. september 2020

Soloppgang over Hønefoss


Uka startet med at jeg tok meg en feriedag, ikke mye ferie egentlig, men jeg slapp vekkeklokke i det minste. Det er egentlig det aller beste med ferie, ingen som vekker meg. Ikke det at jeg sover lenge for det, men jeg slipper å bli vekket. Greit å drøye litt med å stå opp når en våkner også synes jeg. Bare ligge under den varme dyna og kose seg.


Uka bar preg av uheldig kuleiting. Når sånne fancy apper ikke oppdaterer seg mer enn en gang i uka eller så, så er det ikke så enkelt å finne dem. På mandag var vi ganske nærme dem, men da var det en som jaget dem med noe smell greier, så de løp innover i skauen. Vi hørte rammelen av bjeller i lang tid, som bare forsvant innover. Da snudde jeg og Patran for å gå til bilen igjen. Jeg vabber ikke innover skauleis etter kuer som løper. Da må en fort gå langt med bøtta si med kraftfor.


Onsdag hadde jeg med kamera når jeg kjørte til jobb. Etter å ha slept av Patran i byen, reiste jeg samme veien opp igjen for å ta bilder av soloppgangen over fossen. Som regel kjører jeg gjnnom byen til jobb etter bussstasjonen, men da hadde jeg ikke fått tåka som lå over elva. Jeg skulle tatt slike bilder i fjord også, men man må ha litt flaks med både temperatur og sola for å få det til. Om tåka ligger litt for tett så klarer ikke sola å skinne gjennom. Da blir det bare grå bilder. 


Det blir en litt trolsk stemning om man tar seg tid til å gå litt langs elva, slik at en får sola fra riktig vinkel. Tenk å vært fotograf på heltid med nok oppdrag så en kunne levd godt med fine dager. Det hjelper liksom ikke med bare sol oppgang, en må ha litt rundt også så en får laget en helhet.


Konfirmanten forrige helg var så godt fornøyd at de lurte på om jeg kunne ta flere bilder om et par uker, da skulle de pynte seg til en annen konfirmasjon. Klart en må jo prøve å få til det. Håper på bra vær så en får knipset løs ute. Inne blir så kjedelige bilder.


Det at jeg ikke fant kuene når jeg har kikket etter dem har egentlig plaget meg litt. Jeg hadde jo lovet å holde øye med dem, men de var ikke i nærheten på nesten ei uke. På torsdag sjekket jeg denne appen og jammen var det ikke en av senderne som var oppdatert et par timer tidligere bare. Så jeg tok sjansen på at de ikke hadde gått så langt og at de var i følge.


Dro innom fjøset for å hente ei bøtte mjøl og la i vei med bilen innover mot bommen. Stoppet ved javne mellomrom for å høre om det var noen bjeller inærheten. Hørte svak bjelleklimpring, men tenkte at jeg kunne kjøre helt inn til Flismoen når jeg først var på veien, i tilfelle det var feil kuer denne gangen. Ikke så jeg flere kuer og ikke hørte jeg noen flere bjeller heller. Så jeg stoppet på vei tilbake der jeg hadde hørt noen bjeller.


De gikk ikke langs veien, men ute i skauen der jeg aldri hadde vært tidligere, så jeg tenkte jeg fikk gå rett fram bare, så jeg hadde sjans til å finne igjen bilen langs veien. Plutselig dukket det opp et kjent fjes, med blå halsring. Jeg ristet på bøtta og da kom jammen meg alle ti tuslende for å få servering. Filmet en liten snapp og sendte bondekona som var på fjellet for å sanke sau. Da var det to stykker som var letta for at alle hadde det bra og holdt seg samlet.


Jeg hadde ikke med meg fotoapparatet på jobb den dagen, for jeg hadde ikke tenkt å se etter dem akkurat. Men når det var stor sjanse for å støte på dem, så bare måtte jeg.


Jeg hadde gledet meg til fredagen, men fredagen ble ikke som jeg hadde tenkt i det heletatt. Våknet sliten med vondt i nakken og hodet, og lik fortsatte det utover dagen. Når en våkner trøtt og skulle aller helst bare snudd meg rundt og sover resten av dagen. Men når en veit at en skulle vært innom butikken etter jobb og vasket golver, skiftet på senga og ja det nevnes i fleng... 


