Vi møter den eksentriske førstebetjenten Ewert Grens for første gang. To døde barn i en kjeller. Fire år senere rømmer deres morder fra en fangetransport. Politiet er overbevist om at han er farlig og at han vil drepe igjen. I en svensk småby leverer en far sin datter i barnehagen. Noen timer senere blir hun funnet voldtatt og død. Politiet står maktesløse, og faren til jenta tar saken i egne hender. Plutselig jager politiet ikke lenger en pedofil, men en far som har hevnet sin datters død. Folk engasjerer seg i saken, og det blir demonstrasjoner til støtte for faren. Borgervern blir både dommer og bøddel, og saken blir stilt på sin spiss: Hvilket liv er mest verdt? Hvem må dø først?
Dette var ei veldig rotete bok. Det virket som forfatterne måtte ha med for mange og for mye av alt. Ofte synes jeg at bøker som blir betegnet som "Pageturner" slett ikke er det. Spenningen uteble helt, alt for mye detaljert beskrivelse av grotesk vold. Boka bød ikke på noen overraskelser, eller om man lurte på hvordan dette kom til å utarte seg.
Etter mating av kopplam på morgenen så ble det fjelltur på meg og hundene. Det var disse toppene i Mikkelløypa som falt sammen med noen uloggede innsjekkinger på Fjelltoppjakten. Knallvær og for varmt til å gjøre noe, så da bærer det til fjells.
Like mye skyer som vind, så det ble en heit dag til fjells. Hjalp ikke at turen starter på rundt 900 moh da. Det trakk litt på toppene, men ellers var det så varmt at svetten rant hele turen. Hundene stupte ned i alle bekker og avkjølte seg, tempoet var bra så de led ingen nød.
Litt multekart, men ingen mengder på Norefjell.
Bella startet badingen tidlig på turen.
Planen når jeg dro hjemmefra var å parkere ved Gulsviksetran og gå til Gråfjell, kanskje opp på Ranten for å få med innsjekkingen der også. Men der var det ingen Mikkelløype, for Ranten ligger ikke i Flå kommune.
I dalen innover sto lufta stille og sola steika. Angret litt på at jeg hadde dratt med meg Bella, for hun er ikke overbegeistret for tur i varmen. Men jeg hadde jo regnet med endel vind, for det hadde Hr Yr lovet. Jeg tok igjen to damer med to hannhunder, de skulle også til Gråfjell, men var ikke helt sikre på veien.
Jeg sa at jeg skulle dit også, men hadde to med løpetid, så de ville få en behageligere tur om de fortsatte foran meg innover fjellet. Disse damene snakket jeg også med på toppen av Gråfjell, og jammen møtte jeg dem på Høgevardestien også når jeg var på vei nedigjen, var de på vei opp. De hadde glemt at jeg sa de kunne ta stien opp fra Raumyr etter passering av Ranten.
Det var bare såvidt det sildret i bekken, men i vannet gikk det fint ann for hundene og avkjøle seg.
Norefjell er et veldig opp og ned fjell, så det blir mange høydemetere på en slik tur.
Det er også fryktelig mye store steiner på Norefjell, alle steder. Men det er det som regel rundt 1400-1500 meters høyde.
Jeg var glad jeg hadde valgt fjellskoa på tur og ikke joggesko som jeg har gått i på de siste turene. Men med joggesko kan du jo vabbe ut i bekker og avkjøle beina litt, det blir ikke til at man tar av seg fjellskoene for å vete beina. Med Gråfjell i det fjerne var det bare å stålsette seg for ennå en klatring i høydemeter. Norefjells høyeste topp på 1466moh.
På toppen av Gråfjell så vi jammen et enslig reinsdyr som luntet avgårde. Seinere skulle vi også se to stykker på vei ned fra Høgevarde. Alle var for langt unna til å få tatt bilde av dem med telefonen. Jeg sjekket inn både på stolpejakten og på fjelltopp jakten, så da var det bare å sette kursen ned igjen. Jeg tok bilde av de to damene med hundene foran varden på Gråfjell, så de fikk foreviget minnet.
