Sopptur over Hagakollen

Noen har tenkt seg på sopptur og noen spør om jeg vil være med. Ja klart jeg lemper bilen full av hunder og tar turen over Sandaker. Nye turmål er alltid greit å ha. Vi parkerte på grusplassen der du svinger ned til Sørgefoss og la i vei oppover mot Torgerud, der stien skulle vinge av fra veien.

Det ble en liten stopp ved en hyggelig mann som holdt på å pusse opp. Sofie er jo så nysgjerrig og kikker åpenlyst når hun lurer på noe. Etter hvert fikk vi lokket henne videre med lovnad om både blåbær og bringebær.

Dette var et helt nytt sted for meg å gå på tur, så jeg fikk sjekket av en ny sti på Holleia. Vi hadde egentlig tenkt å ta runden om Utsikten og Raukastet som Ask utvikling har merket opp, men når vi kom litt oppover så valgte vi å gå over Hagakollen isteden. Regnet med at det ikke hadde vært så mange andre på tur der for å plukke sopp.

Så lenge Sofie går selv har jeg tid til å fotografere uten å henge etter. Sofie har blitt veldig flink til å gå selv, denne dagen gikk hun over halve runden selv. 

Jeg savnet litt slike skilt og merkinger på turen jeg gikk dagen før til Hakkemarihølet, de er gull verdt disse skiltene når en er på ukjente veier. De trenger ikke være så tett, bare i stikryss, så du har sjanse til å velge riktig retning om du skal på tur eller hjem.

Ingrid skulle på sopptur og når de ber med meg på tur, ja så må det jo bli en runde... 

Ingrid gikk stort sett bakerst med soppkurven og Sofie lærte raskt å rope "sopp i stien" når vi så noen. Det var ikke så farlig med hva slags sopp det var, bare det var sopp. 

Det var mest kantareller som ble plukket, men litt annet fikk også bli med hjem.

Hindringer over stien er ikke noe problem for slike turjenter. Det tok lang tid før vi fikk lov å hjelpe henne med kurven hennes. Den var nemlig full av kongler etter turen de hadde gått dagen før. Men da hadde de ikke funnet noe sopp i det hele tatt.

Hun har ikke noe problem med å lede ann innover i skauen.

Vi leiker ikke sopptur her i gården. Kan man skimte noen på toppen, ja da klatrer man opp for å plukke dem. Sånn er det med den saken. Så står vi andre i bunnen klare med kamera, om hun skulle ramle ned.

Jeg koser meg jeg så lenge jeg får være med på tur.

Når hun hadde gått vel en kilometer eller så, fikk hun hvile beina litt.

Hun er imponerende utholdende til å gå til å være så liten. Hun er ikke to år ennå.

 Stien snor seg fram og vi kom til flere punkter med utsikt iløpet av runden.

Tyrifjorden kunne skimtes i det fjerne når skauen åpnet seg.

Det ble en stopp på Lerbergshøgda for drikke, en bolle og bleieskift. 

Vi nøt utsikten og var en tur innom Norgeskart.no for å se på alternative stier videre herfra. Jeg har spart meg mange kilometer ekstra ved å holde et halvt øye med kartet når en er på tur på ukjente stier.

Varga har en veldig fin avknapp når vi er på turer og tar pauser.

Alle mine hunder har alltid hatt det. Jobbe når det skal jobbes og hviles når det skal hviles. 

Pauser kan også brukes til blåbærspising på høyt nivå.

På Lerbergshøgda er det postkasse som turboka ble signert.

Alle mine hunder spiser blåbær på harde taket. Og rundt postkassa var det mengder med bær. Alle risa langs stien og opp var helt rensket for bær, til Sofies store skuffelse.

Herfra fulgte vi stien til Mastedalen et stykke.

Veldig fint tur terreng der. Litt opp og litt ned, men ingen bratte bakker omtrent, Helt greit for små føtter å komme seg fram.

Sofie var ikke helt enig i at det var i tidligste laget på tyttebæra.

