Fra Saraplassen til Bjørneplassen

Angrer meg for at jeg ikke hadde med meg kamera på denne turen. Det er ikke til å komme fra at telefonen ikke er på langtnær så bra å ta bilder av hunder på tur med. Men når man egentlig bare har tenkt å ta en liten runde... ja da ja da jeg veit at 90% av turene jeg har tenkt å bare ta en liten runde ender opp med en litt lengre runde...

Været var upåklagelig, temperaturen var bra og hundene storkoste seg med hverandre. Da er det egentlig bare å gå, er et ikke? Vi hadde ikke med lys, annet en eventuelt kamera på mobilen, så vi måtte være på kjente trakter før mørket falt på ble vi enige om. 

Halveis i runden var Anne lettere usikker på om telefonen hennes lå igjen hjemme, eller den var blitt med på turen... lommene var i alle fall tomme. Vi kom til den konklusjonen at vi måtte gå samme runden dagen etter dersom det viste seg at den ikke lå hjemme når vi kom ned igjen. Det var jo sti og vei mesteparten av den runden vi hadde gått, før det temaet kom opp. Kort fortalt så lå telefonen hjemme. Det ble raskt sjekket opp, før vi inspiserte såpene som vi hadde laget for et par uker siden.

En aldeles nydelig lukt slo mot oss når vi låste opp døra og gikk inn. Gleder meg til jeg kan ta de i bruk. Så nå er det vel bare å slå seg løs med klutestrikking, for skal noe være hjemmelaget, så må vel alt være hjemmelaget?

Otto og Bella koser seg med å sjekke ut andre som har gått er og en vill jakt mellom buskene for å ta hverandre. Gode kompiser som har et gledelig gjensyn hver gang. I ettermiddag blir det ny tur på dem.

Det var stort sett flekkebart i skauen, egentlig bare der det går vei som snøen lå forholdsvis bra ennå. Da var det ikke vanskelig å bestemme seg for å gå litt skauleis for å treffe på veien til Vælsvannet litt lenger framme. Uansett hvilken retning vi gikk så ville vi komme på en vei. Om det var til Monsemyr eller over Linjevollen. Vi kom igjen ved Gardhamarsaga og kunne legge veien om Bjørneplassen på vei hjem. Totalt ble turen min på nesten ei mil, før jeg var hjemme igjen. 

Vi var heldige at snøen bar godt der det ikke var så mange bare flekker å finne. 

Stabburet på Bjørneplassen blir skakkere og skakkere, og blir det ikke gjekket opp igjen i sommer så er det ikke sikkert det står der neste vår. 

Porten var igjen, men det er laget en liten port til å gå igjennom. Hundene vet hvor en er, så de står tålmodige å venter på å bli lukket opp for.

Mye tømmer som trolig må ligge lenger til restriksjonene på veien blir borte igjen. Lønner seg lite å kjøre små lass ut av skauen.

Jeg rakk solnedgangen over Gardhammarfossen på vei hjem sist uke.

Så var det søndag

 

Så var det jammen litt utpå søndagen igjen gitt. Ukene blir liksom bare borte og månedene flyr av gårde. Nå er det jammen start på vårmåned nummer to allerede og snøen er nærmest fraværende. Det som ikke er fraværende er søla og pollenet har gjort sitt inntog.

Rådyrene er ivrige gjester på jordet, stort sett så ser jeg dem når det er skumring, så det blir dårlig med bilder av dem. Patran har vært hjemme i helga, så da har det blitt litt serietitting på kveldene. Ny serie for anledningen var "Beauty and the Beast" Noe ala Lucifer egentlig. Politidame som beskyttes av en litt iherdig merkelig mann med noen evner hvermansen ikke har. Patran gikk og la seg, men jeg ble sittende og se utover kvelden. Nja kan vel kanskje si et ble natt egentlig på lørdagen. Man skal jo bare se en episode til.

Knipset litt med telefonen en ettermiddag jeg gikk tur, for å dokumentere litt vårtegn. Gjørmehull i veien er et kjent fenomen. På fredag var jeg og Siv på Pampas for å spise biff. Siv hadde bursdag forrige helg og da måtte vi feire litt på etterskudd. Det er veldig hyggelig å spise middag ute, da slipper en å lage mat også blir det gjerne litt dessert også. Jeg liker meg veldig godt på Papas og det er ikke noen i Hønefoss som kan steike biff som dem. 

Noen prøvde å lage grøft langs veien i høst, men det ser heller ut som grøfta har blitt fylt igjen av veimassen. 

