Det er en god stund siden jeg begynte å følge med på bloggen til Trine Huseby som er samlivsterapeut. Ja jeg veit at det kanskje er litt i seineste laget da jeg er enslig for andre gang, men man kan vel ikke gi opp og er man godt forberedt så har en vel en bedre forutsetning for å lykkes ved neste forsøk? Når jeg leser mange av disse rådene hun kommer med så veit jeg med meg selv, jeg hadde ikke vært mottakelig for noen av dem tidligere. Jeg har aldri hatt sansen for at to ikke kan løse ting selv, men må ha en tredje person til å være med for å få snakket sammen. Jeg er vel fortsatt på det samme stadiet.
Da vi hadde samtale som var tvungen, i og med at vi hadde unge under 16 år, da vi skulle skilles. Jeg fikk ikke noe ut av den samtalen. Jeg skjønner ikke den dag i dag hvordan den kunne hjelpe. Ingen av oss fikk "medhold" i noe, hun bare konkluderte med hva som kom fram. Og jeg følte meg vel ennå mer ensom og misforstått enn noen gang.
Kjærlighetens tragedie heter ikke døden, den heter heller ikke atskillelse - den heter likegyldighet.
Det hjelper også veldig sjelden å være "etterpåklok", for når en først oppdager et problem er det ofte alt for seint å ta tak i det for å løse det. Det tar alt for lang tid å oppdage at det var så lite en kunne gjort selv for at ting kanskje ikke ville blitt fult så ille, men det er aldri bare den ene sin feil. Men alle tror at det er enklere å endre den andre enn å endre seg selv. Like vanskelig som å godta den andre som den er uten å prøve å endre på noe.
Her om dagen så jeg på Datoen på NRK. Der var det en buddhistisk munk som hadde vært i tempel i fire år. Han sa at det ikke var noen mening med livet. Livet var en opplevelse som det var meningen at vi skulle nyte. Det jeg savner aller mest i hverdagen min nå er at en holder rundt meg og sier "dette ordner seg, dette skal bli bra, vi klarer dette".
