lørdag 19. oktober 2019

Hva gjorde vi i går?


Det første en ser når en våkner er nattbordet. Mye for å få slått av vekkeklokka og egentlig bruke noen sekunder på å våkne. Nå er det så tidlig å stå opp for å komme seg på jobb, at det er mørkt ute og umulig å se hva slags vær det er. Men jeg hører om det regner, jeg kjenner om det er kuldegrader og sola må en vente på noen timer i så fall.


Etter at jeg malte soverommet mitt mørkt i fjor så merker jeg at jeg sover tyngre, men jeg har også merket en annen endring. Jeg drømmer mye mer. Drømmene er både gode og dårlige, noen er veldig rotete og henger ikke på greip. Jeg husker stort sett bruddstykker når jeg våkner, men sovner raskt igjen. Det kan hende jeg drømte like mye tidligere, men da husket jeg ikke drømmene i like stort omfang. 


Før jeg drar på jobb må jeg ha frokost. Mens jeg spiser frokost blar jeg raskt gjennom noen nettaviser på mobilen. Det tar stort sett den tiden det tar å spise to brødskiver og drikke et par glass melk. Jeg ser hvordan golvene egentlig ser ut og veit hva ettermiddagen må brukes til. Men det er vel prisen for fem hunder og tre katter og manglende husmorgen som er medfødt.


Etter en snau time sitter jeg i bilen på vei til jobb. Siden det er fredag så har jeg halv dag. Jeg har selv valgt å jobbe 90% og det gir meg en halv dag i uka som jeg bare kan nyte. Siden Patran ikke er her fra torsdag etter skolen til mandag ettermiddag, så har jeg en hel urørt helg foran meg når jeg er ferdig på jobb ved lunsj tider.


Finne pulten sin og komme igang med dagens jobb. Noen dager går det litt tråere enn andre dager. Noen dager er over iløpet av minutter, mens andre dager føles som uker. Fredager er gjerne litt tråere enn andre dager å komme gjennom. 


En tur på kjøkkenet for å lage meg en tekopp. Hjelper med litt varmt og et lite avbrekk. 


Når klokka har passert elleve er det på tide å sette fram mat og skjære brød til de som har lunsj på jobb. Det er endel av oss som har niste, jeg har niste, men ikke på fredager. Da drar jeg hjem og spiser. 


I september hadde vi rekord i produksjonen, den tredje hittil i år. Så jeg hadde ordnet kake tidligere i uka. Den var overraskende god til å være sjokoladekake. For jeg liker ikke sjokoladekake, men de skulle ha det. Sjokoladen smakte som sjokoladen du får i is med sjokoladebiter. Fyllet var vaniljekrem og jordbær. Det skulle være jordbær, men der hadde man en følelse av spille litt bingo. Det var slett ikke alle bitene som inneholdt jordbær. Kaka var i tillegg blytung, så den la seg som en god klump i magen.


Jeg hadde fått timene mine og det var på tide å sette kursen hjemover. Grå og trist dag, men det regnet ikke særlig, bare litt ruskevær innimellom. Bella trenger stadig litt aleine tid, og siden det var ferieuke på valpekurset denne uka så måtte jeg ta henne med meg en runde.


Kjersti skulle jobbe på stand på Svendsrudmoen siden arbeidsgiveren hennes er hovedsponsor til Hytteplanmila som går av stabelen i helga. Opprinnelig hadde jeg tenkt å ta med Bella for å se på at de løp, men Hr Yr hadde sagt at det kom til å bli en våt fornøyelse, så da ble det med gårsdagen. Vi parkerte et stykke lenger bort i veien, så hun fikk en tur forbi barnehagen der ungene leika ute. Alle ville kose, så det ble litt klapping gjennom gjerdet. Til slutt satte Bella seg foran meg og forventet godbit. Hun syntes hun hadde vært fryktelig flink. Jeg hadde ingen godbit i jakka, så hun fikk ingen gitt. Vi var en liten snartur inne i teltet for å hilse på Kjersti før vi dro hjem igjen.