I går var vi på tur langs gamle Sperillbanen, kort tur etter mine målestokker, men utrolig koselig. Ikke hver gang jeg har med knekkebrød og appelsin på tur. Åse med familie ble med og vi la i vei 5 stykker og 5 hunder. Nesten en opplevelse i de gamle tunellene som toget egentlig skulle gå i nå på våren. Det var svære søyler av is der. Så gled deg til de bildene kommer. Etter en runde satte vi oss på toppen av en kolle og spiste maten.

Når bekkene vokser og en kan høre det sildre når en går forbi, da kommer vårfølelsen. Kjekt med litt bekker når en er på tur, da får hundene drikke det de har behov for. Jeg har jo aldri med vann til dem på tur, det er jo alltids en bekk i nærheten. Men det er faktisk ikke det har jeg funnet ut. Da er det bare å håpe på at det ikke er for varmt slik at det holder til vi finner vann.

Når jeg og Marius var på tur samme veien sist helg, så var det kommet noen hestehover. Nå hadde det jammen kommet flere, men det var ikke så enkelt å få hundene til å se samme veien, ikke gjespe eller rett og slett kjede seg. Så det ble ingen bilder med blomster før vi snudde og gikk samme veien hjem igjen. På ettermiddagene etter jobb kan en ikke legge ut på noe som potensielt kan bli en forholdsvis lang tur. Det er ennå forholdsvis mørkt om kvelden.

Bare en uke til på jobb nå så har jeg påskeferie, da skal jeg kose meg og ut på langturer. Jeg har noen topper i tankene, håper bare det er forholdsvis bart der innen den tid. Fram til da får en holde seg i hjemlige trakter.

Hestehov er den kurvplanta som vi ser først om våren, hestehov eller leirfivel, leirgull. Andre navn på denne planta er hovgras, hov, blekkje og bleko. På latin har hestehov fått navnet Tussilágo farfára. Dette navnet kommer av latinsk tussis som betyr hoste og ágere som betyr drive og navnet sikter til at hestehov har vært brukt som hostemiddel. Hvis du observerer stilken til vårens hestehov, vil du se at den er dekket med det som kalles skjellblader. De er der for å varme og verne om den lille knoppen mens den ligger i jorda gjennom vinteren. 

Utover sommeren lenge etter at hestehoven har blomstret, dukker hestehovens langstilkete hestehovformete blad opp. Det er ikke umiddelbart lett å koble at dette er bladet til den gule blomsten som vi så i våres. Navnet hesthov kommer antakelig av denne formen på bladet. På samisk har hestehov fått navnet leaskalasta eller enkeltblad. Hestehovbladene har også blitt brukt til å trekke ut verk. Bladene ble bløtet opp og lagt på sår med verk.

Før i tiden levde folk mye nærmere i kontakt med natur enn i vår tid. Maten kom ikke til hus ved enkle forflytninger av bæreposer fra handlevogn til bil. Gårdsdrift og sjølberging var hverdag for de aller fleste. Nærkontakt med jord, skog og vekster var påkrevd, enten det var for å få korn, bær, vedfang eller vinterfór til buskap. Folk måtte dermed også omgås naturens luner, det den ga – og det den tok. Hell og lykke, eller ulykke, sykdom og død dannet noe av grunnlaget for sagn og tradisjoner, mystikk og overtro.

Hestehov som urtete er blitt brukt som hostemiddel i mer enn 2500 år, og bladene er også blitt røkt for å lette åndedrettet ved kronisk bronkitt, tørrhoste og kortpustethet. Hestehov er et effektivt bløtgjørende og slimløsende middel, og har i Europa vært et av de mest populære midlene mot brystlidelser.

Herved er pilkesesongen på Sogna over på denne siden av Sangthans.

Forlatte plasser

Akkurat rundt meg er det noe snø fremdeles, så det er bare å krysse fingrene for at den holder om en har tenkt å krysse den. På søndag hadde jeg og Marius en tur i nærmiljøet. Planen var denne hytta som har kommet til syne etter at de hogg masse i fjor. Ja og kanskje helt til Sverri.

Du husker kanskje at jeg og pappa hadde en tur til Bårnåsåsen i februar? Jeg hadde tenkt meg dit allerede da, men pappa er ikke så hipen på å være med meg på slike runder ut i periferien. Det kan jo bli litt ulent terreng å forsere. Marius derimot tar det på strak arm.

Snø og barmark var det glimtevis hele turen som ble på nesten ei mil. Hailey benyttet sjansen for endel SPA-behandlinger. Mudder er bra for huden sier dem.