Hun gomler i seg det meste

Idyll på Holleia

Hundene er veldighjelpsomme når noe skal undersøkes

Mange myrputter som er fristende for små jenter

Der det er bratt og steinete er det godt med litt "flyhjelp" av pappa

På toppen av ei steinblokk var det festen en trebolle

Andre ganger trengs det bare en støttende hånd for å komme opp kneika.

Med litt fantasi er det utrolig hva man ser på skautur

Kantarellkurven til Ingrid begynner å bli ganske tung å bære på

På formiddagen hadde det vært skikkelig grått og litt småkaldt, men når vi startet på tur kunne vi godt hatt shorts på oss. Jeg gikk for singlett og la den langermede genseren igjen i bilen,

Vi tuslet føre med Sofie, så hadde Ingrid tid til å plukke med seg den soppen vi kom over langs stien.

Der det var mye kantareller stoppet vi for å vente på henne en stund, da fikk Sofie hvilt de små beina sine litt også.

Kenneth hadde plukket med seg noen blåbærris, da kan man få lurt henne opp i bæremeisen igjen.

Her hadde hun gått selv helt fra Lerbergshøgda ot til vi var ferdige med Hagakollen. Synes hun er flink jeg.

Igjen fikk vi et langt glimt av utsikt utover Askområdet

Utsikten skal både nytes og kommenteres

Det ble skikkelig varmt og litt klamt, så svetten rant på turen. Tror ikke jeg har vært så mye gjennomvåt av svette på tur som det jeg har vært i sommer. Det merkes når man kommer inn på badet med skittentøyskurven. Så det er ofte det går en vaskemaskin på kvelden.

Så forsvant utsikten og stien forsvant ned i småskauen

Holleia er full av tørre trær som har stått der i mange år allerede.

Hele runden ble på vel tre timer, men ikke mer enn ca 4 kilometer.

Det er nydelig på tur da sola skinner og røsslyngen blomstrer

Fra Nordengaberget og  til bilen var det ikke mer utsikt, men mye annen fasinerende natur å se på. Det nærmet seg raskt leggetid for Sofie, så det ble bestikkelser med blåbærris, så vi kunne holde tempoet oppe resten av turen.

Det gjemte seg flere troll mellom buskene

Ingrid oppdaget Vaniljerot. Vaniljerot er en 10-25 cm høg art i vaniljerotslekta i lyngfamilien. Hele planta er voksgul og uten klorofyll. I Norge er det to underarter, lodden vaniljerot og snau vaniljerot. Vaniljerot og begge underartene er på Norsk rødliste for arter 2021 oppført som nær trua.

Vi gikk gjennom en lang portal av gamle trær

Stien tilbake til bilen hadde noen veiledene piler så vi skulle følge gjerdet mer eller mindre. Litt dumt å havne i hagen til folk.

Så var vi tilbake til grinda og vi måtte gå samme stien ned til veien som førte oss tilbake til bilen.

Ferdig rensket ble det 1,6 kilo kantareller, 150 gram piggsopp og 55 gram trompetsopp.

Takk for turen

Hakkemarihølet

Forrige helg var jeg litt sånn amatør på tur. Jeg veit jo at jeg ikke er særlig god på å følge merket sti, så hvorfor jeg innbilte meg at det skulle gå glatt å følge umerket sti... tja man skal være optimist sier dem.

Dette var en 10-påtopp tur for noen år siden, men de turene må man ta året etter eller så. Det er alt for mange som er med på det der. Hadde vel egentlig glemt det litt bort, men så fikk jeg se på facebook at et par jeg kjenner som hadde vært der. 

Siden dette skulle være en kort enkel tur var det et lurt valg tenkte jeg. Det var forholdsvis varmt sist lørdag til tross for disig skydekke. Jeg tok med meg vann, men la det igjen i bilen. Ja det var jo så kort tur... ja du skjønner tegninga om at det slett ikke ble se korte turen...