Vel hjemme igjen var det bare å ta fram vaskebøtta og gå igang med vasking av golv. Jeg vasker bare en gang i uka, til tross for sølevær ute og fem hunder. Er det ikke reint nok for andre så får dem bare vaske. Ikke at jeg har noe renn over dørstokken min heller. Det er vel bare mamma som fyrer litt til jeg kommer fra jobb, slipper inn noen katter som kommer å klager sin nød på verandaen hennes. Pappa som skal ha vann fra hageslangen eller fikse noe som er sunt. Patran kommer hver mandag og drar på torsdag. Ja så sosialt er mitt liv. Ikke er jeg noe på besøk selv heller, så da blir hverdagen ganske forutsigbar. 


Blomstene jeg reddet inn fra verandakassene tidligere i høst røsser forholdsvis mye og trenger også en god del vann. De er enklest å vanne på kjøkkenet under krana, vurderer sterkt å sette de i kjelleren og håpe at de klarer seg uten stell fram til våren. Men om de ikke skulle klare seg så ville det være synd. De voks så mye i sommer, så jeg håper de blir veldig store til sommeren. Det er jo lov å håpe i og med at de er flerårig.


Når man holder på med noe annet er det enkelt å glemme at en burde fyre litt i ovnen. Ellers blir det kaldt når man er ferdig med det en skal gjøre. Jeg er så glad jeg har vedovn jeg kan stå å varme meg ved siden av når jeg kommer kald inn igjen fra hundeaktiviteter eller annet en har holdt på med.


Vel ferdig med alt jeg måtte gjøre så ble det en time i badekaret med ei ny bok. Det er så godt å sige ned i det varme vannet og bare kose seg. Vite at det er reint og fint, godt og varmt og at det er en helg som er bare å nyte.


Den såkalte gullrekka alle snakker om på fredagskveldene finner ikke jeg på min tv, så det er sjelden jeg setter på den på fredagene. Denne fredagskvelden er heller intet unntak, her ble det fortsettelsen på boka i sofakroken isteden.


Min spennende avslutning på fredagskvelden ble lesing på sengekanten, en times tid, før jeg la meg til å sove.


Noen dager tenker man mer enn andre dager, noen ganger må man tenke mer enn andre dager. Faktisk så er det enkelte mennesker som tenker mye mer enn andre. Jeg tenker og funderer ikke mye over ting, jeg følger magefølelsen min og dumper innom en og annen innskytelse. En innskytelse om føles veldig riktig der og da, men noen ganger så er det ikke så lurt i etterkant. Men jeg slipper å lure på hvordan det kunne gått, jeg slipper å angre på at jeg ikke prøvde, at jeg ikke gjorde en liten innsats i den retningen. I etterkant så har det vist seg at ikke alt var så lurt som det kjentes ut som, mens andre ganger har en slik innskytelse endret livet mitt til en helt annen retning.

* *

Et Foto I Timen ble det i går, flere som har vært med på dette i dag finner du HER. Om du har fulgt meg en stund er ikke dette noe nytt innslag på bloggen. Tidligere dager kan du se HER, hele 19 ganger har jeg vært med på dette tidligere. Det er stort sett den samme faste gjengen som har noe å bidra med hver måned, noen er litt mer aktive enn andre. 

Et lite rykte


ISBN 978-82-419-1591-8 på 393 sider. Et lite rykte kan ende med å endre liv...

Forfatter Madeline King skriver på en ny roman, og den har potensial til å bli en bestselger. Men Madeline er vettskremt, for i desperasjon etter å blåse nytt liv i forfatterskapet har hun gjort noe hun ikke burde. Hun har basert boken sin på en utroskapsaffære som bestevenninnen Grace i all fortrolighet har fortalt henne om.

Et rykte begynner å svirre på Nantucket. Forholdet mellom venninnene settes på prøve, og de forsøker å gjøre opp med hverandre, men sannheten kan til og med være verre enn ryktet sier... En fantastisk historie om hvordan et lite rykte kan påvirke alle aspekter ved ens liv og livet til alle rundt.