Litt opp og ned skal det gå her i livet, men jeg kommer meg liksom aldri helt opp igjen. Det blir litt trøstesløst å fokusere på det positive og se på alt som er bra. Noen ganger må man rote litt rundt i sumpa, bare man ikke blir der for lenge av gangen. Etter jobb på fredag handlet jeg meg masse smågodt, potetgull og endel jeg trengte til turen på søndag. Trenger både drikke og niste når en skal til fjells. Den turen gleder jeg meg til, så får vi se om den står til forventningene da. 


Det ble ingen telttur på meg på fjellet i år heller, men mange av de andre målene mine klarte jeg å få gjennomført og høsten har bare så vidt begynt.


Oppgangssaga i morgentåke, det er stemningsfylt å være ute når det er soloppgang.


Lørdagskvelden dro jeg til Merethe og Marius, da stoppet jeg på Coop Prix på Jevnaker for å kjøpe med en bukett roser til henne. Men jeg skulle nok ristet litt i buketten, for når jeg leverte den og hun satte de i en vase. Ja så lå halve buketten igjen på benken. Jeg tok bilde av den og tenkte jeg skulle innom der en dag uka etter for å klage. Dyre nok roser om de ikke skal være noe å glede seg over mer enn noen timer.


Merethe disket opp med hjemmelaget pizza med rømmedressing, så det ble mye kos. Litt tidlig hjemmover, for jeg måtte pakke til fjellturen søndag morgen. Det skulle være avreise klokka seks, da er det greit å ikke legge seg for seint.


Jeg hadde håpet på knallsol på turen, men Hr Yr var ikke helt enig i den diagnosen, så da var det bare å pakke vindtett og varmt tøy. Matpakke og nok drikke, samt en pose med tørre klær og tørre sko til hjemturen søndag kveld.


Søndag hadde jeg en utrolig flott tur på Hardangervidda. Vi hadde god uttelling på sauesanken og hadde nesten full henger på vei hjem. 


Med to mil i fjellet og tidlig oppstart, sein hjemkomst så blir det bilder og en fyldigere omtale av den dagen i morgen tenker jeg. Med nesten to hundre bilder, så er det sikkert halvparten som er ganske brukanes er jeg redd. Gleder meg til å ta fatt på den redigeringen.


Men så lenge får du kose deg med soloppgang over Hønefossen. Ha en flott uke! Det har jeg tenkt å ha, for å si det sånn.


 Bare å nyte høsten

søndag 6. september 2020

#10 Møt mysteriet


Ta bilde som er et spørsmålstegn mer enn et svar. Et som inneholder mystikk, og som får betrakteren til å gruble over hva som foregår. Noe som forvandles til noe magisk gjennom oppmerksomheten vår.

lørdag 5. september 2020

#9 Godt nok er best


Fotografer det du liker så godt at du tåler å levere middelmådige bilder. Stol på at med tiden vil du bli god, om du bare fortsetter. I dag skal du ta 20 bilder. Ikke tenk på at de må bli bra. Tenk heller at de gode kan bli dårlige.


Nei middelmådig er ikke noe jeg går for. De behøver ikke å bli knallbra, men så dårlig som middelmådig det går jeg ikke for.


Bildene er tatt når jeg og Patran var for å kikke etter kuene, men måtte gå med kraftforbøtta forbi innhegningen som sauene gikk. 


Sauer løper ikke mer enn nødvendig, men når det er mat om å gjøre, da setter de avgårde og breker.


De løper forholdsvis raskt og de blåser i om lammet sitt klarer å holde følge eller ei.


Jo lenger etter lammene blir desto mer breker dem.


I løpet av sekunder har jungeltelegrafen nådd ytterpunktene på jordet og alle sauene er en bølgende hvit masse.


De både hopper og spretter alle sammen.


De regner ikke med å få store mengder så derfor gjelder det å være først ute for å få mest mulig. Patran klarte ikke å gå forbi, for "stakkars, de har jo lyst på"...


