Snarvei til døden

ISBN 82-590-0606-5 på 273 sider.

Ved et stort sykehus i Boston gjør en av verdens med fremtredene genetikere en oppdagelse som viser seg å være et vitenskapelig gjennombrudd. Men mirakelet utvikler seg til en forbannelse da uvedkommende overtar styringen. Og virkningen er like plutselig som den er grusom. Friske middelaldrende mennesker begynner å dø uten at noen skjønner hvorfor. Det er som om den onde selv har satt sitt eget eksperiment igang...

Boka har en bra progresjon og leseren er like frustrert for hva dette kan være. Man følger stort sett en lege og hvordan denne legen opplever situasjonen. Innimellom får man et lite glimt av den ukjente og hva han foretar seg, uten at en egentlig tror denne personen har hovedansvaret for det som utspiller seg blant de som er pasienter. Småspennende gjennom hele, men ingen stor spenning. Bare nok av løsetråder som er logiske at en ikke finner ut av.

På slutten av boka skjedde det litt mer og jeg fikk etterhvert misstanke til hvem det kunne være som sto bak alt sammen, i alle fall hvem som visste mye mer enn denne personen ville innrømme.  Bra bok uten døpunkter egentlig.

Late som

Jeg er ikke så flink til å late som. Nei hvorfor skulle en late som ting? Det er da mye enklere å forholde seg til ting slik de er. Må man late som så får man en veldig kunstig hverdag. Ting blir framstilt på en måte som en skulle ønske ting var og ikke slik de er i virkeligheten.

Hvorfor skal man late som man har det bra om man ikke har det, hvorfor skal man late som man er lykkelig om man ikke er det? Jeg sier ting som det er og jeg har trua på at informasjon kan det ikke bli for mye av. Hvorfor skal noen vite masse mens noen blir holdt utenfor? Om alle veit ting så får en et likt grunnlag på. Om ikke alle vet hele faktagrunnlaget, hvordan kan de da ha en mening om ting som skal legge grunnlaget videre?

Man trenger ikke late som man liker folk, det holder å være hyggelig. 

Kjærligheten

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannheten.Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten. Det er vanskelig å innrømme. Det sitter langt inne å si ordene høyt. Ord jeg vet er sanne. Ord jeg ikke vil innrømme. Ord jeg sa høyt til deg. Når ordene uttales, kan de ikke lenger trekkes tilbake. Da er de ugjenkallelige. Deres sannhet er da absolutt.

Vi har vel alle vært forelsket en gang eller to eller flere iløpet av livet. Men det merkelige er hvorfor noen forelsker går over og andre utvikler seg til kjærlighet.



Noen forelskelser varer lenge og en er veldig bevisst på at dette er kun en forelskelse og den en er forelsket i trenger ikke vite det engang. Innerst inne så vet en selv også, at dette har jeg ingen hensikt med å videre utvikle. Men en føler seg litt bedre selv om man liker noen ekstra godt. Også føler en seg ennå bedre om noen liker meg ekstra godt.

Men det finnes vel heller ikke noe mer slitsomt om en finner ut, skjønner eller får i klar tale at noen er forelsket i deg, eller rett og slett har utviklet kjærlighet til deg... men du er slett ikke på det stadiet der, ikke i det hele tatt! Nei det trenger ikke være på det sjukelige stokking nivået engang for å være ubehagelig. Det holder egentlig at det ikke stemmer helt med kjemien. 

Men plutselig så forsvinner kjærligheten like plutselig som den kom inn i livet ditt. Noen ganger forsvinner den med lettelse andre ganger med et stort savn. For det er veldig sjelden kjærligheten forlater begge parter samtidig. 

Julemarked

På søndag var det julemarked i Hønefoss. Da tok jeg med meg Bella, Merethe og Tessy nedover for å møte Kjersti med Frida. Lettere snøvær som ble til regn innimellom så noe drømmedag ble det ikke akkurat. Vi tok en liten runde på torget og innom fengselshagen for å sjekke julestemningen i byen.

Bella er en drøm å ha med seg rundt, hun tar alt på strak labb og hilser gjerne på både to og firbeinte.

Det var ikke bare rask og trøss der, men en del som jeg faktisk kunne tenkt meg. Noe var akseptabelt, mens annet var svindyrt.

Jeg synes julekranser er veldig fine, det synes Bella også. En sånn krans har jeg hatt et eneste år. Jeg hadde den på ytterdøra. Det fungerte helt fint til det var en hund som oppdaget den og syntes den hang litt dumt på døra. Den ble hektet ned og plukket fra hverandre i sine respektive deler før isopor ringen ble smuldret opp utover gårdsplassen sammen med granbaret.