Turer skal nytes og turbeskrivelsen var grei. Gå et par kilometer til du kommer til en bratt bakke, ta så litt utydelig traktorvei opp til venstre og så går du til du kommer dit. Selv Sofie burde jo klare det tenkte jeg. Jeg tenkte at jeg fikk følge med litt hvor jeg gikk da, for jeg pleier jo å miste merkede stier, så da er oddsen stor for at jeg ikke finner dit jeg skal på umerkede stier.

Kort tur, da er det jo bare å knipse ivei med bilder. 

Jeg fulgte litt med på klokka når det nærmet seg to kilometer. Hva folk regner som litt bratt, eller oppoverbakke er ganske relativt. Dumt å bare gå forbi og ikke kikke tenkte jeg.

Skiløypene er godt merket i området. Så til vinteren skal jeg og Varga teste ut noen av dem regner jeg med.

Det blir flotte veier når de må ha tømmerbiler innover for å hente ut tømmeret sitt.

To kilometer ish og her gikk det da vitterlig en traktorvei innover til venstre. 

Det stemte at den ikke var så tydelig, men jeg fulgte den etter beste evne.

Veien var forholdsvis tydelig et godt stykke innover. Jeg hadde sett litt på kartet kvelden før for å se litt retning og sånt. Retningen stemte rimelig bra etter det jeg husket. Jeg skulle åpnet Norgeskart, men det husket jeg ikke mens jeg hadde dekning. 

Forholdsvis mye vann, ja jeg ble vår i mer enn ett myrhull og hadde våte sko mesteparten av turen. Skauturer skal jo gås med joggesko serru. Mye blåbær også, så hundene var det ikke noe synd på. Jeg angret imidlertid rimelig raskt på at vannflaska mi sto i bilen.

Jeg mistet traktor/kjerreveien opptil flere ganger. Og når jeg tenkte "kommer traktoren seg fram her da" da var det på tide å prøve om jeg hadde kommet så høyt at jeg hadde signal på telefonen. Det hadde jeg ikke. Så da var det å fortsette der jeg trodde det kanskje kunne gå en "vei" oppover for å få høyden til noe GPS signal. Det holder med Edge dekning for å få opp kartet.

Fordelen med høyde er også at man får litt utsikt. Jeg begynte å tenke at de to jeg hadde sett på nettet at hadde vært ved Hakkemarihølet, de to er ikke noe bushe rundt i terrenget damer. De har ikke gått her tenkte jeg. 

Høyere i terrenget enn her kom jeg ikke her i nærheten, så det var bare å krysse fingrene for dekning. 

Røsslyngen sto i full blomst og gamle tørre trær levde sine egne skumle liv.

Så var vi på toppen og fikk både utsikt og dekning.

For å si det sånn, jeg var noen meter i gal retning, men fordelen var at jeg befant meg på riktig høydekurve i terrenget. Da gjør man som man pleier å gjøre på tur når man har et mål i sikte. Man tar korteste veien, følger kompasskurs og busher gjennom skauen. Ja for noe traktorvei var long gone.

Jeg var smålei, varm og svetten rant nedover ansiktet mitt. Hundene var lettere oppgitt og varme, så noe samarbeid med posering for utsikten i bakgrunn ned på Øvre Kollsjøen, det kunne jeg bare glemme. Men nå visste jeg hvor vi skulle, for hadde vi kommet så langt så skulle jeg finne denne minneplata også. For jeg visste at det kom jeg ikke til å gjøre igjen.

Når man busher så er det stort sett sånt terreng. Ikke utsikt og i alle fall ikke noe sti.

Midt inne i tjukkeste skauen fikk Varga lukten av noe, da var all oppdragelse og båndgåing glemt. om hun drar like mye på ski til vinteren så kommer det til å gå unna.

Her begynte selve leitinga mi, for etter kartet skulle jeg være dit jeg hadde tenkt meg, men noe stein så jeg ikke. Ikke mye skau heller som det skulle være i nærheten.

Det ble en pust i bakken og jeg lengtet etter vannflaska mi for sikkert 25 gangen den dagen.