Ei bok full av hverdagslige hendelser fortalt fra forskjellige mennesker som er involvert i hverandres liv på ei lita øy. Hverdagslige saker som er full av små valg som har stor innvirkning på utfallet i hverdagen og ikke minst får konsekvenser for resten av livet deres. Ei bok som viser hvor raskt rykter spres om de er sanne eller ei. Jeg likte boka veldig godt og en kan jo tenke litt tilbake på seg selv.

Hvor enkelt er det ikke å velge gal sti når en blir fristet... 

fredag 18. oktober 2019

Krystallpendel


Når Patran kom hjem fra USA så hadde hun med en pendel til meg. En grå krystall som var klar på ene siden og så ut som metall på andre siden. Den hang i kjede så en kunne ha den rundt halsen. Jeg tok den på meg og etter et par dager så skulle jeg ta den av for å ta bilde av den. Jeg hadde tenkt å bare holde den så jeg kunne ta bilde mens den hang. Dette gikk ikke, for pendelen begynte å svinge voldsomt med en gang. Jeg stoppet den, men fikk ikke kamera til å fokusere før jeg la den fra meg. Men det var ikke sånt bilde jeg ville ha av den. Det endte med at jeg tok bilde av den når den hang rundt halsen min. Jeg har vel alltid vært litt "alternativ" og syntes det som var uforklarlig har virket spennende. Så da skal jeg ikke kimse av en krystallpendel som hun kjøpte av en indianer. Kanskje den er ment for meg?

Slik bruker du en pendel som hjelp til å ta avgjørelser i hverdagen og ved spesielle situasjoner. En pendel er ett personlig verktøy du ikke låner bort til noen. Du etablerer et forhold til den før du begynner å bruke den, så den vil ikke være til nytte for andre. Den er også en del av deg og det er ingen andre som skal berøre den. Bare du.


For å aktivere en pendel til ditt eget bruk skal du tegne en sirkel på et papir og holde pendelen i snoren midt over sirkelen. Du skal så stille tre spørsmål og få tre svar. Det ene er ja, det andre er nei og det tredje er kanskje. Det er kun disse svarene du kan få når du bruker den. Skriv ned resultatet så du ikke glemmer det.

Da får du svar du vet stemmer og du kan se retningen. Som oftest får du klar beskjed med en gang hvis spør høyt, bestemt og tydelig. Så kan du holde pendelen over det du vil ha svar på og få svar, eller spørre om andre ting du lurer på. Etter hvert får du taket på det og du vil helt sikker ha mye glede av pendelen din.


torsdag 17. oktober 2019

Fri utfoldelse på stranda


Endelig var det på tide med litt kos for Bella og Frida igjen. Det var lenge siden de hadde vært på Røsholmstranda og leika litt, tror jammen det er et par måneder siden sist jeg. Da var de nemlig ganske javnstore og hadde på seg langliner.


De leiker så fint sammen, de tar ikke helt av og ikke blir de sinte på hverandre heller. Til tider kan det til og med hende at de samarbeider. 


Vi møttes på ettermiddagen, tuslet bortover stranda for å komme litt unna den vanlige stranda. Da kunne jentene få løpe løse og utfolde seg litt uten at vi måtte være hauker å passe på om det kom noen som ikke likte hunder. Ja det er vel ikke mange som liker å bli løpt forbi av to våte valper som til tider var rimelig fulle av grus og sand? Vi kunne jo ikke akkurat garantere at de ikke ville hoppe og sprette litt i tillegg...


Kan vel ikke si de er fult utlært etter et par kurskvelder, til tross for at de er veldig flinke der.


Det ble bare 250 bilder, så de får komme i bolker etter omgivelsene de er tatt i. Vi dro ikke hjem før solnedgangen, så det ble endel riktig så flotte silhuett bilder også. Solnedganger er jo riktig så lekre da.


Kjersti hadde godsaker i lomma si, så det var full oppmerksomhet på den kanten. Jeg hadde ikke tatt med noen godsaker, de lå bak i bilen så jeg ikke skal glemme dem når jeg er på valpekurset.


Når Kjersti fant ut at hun kunne ha brukt for leggskinner ved utdelingen av godisen, så satt den ikke fult så løst lenger. Kunne ikke annet enn å le når begge kom med full innsats for å være førstmann framme.