Du ser toppen i det fjerne, og har sikkert skjønt at jeg endte opp på Høgevarde også iløpet av dagen. Ja der er like langt som det ser ut til å være.
Men før vi kom dit, så skulle vi over Ranten med de karakteristike taggene på toppen. Der var det nemlig en fjelltoppjaktinnsjekking. Må jo plukke med den i samme slengen.
Du kan gå hvor du vil på hele fjellet, men enda følger folk stiene. Det er litt mer enn jeg skjønner. Jeg fulgte bare stier glimtvis, men går ikke mer enn nødvendig når man har tenkt seg på en slik runde.
Jeg nyter utsikten både opp og ned, fram og tilbake.
Jeg fulgte ikke sti når jeg klattet opp over Ranten, jeg tok bare peiling mot innsjekkingspunktet. Jeg skulle jo bare over Ranten mot neste stolpe i Mikkelløypa på toppen av Høgevarde.
Fra Ranten ser man ned på Tempelseter.
Man ser også stien som snirkler seg oppover mot Høgevarde fra Raumyr.
Jeg peilet meg ned på bekken i bunnen av dalen, så hundene kunne få seg drikke og avkjøling, på toppen av Ranten er det ikke vann.
Det rare var at det var på Ranten jeg møtte flest folk den dagen. Høgevarde var det noen få. Og så si folketomt er det alltid på Gråfjell. Rart det der.
Norefjell er ikke et sted med overflod av skilting, det er et sted for kjentfolk virker det som. Eller for de som bruker kart aktivt.
Raumyr har ikke blitt rød ennå, det er et flott skue på høsten.
Det var litt seigt oppover mot Høgevarde, så det ble stopp midt oppi bakken for både drikke og et par energibarer. Tok ikke med niste når jeg er på tur aleiene, da går jeg stort sett i ett som regel.
Dagen etter skulle jeg være barnepike for Ludvig, så da ble det tid for å restituere litt.
Om du trodde du var på toppen av Høgevarde når du var ved vannet og DNT hytta tar du feil. Det er ennå en del høydemeter før du er ved varden og retningsskiva som er satt opp der.
På toppen der er dagens siste mål for innsjekking og så bærer det bare nedover til bilen.
Nå er det sommer på Høgevarde, for snøskavlen ved turisthytta er borte. Den ligger nesten hele året har jeg inntrykket av. Mener jeg har sett den hver gang jeg har vært der tidligere.
Scannet stolpen og sjekket inn i Fjelltoppjakten og alle dagens mål var i boks,
Her kan du se hva toppene rundt heter.
Mot nord ligger både Rondane og Jotunheimen som har Norges høyeste fjell.
De toppene som ligger lengst bort kunne en knapt skimte når det er så varmt. Da blir det mye dis.
Litt til høyre for vannet til venstre står bilen parkert, så det er ennå noen kilometer før vi kan kjøre hjem. Ca 500 høydemeter ned også. Fra 1460 og ned til ca 900 meter. Jeg skal innrømme at det var noen seige meter. Jeg liker ikke nedover bakker noe særlig, ikke steinete i alle fall.
Vi gikk ikke sti før et godt stykke ned i lia.
Trenger ikke sti for å komme seg ned fra denne toppen, men lenger nedover så er det både vier og tettere med høy lyng, så da må man bruke sti.
Det var godt med grusvei siste kilometer'n til bilen.
Nesten seks timers tur på snøtt 18 kilometer med 1013 stigningsmeter og tror pulsen holdt seg over 100 hele turen. Jeg hadde nemlig få pauser.
6 kilometer er Gråfjell, 9 kilometer er Ranten og 13 kilometer er Høgevarde.