Vi la i vei oppover som sist, denne veien etter lastbæreren er forholdsvis tørr og grei å gå. Jeg har vært på mange turer i det siste og knipset noen bilder, så det er mye å glede seg til framover. Planene står i kø, så det blir atter ei aktiv helg og påfølgende uke. Ikke minst om pakkene fra Wish dukker opp, men det kan jo ta litt tid.

Det var ikke like fint vær på søndag som det det var på lørdagens tur til Store fiskelaustjern. Jeg hadde ballet på meg litt tjukk jakke, for det var spådd endel vind. Da er det greit med noe vindtett.

Bella er ikke så glad i SPA-behandlinger, men slukke tørsten er kjekt. Det syntes Marius også, så han hadde tatt med seg vannflaske i sekken på denne turen. Jeg var heldig og fikk snike noen slurker. Kjekt å trene seg til litt å gå med sekk til i juni, da det blir en lengre tur med sekk.

På toppen av Bårnåsåsen er det god utsikt over Evjuasletta og helt til Sokna, med både Bukollen og Norefjell i sikte kan en drømme om høsten med lange fjellturer.

Litt nede i skråningen var det et juv vi måtte forsere for å komme fram til hytta. Det var vi og elgen som hadde vabbet nedover der.

Når man er nede i et juv, så er det like bratt opp igjen på den andre siden. Da er det bare å fortsette. Det er gjerne i slike situasjoner man finner ut at man har alt for mye klær på seg. En tur seinere i uka fant jeg ut at jeg hadde for lite klær på meg, da ble jeg helt vælen på henda og måtte stappe de i jakkelomma for å holde rundt båndene til hundene.

Man trenger ikke sti å gå etter når man driver med sånn visuell orientering.

Hundene krummer nakken og legger i vei oppover. Når Marius nevner om jeg har tenkt at vi skal gå opp der... Synes du vi skal gå rundt? Neida, det er jo dit vi skal. 

Elgen har virkelig koset seg her, halve buska var rensket for bark.

Hytta kan skimtes i det fjerne og det ser rimelig flatt ut videre.

Uthuset hadde blåst over ende og lå på taket.

 

Når vi kom nære nok så dukket det opp et par stykker som hadde gått opp fra Evjasletta, de var tydeligvis ikke veldig kjent, for de skjønte ikke hvor vi kom fra. Enda jeg sa hvor vi hadde gått opp henn.

Hytta hadde ikke dør og tilstanden inne var deretter.

Sengetøyet var hengt til lufting og kjelen sto klar på ovnen til å lage mat.

Det er interessant å være på tur med noen som er hakket mer nysgjerrig enn meg... nei det var ikke noe interessant oppe på loftet, annet enn planker.

Så var turens neste mål pekt ut i terrenget og Sverri lå bare femhundre meter lenger bort sånn ca etter kartet.

Der var det bart innover på fururabbene så vi kunne holde et greit tempo.

Ennå et juv med en forholdsvis brei bekk i bunnen måtte forseres for å komme fram. Her hadde til og med elgen kapitulert.

Marius balanserte på buska over bekken, men jeg tok sjansen på å hoppe. Det sprutet litt så buksa ble litt klam, for å si det sånn.

Men vi fant fram og jeg fikk sett denne husmannsplassen som jeg bare har hørt om.

Forholdsvis stort hus med kjøkken og stort soverom, gang med trapp til andre etasje. Men den trappa tok ikke Marius sjansen på å krabbe opp.

Hundene holdt seg ute, mens vi tittet inn.

I slike gamle hus er det ganske assortert inne. De trodde sikkert ikke at det var siste gangen de var der sist de overnattet.

Kjellerlemmen var borte og det var ikke akkurat nyvasket på golvet. 

Sengene hadde ikke madrasser, så det var nok en stund siden de var i bruk.

Fjøset hadde det ikke smeltet nok til at vi kom inn, men det var ikke særlig høyt under taket.

For å slippe å gå fram og tilbake samme veien så ble det satt ny kurs mot veien som går inn ved Saraplassen. Der visste jeg det var brøytet etter runden vi hadde om Linjevollen for litt siden.

Forholdsvis bratt opp der også. For vi fant ut at det var bedre å gå i solhellinga mot veien enn å følge bekken som gikk i skyggen i forholdsvis mye snø.

Ivrige elgjegere, for det er mengder med jakttårn i Gardhamarmarka. Ikke alle står like støtt lenger.

Framme ved veien og det gikk uten noen overraskelser hele veien hjem.