Smykkene så ganske fine ut til hun sa det var brent leire som var malt. På avstand så det ut som stein.

Stilige nisser og gamle folk var til salgs, men de hadde bare vipps. Det har ikke jeg så da ble det ingen handel. Det er en prinsippsak.

I fengselshagen holdt dyrene til. Bella bryr seg ikke nevneverdig om andre firbeinte. De er som en av inventaret. Så sant det ikke er Frida da, for da skal de leikes.

Julepyntet og salgsboder innimellom aktivitetene. Både ridning og kjerrekjøring med hester.

Stilige fuglekasser

Bella er gladelig med på litt poseringstrening. Når man har valp må man benytte enhver anledning til å gjøre noe en ikke pleier å gjøre.

Dama poengterte at de ikke var så glade i hunder, men jeg mener at drar dem med seg Alpakkaer til byen så må de tåle de hundene som er der. For min del så det ut til at det var dama som hadde mer problemer med hunder enn alpakkaene hadde.

Alle hadde pyntet seg med røde sløyfer for anledningen.

Frida er riktig så flink til å posere hun også. Kjersti har jo tross alt lomma full av godbiter.

Tessy er tross alt en gammel dame og har vært med på poseringsrunder hele livet, så hun går nesten uoppfordret opp på det meste når det er kamera i nærheten. Så er det ekstra gromt når Merethe er hjemme.

På sommeren er det blomster rundt statuen, så nå benyttet vi anledningen til å plante rumpa godt opp i blomsterbedet ved statuen.

Det var endel nisser som sto til pynt rundt omkring bodene.

Frida var ikke så vond å be hun heller,

Jeg synes dombjeller låter så fint, så til neste jul skal jeg kjøpe dombjellekrans til Bella så kan vi trekke småunger en runde i kjerre.

Hæ? Særriøst?

Det var både vaffelsteiking og matlaging på torget.

Etter en times tid dro vi hjem igjen for å spise restepizza og fyre i ovnen.

Impulsiv og ivrig

Jeg er nok forholdsvis impulsiv og ivrig i det daglige. Det har vel kanskje skaffet meg like mange problemer som fordeler til tider. Men noen sjanser må man bare gripe der og da, for de kommer ikke tilbake... ikke noen gang kanskje.

Når jeg er som ivrigst så kan det bli litt i overkant med problemer i etterkant om det involveres personer som liker å tenke godt over ting før de gjør noe. Noen ganger er sjansen gått da og jeg er videre til neste prosjekt. Jeg vet at om man først har startet på noe, så er det veldig greit å holde litt innsats så en blir fort ferdig. Jeg har ikke helt forståelse for de som haler ut ting i det vide og brede. De som har skikkelig beslutningsvegring er slitsomme å forholde seg til. Man må gå for det man tror på og følge magefølelsen. Det er sjelden den svikter meg, men jeg får noen aha opplevelser i etterkant.

Om jeg hadde latt folk få lov å tenke seg litt om, venne seg til tanken og klare å følge meg så hadde resultatet blitt litt annerledes. I alle fall der og da, men det kan hende resultatet hadde blitt akkurat likt på sikt. Prosessen ble bare litt kortere enn den kunne ha blitt. Jeg vet stort sett hva jeg vil og går for det. For noen kan det bli litt i overkant. De har jo ikke tenkt tanken engang før jeg er ferdigtenkt.

Når man har levd en stund og nærmer seg femti så har man da fått med seg litt erfaringer fra flere kanter. Man har et greit grunnlag av opplevelser man kan bruke på å ta avgjørelser synes jeg. Ting blir sjelden bedre om man overtenker ting og analyserer alle vinkler og kanter en kan komme over før en bestemmer seg.

Om ting tar for lang tid, som andre skal ta en avgjørelse på, da mister jeg noen ganger interessen. Da er prosjektet skrinlagt og jeg er langt ut i neste prosjekt som fenger meg. Ting trenger ikke ta uforholdsmessig lang tid. Det er de små øyeblikkene en må gripe i livet og bygge videre på. De små øyeblikkene som kan bli til noe stort. Om du tenker tilbake i livet ditt så skal jeg vedde på at det var de bitte små valgene du gjorde som var grunnlaget for de store tingene videre. Er alt tilfeldigheter, eller har skjebnen en finger med i spillet...?