<!-- start InLinkz code --><div class="inlinkz-widget" data-uuid="1b6fe81dcd474767a9aea01461eefee0" style="width:100%;margin:30px 0;background-color:#eceff1;border-radius:7px;text-align:center;font-size:16px;font-family:'Helvetica Neue',Helvetica,Arial,sans-serif"><div style="padding:8px;"><p style="margin-bottom:15px;">You are invited to the <strong>Inlinkz</strong> link party!</p><a href="https://fresh.inlinkz.com/p/1b6fe81dcd474767a9aea01461eefee0" target="_blank" rel="nofollow" style="padding:5px 20px;background:#209cee;text-decoration:none;color:#efefef;border-radius:4px;">Click here to enter</a></div></div><span style="display: none;"><script async="true" src="https://fresh.inlinkz.com/js/widget/load.js?id=c0efdbe6b4add43dd7ef"></script></span><!-- end InLinkz code -->
Ja du husker disse sauene som kun ligger inne i en tett granskau? Ja de som bare ligger og titter på meg, men sauer som ligger rolig i tette omgivelser, de er det ikke enkelt å få sjekket om det er noe galt med dem.
Jeg sjekker ikke de i utmark hver dag, men annen tredjehver dag. Disse sauene har holdt seg veldig rolig i varmen, så denne morgenen var det på tide å lokke de fram fra skyggen for å se om alle var der som skulle være der, og ikke minst at de kunne gå uten noen skader alle sammen.
Etter en sjekk i appen for å se om de hadde rikket seg av gårde, så fant jeg ut at nei disse lå på akkurat samme stedet. De går nok noe ut og inn fra skogholtet, for det har blitt skikkelig sti fra veien og inn i skauen der de lå.
Jeg ristet på bøtta og de kom stormende så småskauen knaket og kvister knakk. Utrolig hvilken påvirkning mat har på både folk og dyr.
Da var det bare å telle for meg. De kom på rekke og rad ut av skauen og alle sammen var i samme flokk og tok for seg av kraftforet som jeg hadde tømt i to striper på bakken.
De kom praktisk talt så støvføyka sto til alle kanter. Hos Nedre Veme Gård på Facebook kan du følge dagliglivet fra Bondekonas perspektiv gjennom året. Så tar jeg meg av dokumentasjonen når de er på ferie.
Det er synd å si de er hvite å fine etter å tilbringe timesvis i knusk tørr grusholdig jord. Men ei regnskur eller to fikser sikkert det i løpet av sommeren.
Sauene sjøl er storfornøyd med slik SPA behandling
Bonden og bondekona får rapport etterhvert som tilsynet går framover. Tror de setter pris på litt bildeoppdatering under frokosten eller om det er middagen på kvelden. Isteden for bare ei melding om noe skulle være galt.
Ulla vokser veldig raskt, nå har sauene midtskill på ryggen allerede. Det er ikke så lenge siden de ble klippet.
Så oppdaget det ene lammet den andre stripa med kraftfor
De små er like flinke som de store til å plukke med seg kraftforet mellom grastustene
Skjønner meg ikke på de som ikke trives med dyr jeg
Alle oppegående og ingen haltet, så da fikk de spise resten i fred. Kopplammene hadde fått frokosten sin så nå gjensto det bare å sjekke de søyene som sto igjen på beite ved fjøset.
Virker som de kun er ute av fjøset på natta eller tidlig morgen. For når jeg har vært innom med frokost til kopplammene når jeg skulle på jobb, gikk de stort sett ute og beitet. Når jeg er innom på ettermiddagen ligger de inne i fjøset i skyggen. Jeg satte opp porten litt i andre enden, så det skulle bli litt gjennomlufting der. Det er ganske tett inne hos dem seint på dagen. Det ble mye bedre luft dagen etter. Så jeg har latt porten stå åpen.
Hysj, hysj ikke si noe til bonden og bondekona, men de fikk et par håndfuller med kraftfor disse også.
Du ristet på bøtta, hvor er maten?
Hæ, hørte jeg kraftfor?
De få som er hjemme på gården kom fra flere kanter når de hørte skranglingen i bøtta.
De satte stor pris på litt smågodt, det var jo tross alt lørdag og da skal man kose seg litt ekstra.
Bondekona har stor tiltro til meg, som gir meg gartneroppdrag i tillegg. Det gikk ikke akkurat i min favør når jeg hadde samme oppdraget i fjor. Men jeg har nå husket å vanne ganske ofte denne sommeren. Og betalingen er å spise opp det jeg klarer å berge til de kommer tilbake fra ferie.