Vi slo oss ned på en provisorisk krakk, så kunne småjentene strekke litt på beina på egenhånd. 


Hadde nesten trodd jeg hadde fått med meg ennå mer sand i bilen enn jeg gjorde, så mye hadde falt av mens de løp på vei til bilen igjen.


Frida klar til avgang


Rundt neste års sangthansbål hadde de åtte runder før de ble litt sigene i bakbeina. Tungt å løpe i slik sand.


"Jeg full av grus?... nei nå skjønner jeg ikke hva du mener"


"Bare jeg kommer nærme nok så ser du hvor lekker jeg er"


Bakholdsangrep


Lettere ufin takling av frøken Frida


Så sitter Bella fjellstøtt og er ikke til å rikke på


Hevnen planlegges


Men ikke helt vellykket ved første forsøk


onsdag 16. oktober 2019

Progresjon eller ei


Jeg har da vært litt mer sosial enn jeg pleier. Både diverse tilstelninger med billett, ute å spist en bedre middag og ikke minst vært på pub en times tid en sein kveld...  Jeg er ferdig med gamle spøkelser. Jeg vet egentlig hva jeg vil. Jeg har også trua på at det skal ordne seg. Jeg er iferd med å ta tilbake livet mitt sånn jeg ønsker å ha det. I bunn og grunn så er det kun tilfeldigheter som styrer livet og hvordan det blir. Det er mange som har opplevd å være på feil sted til feil tid, så da må det også være like mange som er på rett sted til rett tid. Ja sånn statistisk sett i det minste.


Livet er som himmelen. Hver morgen står sola opp og hver kveld går den ned, om vi ser den avhenger av uforutsette skyer som befinner seg mellom sola og oss. Egentlig er livet så enkelt, det er bare at vi har en egen evne til å lage det litt mer komplisert. Vi analyserer og vurderer hver minste ting, isteden for å ha en litt slappere holdning og stole på at ting løser seg uten alt for stor uro og kjemping. 


Ei på jobben hadde laget seg en nettdatingprofil, så tenkte jeg at kanskje jeg skal teste den jeg også. Jo da som tenkt så gjort, men bare for å titte, for noe seriøs profil på meg var helt uaktuelt. Ulempen fant jeg ut at en får ikke særlig mye utbytte uten å betale. Klart de skal jo tjene penger, jeg skjønner det. 


Men til poenget, så skjønte jeg godt at mange av dem var single fortsatt. Jeg bladde sikkert gjennom hundre profilbilder og ingen av dem fristet meg det minste å ta kontakt med. Det var endel utenlandske også som hadde skrevet på engelsk. Så da var de helt utelukket også. Jeg gidder ikke snakke engelsk med noen altså. Det blir for slitsomt i lengden. 


I lokalavisa hadde de en reportasje fra Jevnaker. Coop Extra hadde gått til anskaffelse av singelkurver. En handlekurv som var grå med et rødt hjerte på som det sto "singelkurven" . Dette hadde visstnok kommet fra sentralt hold, så kanskje det kommer til en extra nær deg. For om jeg skulle dra til Jevnaker for å handle etter jobb, ville det bli i overkant slitsomt i lengden. Potensialet for å bli sammen med en Hadelending er også forholdsvis stort i tillegg. 


Men for å være ærlig hvor ofte har du sett en hot, handsome, hanyman i kassakø? De kan en vel telle på en hånd. Jeg har lang erfaring der, for når jeg handler inn til jobben, så gjør jeg det på vei til jobb. Og hvem handler klokka sju om morgenen? Jo det er jeg og håndverkerne som skal på jobb ute i distriktet. En stor andel er i tillegg langt under meg i alder, de som er i passende alder har sikkert en fru som smører niste til dem så de slipper å innom butikken for å sikre seg lunsj iløpet av arbeidsdagen. 


Handler en rett etter jobb så havner man sammen med småbarnsfedrene som har hentet i barnehagen. De er helt uaktuelle, kun fordi de har hentet i barnehagen. Det kunne ikke falle meg inn å finne en med små unger. Jeg har vært alt for mye aleine med egne unger når de var små, til å ville gå gjennom småbarnsperioden en gang til. Nei det skjer ikke. Ja for mamma'ne de overser jeg.