Gems of my life #50

Året nærmer seg slutten og jeg er fortsatt med på Sannas Gems of my life som denne gangen skal handle om tilbakeblikk. Denne gangen har jeg valgt å ta et tilbakeblikk på selve livet her på jorden. Dinosaurene er gamle saker, men veldig unge egentlig om en ser hele jordens eksistens under ett. 

Jeg har vært på Naturhistorisk museum i Oslo flere ganger og det er et veldig fasinerende sted å besøke om en har god tid. Mye å lære om ting en ikke helt tenker over heller. Her kan du se flere bilder av mine besøk der om du er interessert.

Jeg har også lest en bok "En kort historie om nesten alt" om jordas eksistens, et lite utdrag av denne sammenfatter jordens eksistens ganske enkelt. Slutten av boka tok for seg mange sammenligninger for å sette ting i perspektiv. Blant annet om hele jordas eksistens ville bli delt inn i et døgn, så ville ikke dinosaurene komme trampende før ved 23 tiden på kvelden, 23:40 forsvinner de og pattedyrene kommer. Menneskene dukker opp 1 minutt og 17 sekunder før midnatt. Tenk det du. Grovt sett har 70-90% av alt liv blitt utryddet 4 ganger og det har tatt millioner av år å få opp bestandene igjen. Ingen av de fire gangene kan vi med sikkerhet si hva skjedde. For 245 millioner år siden forsvant 95% av fossilartene vi kjenner til, for aldri å dukke opp igjen. Totalt har 99,9% av jordens arter blitt utryddet, derfor kalles planeten vår for dynamisk.

Hot, handsome, handyman

Men hot, handsome og handy må han være...

Så var vi kommet til H da, og valget ble hot, handsome, handyman som jeg har snakket litt om gjennom året som har vært. For å få et riktig overblikk så må en tenke tilbake, ja riktig langt tilbake. Når en var yngre enn ung, da en var usikker og bare håpet at noen så i sin retning. Ja når en var ung så var en faktisk fornøyd med et eneste blikk. 

Så ble en litt mer kravstor enn ett blikk, men motet stoppet så det ble aldri noe mer. Opp gjennom er det mye som har stoppet meg fordi jeg ikke har turt. Mye jeg ikke har gjort eller sagt, fordi jeg ikke har turt. Man laget seg et skjold og ble sterk og selvstendig og ikke brydde seg om hva andre mente og sa, eller for den sak skyld gjorde. Men innerst inne så tittet man jo på disse hotte fyrene og håpet at de skulle se meg. Lang historie kort, det gjorde de ikke.

Det var mange hotte fyrer som jeg kikket på, drømte om og ikke minst håpet på. Men min retning så de ikke til. Ikke en gang engang. Når man ble litt eldre så ville man ha noen som var handsome i tillegg. Jeg burde kanskje lagt til omtenksom i tillegg, men jeg har aldri blitt tiltrukket av omtenksomme gutter. Nei barske måtte de være og jo mer selvstendige jo bedre. De som brydde seg minst var vel de som ble i kikkerten lengst. 

Når man flyttet hjemmefra så så man nytten av handymannen. Det var absolutt noe man trengte. Men jeg fant aldri det heller. Jeg flyttet hjemmefra som 20 åring 4-5 måneder gravid med en Hot Handsome fyr som var 7 år eldre enn meg. Han jobbet mye borte, så jeg ble raskt selvstendig og egenrådig. Man må faktisk klare seg selv når en er aleine, om man er gravid, har liten unge eller hvordan man har stelt seg. Man kommer ingen vei med å forvente at andre skal ordne opp for seg. 

Etter 5 år, to unger, en på 3,5 år og ei på snøtt 5 måneder sto jeg brått og brutalt på egenhånd. Nei familielivet var visst ikke det store for hot, handsome mannen. Nei nei, hva gjør man? Jo man blir mer selvstendig og egenrådig og ikke minst, man gir ikke slipp på stoltheten sin. Jeg hadde både jobb og hus, så jeg skulle klare meg. Med en bastant holdning på at mannfolk de var jeg ferdige med for resten av livet. 

Men så dukket det opp en veldig ung hot handsome til tider handyman opp. Han ga aldri opp og påsto at alder ikke hadde noe å si om man ikke var en ost. Jeg lot meg smelte og sakte, men sikkert flyttet unggutten inn. Hele 12 år yngre enn meg. Det ble ei jente og bryllup året etter. Ikke trodde jeg at jeg skulle få det bra igjen, det trodde ingen andre heller. For haugen av advarsler og raset av meninger fortalte i klar tekst at vi kunne da slett ikke ha noe som helst til felles. Jeg hadde det veldig bra i mange år, var lykkelig i mange år, helt til hverdagen meldte seg og kommunikasjonen ikke var der lenger. Når tausheten rådet og uvisshet kom i stort monn. 