Sauene er bare halve jobben, så jeg kjørte ut i utmark og håpet at kuene holdt seg sånn nogenlunde der de hadde vært på morgenen når jeg sjekket telefonen. Om de ikke er for langt unna veien så kommer dem når jeg roper på dem. De vil både ha kos og er litt nysgjerrige, så da får en sjekket om det er noen som er skadet eller ellers virker greie og oppegående.
Det måtte ha kommet ei skikkelig regnskur der, for det var sølepytter i veien og skikkelig vått i graset. Kua som lå på Flismoen hadde noe grimete fjes, så hun hadde nok hatt litt veistøv på seg når det begynte å regne.
Jeg gikk ut av bilen og kikket meg rundt etter alle de andre. Litt rart om hun skulle ligge der helt aleine. Kuer er gjerne noen som beveger seg i flokk. Jeg begynte å snakke til dem og rope litt på dem. Da kom det noen ut av skauen rett ved siden av meg. Og det tok ikke lange tiden før jeg hørte rabalderet av knekte kvister og tunge dyr som beveger seg gjennom tett skau.
* *
Når man veit de er i nærheten, for det ser man på kartet. Så roper man og etter 3 sekunder kommer hele flokken. Da koser jeg meg. Skjønner at det kan komme overraskende på folk som er på bærtur i skauen, så kommer flokken med kuer, fordi de har tenkt å spise akkurat der. Ta hvilepausa si akkurat der.
Ikke sikkert jeg hadde vært like høy i hatten om jeg hadde møtt denne flokken uten at jeg har hatt jevnlig kontakt med dem gjennom vinteren.
Ikke la deg omringe eller noe sånt er vel en av Kuvett reglene. Jeg har alltid bilen innen rimelig rekkevidde når det er mange av dem. Det er ikke mye fjæring om 500 kilo skulle dumpe borti deg, sånn bare fordi de skvatt av ett eller annet. Jeg har også alltid telefonen i hånda, om man skulle være uheldig så er det greit å få ringt noen. Man skal aldri stole 100% på dyr.
Jeg er aldri redd, men ved å være føre var så er man trygg.
Det er alltids noen som ikke bryr seg om noen verdens ting.
Når de skjønte at jeg ikke hadde med noe kraftfor til dem, så begynte de å spise gras og lunte litt rundt meg isteden.
Jeg begynte å kikke etter Una, for hun kommer vanligvis stormende for å få kos når de står i fjøset.
Det var et par andre som kom, men ville ikke ha kos, de stoppet på et par meter avstand og bare strakte hals og snuste når jeg strakk fram hånda.
Det er flere som vil ha kos når de er i fjøset, men ute er de ikke så interessert. Følg Kuvettreglene, ikke gjør som meg om du IKKE kjenner kuene du møter på i utmark.
Man må ha litt øyne i nakken når man har så stor flokk rundt seg. Kommer du mellom ei ku og bilen så blir du nok litt mørbanket. Ikke mye fjæring på noen av dem.
Jeg hadde nesten gitt opp håpet om at Una skulle dukke opp.
Men sjansen for kos lar ikke Una gå fra seg.
* *
Når Una oppdager meg så er det bare å slutte med både filming og fotografering. Hun har krevd kos fra hun var bitte liten. Alle skulle hatt sin egen Una.
Se som hun koser seg. Jeg kunne sikkert stått der ennå om det var opp til henne.
Under haka og på kinnene er favorittstedene hennes
Jeg har aldri rein bil om sommeren, det sier vel sitt på hvor jeg stort sett ferdes...
Jeg fikk flyttet noen kuer så jeg kom meg inn i bilen igjen, men det er ikke så enkelt å få kjørt heller.
Jeg fikk snudd bilen og kunne kjøre hjemover. Jeg hadde ikke spist frokost, så jeg begynte å bli sulten.
Mer kukos blir det garantert seinere i sommer. Det er en stund før ferien er over.
Når veien ser slik ut, så veit du at det tar litt tid før du kan få deg frokost.