Så da er det vel bare å vente litt til da i håp om at det dukker opp en hot, handy, handsome man som kanskje kan synge bitte litt... Han bør kanskje dukke opp før kravlisten strekker seg over et A4 ark... nå er den vel bare oppe i A5 ark ennå...


tirsdag 15. oktober 2019

Høsten må snart gi tapt


Når en våkner om morgenen og en knapt ser ut for tåka ligger helt inntil veggene omtrent. Når det er kuldegrader så fryser tåka på bakken og ikke minst på vekstene rundt. Da er det gøy å ta bilder. Det er ikke mange dagene i året en får til slike bilder. Ikke når en jobber i det minste. Det må jo være sol også for å få det til å skinne.


Det er ikke så lenge sola skal skinne før rimet forsvinner og den vanlige høsten kommer fram igjen.


En må jo bare ut på tur når det er slikt vær. Jeg hadde avtalt med Kjersti å møte henne på Røssholmstranda på ettermiddagen, så da endte det med Tessy og Mounty på en skikkelig runde på formiddagen.


Jeg kom ikke ut av gårdsplassen engang før kamera ble tatt i bruk. 


De andre hundene ble stående i hundegården da jeg var på tur. Bella har godt av litt trening der samt Hailey og Ronja trenger heller ikke å bli med bestandig. Det er jo litt kjekt å ha flere hunder så om to blir hjemme eller to blir med, så er det ingen som er ensomme.


Noen blomster blomstrer for andre gang i år. 


Det spøker hos meg. Det er flere morgener jeg har stått opp og skal slippe ut hundene på morgenen og da har ytterdøren var opplåst. Første par gangene regnet jeg med at jeg hadde glemt å låse. Når man bor litt landlig og har fem hunder så er det vel ikke så god velkomst en fremmed får med et nattlig besøk. Etter det har jeg vært veldig bevisst på at jeg har låst når jeg har slukket til kvelds. Innimellom er døren fremdeles åpen.


Titt og ofte så blir småting bare borte for så å dukke opp igjen på litt uvanlige steder etter noen dager, uker eller opptil måneder. Noe er og blir borte ennå. 


Her en morgen ble jeg bitte litt skremt. Ringen min var blitt klemt så flat at jeg ikke fikk den av hånda mi. Jeg klarte ikke å klemme den tilbake i riktig fasong. Jeg klarte ikke å klemme den i det hele tatt, hverken rett eller flatere. En ring blir ikke flatere av seg selv. 


Det endte med at jeg måtte ha hjelp av pappa med ei tang for å få den av meg. Han tredde ringen inn på en bolt og rettet den så den gikk ann å bruke igjen. Kvelden etter var jeg litt skeptisk på å sove med den, men jeg sover alltid med ringene mine til vanlig. Det endte opp med at jeg sov med dem, og morgenen etter var den fremdeles like rund. Så får vi se hvor mange netter det går før den blir flat igjen.


Når jeg gikk nedover bakken fikk jeg nesten en følelse av vinter.


Kamera ble med på hele turen, for det kan jo hende at det dukket opp noe som det er verdt å ta bilde av.


Hele Norefjell ligger kritthvit av snø, men resten av Soknedalen bader i høstsol. Bladene holder seg så vidt på trærne ennå, men jeg tror ikke det er så lenge før de forsvinner. Jeg har en følelse av at vinteren kommer tidlig i år og blir værende.


Kanskje litt i tidligste laget for en skitur...


Med herlig sol og bra temperatur la jeg i vei hele runden om kirka for å gå opp igjen skotlandsiden. Hele runde bruker jeg omtrent to timer på, så det er passelig i flott vær. Er det dårligere vær går jeg over hengebrua og halverer turen.


Så er det bare å knipse det obligatoriske fossebildet når en kommer så langt på runden.


På skyggesiden lå frosten i bakken hele dagen.


Istappene begynner allerede å bli lange.