Nei man må ta tak i eget liv og ikke minst i egen lykke. Man må gjøre sårende valg og gå litt i kjelleren for å komme seg opp igjen på den andre siden av grøfta. Men etter 18 år så er det litt uvant å være på egenhånd igjen til tross for at en har vært mye aleine i praksis opp gjennom årene. 

Alle ting er tre, er de ikke? Men det var mye som ikke fristet, ekstremt mye egentlig. Ikke minst må man tenke ferdig, gjøre seg opp en mening om hva en vil og ikke minst hva en ikke vil. Man må vite hva man vil ha, hva man har og hva man kan få. Litt realist på en måte. Det tok et år før jeg hadde tenkt ferdig og visste hva jeg ville og ikke ville. Hva jeg kunne få var derimot langt ut i det uvisse. 

Det begynte litt sånn som at man satt og kjedet seg og søkte opp gamle hot, handsome handymenn som hadde krysset mine veier opp gjennom livet. Realiteten viste at det var mange av dem som hadde mistet statusen som hot, ikke mange var handsome lenger heller. Og om de var så var de så godt etablert ja om ikke første gang så godt inn i andregang. Og slike vil man ikke ha. De som påstår at utseende ikke har noe å si, dem har tatt til takke med at de ikke tror at de kan få noe bedre og være fornøyd med det de faktisk har fått karret til seg. Jeg er ikke helt sånn, får jeg det ikke som jeg vil så kan det være det samme for meg. 

Ingen er perfekt, men man trenger ikke gå for bunnslammet heller? Helt tilfeldig fikk jeg vite at en hot, handsome, handyman hadde blitt ledig på markedet for en tid tilbake. Og med innstillingen den som intet våger intet vinner... ja så ble det lagt ned litt innsats. Jeg endte opp med en sår erfaring, at alle slett ikke er så impulsive som meg, vet hva de vil eller finner ut at de ikke er sikre på hva de egentlig vet hva de vil eller ikke vil... så da må en smøre seg litt med tålmodighet da... for den som venter på noe godt venter ikke forgjeves... 

Gems of my life

Her er noe av det som betyr aller mest for meg i hverdagen. Gjengen på fire bein, skauen og vinter med mulighet for skiturer. Når man begynner å tenke etter så er det mye som betyr en god del for meg i livet mitt. 

Jeg har eget hus og jeg har en jobb som gjør at jeg klarer meg i det daglige. Jeg har en bil som virker og jeg har mulighet til å gjøre det jeg har lyst til. Jeg slipper å snu og vende på hver krone om jeg skal finne på noe. Klart jeg har ikke uante resurser, men det tror jeg ikke er helt sunt heller.

Jeg har tre flotte unger som har klart seg bra så langt i livet. De to eldste har gode jobber og egne familier. Minstemann kunne jeg nok tenkt meg å hatt litt mer her, men hun har også snart sitt eget liv og egen familie. Hennes største problem er hva hun skal søke på om et års tid da videregående snart er slutt. Et hav av muligheter å velge mellom. 

Med erfaringen jeg har i dag så hadde jeg nok ikke tatt de samme valgene som jeg har gjort opp gjennom livet. Det er vel ikke noe jeg egentlig angrer på, men med små bagateller så hadde jeg kommet ut med et helt annet liv. Men det er ikke sikkert det hadde vært noe bedre liv enn det jeg har hatt.

Jeg har et par veldig gode venninner, en håndfull venninner som ikke er fult så nære. Forhåpentligvis så er det gjensidige vennskap på lik linje. De som er falske er lite å spare på. Da er jeg heller uten. 

For ikke å glemme Hot, Handsome, Handy man som betyr veldig mye for meg. Bare å nyte i små doser, for hastverk har jeg prøvd tidligere. Nå er det bare å nyte så lenge det varer og krysse fingrene for at det skal vare lenge.

Liste #49

I denne uka er dagen for å bli kvitt noe i livet mitt. I hjemmet mitt, i garderoben min eller i hjertet mitt. La denne tingen bli et symbol på mitt nye liv.

Vil du være med på årets utfordring?

Hver søndag klokka 12 kommer en ny liste, vil du være med på denne utfordringen og skape deg et lykkeligere liv?  Forhåpentligvis blir listene like godt gjennomtenkt alle som en. Nytt år, så 2019 har jeg skikkelig trua på! Vil du være med så skriv en kommentar i kommentarfeltet, .