Lamma har fått skikkelig med pels iløpet av sommeren.


Men maten var til storfe og ikke slike små... men de klarer vel å tygge den?


Sauene fulgte med oss så langt vi gikk langs gjerdet, og da stoppet de å så langt etter oss.


Lammene skottet lengselsfullt bor på bøtta


Patran prøvde å kjøpeslå med en neve kraftfor, mot at hun fikk skinnet når den døde. Jeg vet ikke om de fikk "closa" den avtalen


Men iveren etter å forsyne seg var til stede.


Dermed ble det litt håndforing på noen av dem, før vi gikk inn igjen med bøttene. Kuene så vi nemlig ikke noe til denne gangen.


Sauene syntes hun var skikkelig kip på utdelingen sin.


Men en liten smaksprøve fikk de nærmeste.


Noen få var i sin egen verden og hadde ikke fått med seg at det var kraftfor i nærheten, eller så foretrakk de graset på jordet.


Blir nok ikke siste gangen de får besøk.

fredag 4. september 2020

#8 Stopp drøvtygging


Fotografer din lidenskap, hvis du har en. Har du ingen lidenskap, fotografer noe du gjerne kunne tenkt deg å drive med. I og med at temaet på oppgava var drøvtygging så klarte jeg ikke å dy meg. Da ble det bilder av kalver og kuer på beite i skauen.


Kuer er vel ikke akkurat min store lidenskap, men jeg liker veldig godt å ta bilder av dyr. Særlig om man ser dem der de hører hjemme. Dette er ikke de kuene jeg skulle se etter, men en annen flokk vi møtte på. 


Når en har med seg litt kraftfor så er det utrolig hvor mange venner en brått får.


Jeg trodde et øyeblikk at det var noen av de riktige kuene, men ingen hadde blå halsring. Ikke stemte nummeret i øret heller så jeg når vi kom nærmere.


Trivelige kontaktsøkende dyr til tross for at vi ikke hadde sett de tidligere, men mat gjør underverker i enhver sammenheng har jeg inntrykket av.


Klart når alle stiller seg med rumpa til kamera, så må man vel egentlig ta et bilde?


Snart er det høst og jakta begynner på både det ene og det andre dyret, så da skal også disse hentes hjem igjen.



torsdag 3. september 2020

Dager med blå himmel

 

En romantisk og hjerteskjærende fortelling om ferden mot og gjennom tragedien, og veien videre.

Jeg satt bare her. På rekkverket. Jeg kom ikke opp hit for å ... du vet. Hoppe. 

Jeg har et spørsmål til deg. Tror du det finnes noe sånt som en perfekt dag?

Hva?

En perfekt dag. Fra begynnelse til slutt. Der det ikke skjer noe forferdelig eller trist eller middelmådig. Tror du det er mulig?

Jeg vet ikke.

Har du noen gang opplevd det?

Nei.

Ikke jeg heller, men jeg håper fremdeles.

Takk skal du ha Theodore Finch. For at du reddet meg. Hvis du forteller dette til noen, dreper jeg deg.

Boka var veldig fin, men jeg hadde trodd at slutten hadde kommet mer midt i boka. Mange tanker rundt selvmord som var ispedt fakta på en humoristisk måte. Kan nok være noen unge som får noen ideer her om de er på det stadiet i livet. Men er de det, så er det kanskje ikke slike bøker de leser. Absolutt verdt å lese om du kommer over boka.



#7 Balanser bildet


Ser du elementer du kan balansere? Kan du snu bildet på hodet og likevel tenke at det er balansert?

onsdag 2. september 2020

Verdt å ta en titt?


Oss bloggere i mellom, eller kanskje aller helst å få andre som ikke blogger til å bli litt nysgjerrig på dette blogg fenomenet. Jeg blogger for min egen del og for at andre skal få se bildene jeg tar. Men fra tid til annen dukker det opp spørsmål hos de som blogger, "Hvorfor blogger du?" Minlilledagbok stilte spørsmålet her en dag. Men jeg synes det er like interessant å spørre andre veien. Hvorfor leser du blogger? Med andre ord... Hvorfor leser du min blogg? Jeg kan gi deg et lite innblikk i de bloggene jeg oftest er innom som jeg vet byr på et variert innhold. Ja for blogger må ha variasjon, ellers går jeg lei av å inn for å lese. Om du veit hva du får, hvor spennende er det liksom? Jeg liker lange innlegg, ellers er det liksom litt "hastverksblogg". Men det trenger ikke bare være lange innlegg. Noen ganger så får man sagt veldig mye i løpet av kort tid også.