Jeg bestemte meg for en rundering til før jeg satte kursen rett fram til veien som jeg kunne se fra der jeg sto. Jeg måtte jo feilet veldig raskt fra utgangspunktet var min konklusjon. Så med veien som utgangspunkt en gang til, så skulle jeg nok finne fram. Jeg var til og med innom tanken på at Åse godt kunne forbarmet seg over meg og blitt med på turen, selv om hun hadde vært der for endel år siden.

Jeg kom inn på veien litt høyere opp enn jeg hadde gått tidligere, så det var et lite stykke å følge veien før jeg kunne begynne å se etter en alternativ traktorvei enn den jeg hadde slått inn på en drøy time tidligere på dagen.

Omtrent 50 meter lenger opp enn der jeg hadde tatt av tidligere på dagen, gikk denne traktorveien oppover i lia. Jeg fikk noen oppgitte blikk av hundene når jeg dro dem med oppover i lia en gang til. 

Jeg er varm sa Bella og ble liggende

Jeg får gi denne veien en sjanse noen hundre meter i det minste, tenkte jeg. Retningen stemte med det jeg hadde på kartet og brått kunne jeg skimte minnesplata på den røde steinen inne blant buskene. Så hadde jeg ikke bommet på utgangspunktet mitt, så hadde det vært en kjapp tusletur i varmen, på en 3-4 kilometer.

Teksten kunne godt vær svertet opp igjen, da den ikke var veldig synlig etter mange år ute i vær og vind. "Hakkemarihølet. I oktober 1845 gikk 87-årige Hakke Mari Gundersdatter seg bort, og det ble funnet rester etter henne på dette stedet neste sommer"

 «Johan Kjossæterens Moder het Mari og omkom på en trist og sørgelig Maade. Hun Skulde til sognelien i Strømsoddbygden et Erinde en Dag senhøstes. Veiret var taaget med Regn og Sneslud, og kkommet et kort Stykke nordenfor Lysaabroen, hvor en Skogvei gaar til Pladsen Sognelien, har hun taget af Storveien for tidlig og tager Kløvveien som gikk til Eivassæteren og fulgt den nordover, forbi Svarttjern, Svartjernssæteren, øvre Koltjern og nordover mot Eivassæteren. Kommen et Stykke nordenfor sidstnævnte Vand har hun forladt sæterveien og gaaet i Retning mot Strømsoddbyden; men Overanstrengelse, Sneslud og Kulde har udmattet henni saadan Grad, at Døden paafulgte. Sommeren efter fandes nogle Strimler af hendes Klæder og Benrester af hendes Legeme. Resten var opspist af Rovdyr”.

I Thorleif Schjervums beretning om Kjossetra nevner her at Jon Kjossetætras mor gikk seg bort litt før Jon dro til Amerika i 1850 årene. Dermed ble det mulig å gå inn i kirkeboka for dette tidrom og finne eksakt dødsår. Der finnes Mari Gundersdatter 87 år. Død i oktober 1845 og gravlagt i 1847. Under merknad står: «Gik seg bort i 1845». 

Dersom Thorleifs opplysning om at hun gikk fra Kjossætra er riktig, så var det litt av en tur, også for en 87 åring. Denne fortellingen om Hakkemari bygger på notater fra Ragnvald Lien som har hentet noe fra «Johnsenbøkene» og fra nedtegnelser som ble gjort av Thorleif Schjervum. 

Når en ser på sporingen i etterkant, så må man jo nesten smile. Jeg har krysset riktig sti for å gå lenger for å knote mer. Jeg har liten lyst til å gi opp så prøver ny traktorvei når vi kommer til samme utgangspunkt og etter 5 minutter trekker jeg steinen vi har leita etter i et par timer.

Ved bommen ble det både bad og drikke på hundene, jeg klarte meg med vannet jeg hadde i bilen. Patran kommer hjem noen dager før skolen starter igjen, da er neste tur allerede planlagt.