"Jeg kan ikke være alle sin bestevenn, men jeg forsøker å møte mennesker på min vei med interesse og åpenhet, å smile med hele meg og lytte med hjertet, og ikke glemme at også de små møter kan være viktige av og til." Dette sitatet er hentet fra bloggen til Silje som jeg leser javnt og trutt. Silje byr på seg selv og funderer over livets rariteter. Silje er midt i livet som meg, og det er litt rart med oss husmødre som er kommet midt i livet og begynner å fundere over ting. Det er ikke alltid vi funder over store ting, noen ganger er det små ting som du kanskje ikke har tenkt over engang. Men jeg jeg har tenkt masse på det jeg.


Nesten hver gang jeg har vært inne hos Silje så er det variasjon i hva temaet er. Hun er en stor ambassadør for Bergens turområder. Jeg har vært i Bergen flere ganger, men har aldri lagt merke til alle de flotte stedene de har å by på. Bergen har nemlig mye mer en Fløyen, Ulrikken og Bryggen.


"Det er sikkert mange “dumme” som blogger..men det er jo mange “dumme”som IKKE blogger også.. Neida ingen er dumme , folk gjør bare dumme ting av og til..og noen gjør det oftere enn andre.. da snakker jeg ikke om meg altså..hehe.. Poenget med innlegget her var i grunnen at jeg syns jeg har lært mye av å blogge.. Skrive innlegg, legge inn bilder, redigere, legge til linker osv.. hadde jo ikke lært det om jeg ikke blogga..kanskje ikke så viktig kunnskap , men all læring av nye ting skal være bra hjernetrim har jeg hørt.." Ei annen jeg har begynt å titte innom de siste månedene er AnneBe. Hun bor ikke så fryktelig langt unna meg og innomellom så kommer hun med flotte tips til steder i nærområdet sitt. Klart det blir ikke direkte nærområdet mitt, men alt innen snaue to timers kjøring er verdt å ta en titt på når en vil se flotte steder og få tips om ting en ikke har sett tidligere eller steder som kunne være verdt å stikke innom. Alltid morsomt å ta bilder der en ikke har vært tidligere.


Nøve er også ei som byr på turtips i hverdagsbloggen. Stedsnavn og god dokumentasjon av bilder er viktig for å få en levende blogg. Lange innlegg om flotte turer med utgangspunkt i Hallingdal. Jeg har faktisk benyttet meg av turtips mer en en gang fra denne bloggen og fått utrolig flotte turopplevelser. Hverdagsblogger med stor variasjon er Nina også. Og som bloggtittelen antyder så er hun rimelig frittalende, så du kan få deg en god latter i tillegg til en god dose funderinger over livets vendinger her i verden. 


Det er endel andre blogger jeg titter innom litt i dann og vann, men disse er jeg fast innom for å se hva de har å by på. De som sjelden blogger stikker jeg innom når jeg husker på dem eller jeg kommer over at det nytt innlegg er blitt postet. Det har jo ingen hensikt å stadig klikke inn på gamle innlegg gang på gang. Nei det er bare sløsing med tid.


Bildene i dag er hentet fra lang tid tilbake, da hunder var alfa og omega i livet mitt. Jeg merker at jeg er ikke fult så gira lenger og jeg er ikke så aktiv lenger på hundefronten. Nå strekker det seg liksom mest til det daglige og det å ha en funksjonell turkompis på lange fjellturer. Rambo ble bitt av hoggorm og ble aldri seg selv etterpå, så han ble avlivet snøtt tre år gammel. Man kan ikke ha en hund på over 40 kilo som biter andre hunder uten forvarsel. Da er det bare et tidsspørsmål før det blir folk han biter. Har man hund må man være sitt ansvar bevisst.