Varetelling søndag morgen

 

Det var ikke så aller verst å møte opp på jobb søndag morgen til vanlig oppmøtetid. Når jeg kom der klokka 7m så var allerede Glenn kommet og hadde startet med forberedelsene, Det er mørkt og julelysene skinner, sola "snur" i ettermiddag og nå går det mot våren!

Når man skal telle varer så revisor har noe å sjekke når de kommer mandag morgen. Før så ble det skrevet ut papirlister og tellingen foregikk slik at man noterte antall kilo med penn ut for hvert varenummer.  I dag scannes varer inn på lager og da skjer også varetellingen med scanner.

Siden vi har dosering for hånd på noen av produktene det skal svært lite i i produktene, så blir ikke hele sekker brukt. Vi hadde derfor med oss ei vekt for å veie slumper i åpne sekker. 

Jeg hadde aldri brukt scanneren tidligere, så jeg fikk en kort innføring i bruken og hva jeg skulle sjekke og tilslutt taste inn. Det er raskere å gå to for å samarbeide, enn å gå en  og en for å telle, sjekke og scanne og legge inn det som manglet og bekrefte det som var.

Telling tar tid når man skal gjøre ting ordentlig, og man når bare opp på de no nederste rekkene. Hylle nummer to. tre og noen ganger fire må man bruke lift. Jeg er ikke høyderedd så jigle rundt i toppen av en lift, Det nye lageret er forholdsvis tomt i forhold til hva det bruker å være.

Liften har rekkverk, men når den er helt oppe under taket så blir den ikke fult så stødig når man beveger seg , eller forflytter seg til neste reolseksjon.

Ikke alle sekkene det er tatt noe av passer på ei badevekt, noen må faktisk løftes ned av truck og veies.

Varer på feil plasseringer korrigeres, varer som på grunn av produksjon ikke er eksakt kilo, må føres bort. det ligger ikke igjen 3 kilo på en storsekk på 500 kilo opprinnelig.

Etter matpausa, ferdigstillelse inne på lageret, så fikk vi ut i kaldt lageret som er i en plasthall. Der er det real telling fot det er bare hele paller eller storsekker, Da var det greit at jeg hadde både vinterjakke og ullgenser.

Selv om det ikke var produksjon denne dagen, så henger lukta igjen i lageret. Så når jeg dro hjem til vanlig arbeidsslutt, var det bare å skifte og dusje når jeg kom hjem. Særlig håret trekker til seg litt skarp lukt. Enkel middag og litt sofakos ble det etterpå. Denne helga ble en fridag, men nå er det bare jobb i morgen, så skal jeg ta juleferie.

Vesle Samsjøen

Jeg klarte å lure med Åse på en solskinnstur midt i julestria. Etter så mange dager med dårlig vær, så var det skjønt å se at Hr Yr har meldt sol så si hver dag helt til neste år, Jeg skulle absolutt ha vasket her før jul, så jeg hang ut alle teppene og tok av sengetøyet før jeg dro. Da må man jo gjøre en innsats når man kommer hjem,

Det er ikke hvert år det ser slik ut mot slutten av desember. Det var ikke frosset i veien engang, så vi gikk på bare myk grus,

Gode nyheter: én sti vil få deg dit. Planlegg turen din med offisielle stikart samt anmeldelser og bilder fra andre som er like glade i naturen som det du er. Uansett hvordan du liker å komme deg ut i naturen, er stien nær Vesle Samsjøelva perfekt for fotturister og friluftsentusiaster. Kunne jeg lese på nettet, etter at Åse hadde utpekt dette nye stedet som turmål lørdag formiddag før jul. Rundt Samsjøen har jeg og Åse gått tur tidligere. Det er nesten tre år siden finner jeg ut når jeg søker opp turen på bloggen.

 

 Under 2. verdens krig hadde Gutta på skauen en base ved Vesle Samsjøen. Pa en hytte i sydenden av Vesle Samsjøen hadde Oskar Hasselknippe og Per Faafeng et møte med kommunistgruppen hvor de var kommet til en overenskomst. Hytta som ligger pa Damodden, fikk etter det motet tilnavnet Teheran. Det skyldtes at Churchill og Roosevelt hadde hatt et viktig møte rned Stalin i Teheran noe tidligere. Hytta bærer fortsatt navnet Teheran .

Kurset ble i D 14.2 ført videre ved et befalskurs på Vesle-Samsjøen i Ådalen i februar 1945. Noen gruppesjefer og nesten alle troppssjefene i områdene Ringerike, Hadeland og Krokskogen deltok her. Alex Hagen var igjen den høyt respekterte leder av kurset. Som hjelpeinstruktører tjente noen av distriktets egne folk som hadde vært på det foregående kurset hos base Elg.

Oberstløytnant Bjarne Øen, som i 1947 ble utnevnt til generalløytnant, inspiserte kurset mens han i januar - februar 1945 var hjemme fra England på inspeksjon av Milorg. Bjarne Øen var da sjef for FO-4. Fra Vesle-Samsjøen dro troppssjefene til sine avdelinger og arrangerte kurs. Noen steder var hele troppen samlet og drev realistiske øvelser. Man må huske at dette skjedde i et okkupert Norge, med tyske rassiaer og angivere i form av norske nazister rundt om. De viktigste kurssentrene i O 1421 var Halldalen på åsen mellom Skurdalen og Al, Flatdalen i Gol, Rustadstølen i Nes og Olasetra i Flå.

Vi gikk ikke mye i sola, men den var rundt oss og like i nærheten gjennom hele dagen.

Vi hadde ikke gått så mange kilometerne før jeg var glad for at jeg hadde tatt på meg piggsko. Skrekken var jo å skli og vri kneet mitt. Jeg var spent nok på om jeg kom til å kjenne noe i kneet. Åse hadde gått denne turen tidligere, så vi visste sånn nogenlunde hvor lang denne runden ville bli,

Når vi klatret noen høydemeter så forsvant alt som minnet om vinter og grusen ble myk igjen.

Rundt svingen møtte vi på sola. Den varmet noe vi var enige om var ganske uvanlig til å være så nære solsnu i morgen ettermiddag. 

Det var godt Åse var med på tur, for der gikk det veier på kryss og tvers. Vi skulle lage en runde ut av turen, og Åse spurte om kneet mitt tålte litt bushing. Vi tok sjansen på det, for kneet er bra når jeg bare går. Men kan ikke vris, så det var bare å ta det litt pent.

Vi valgte å ta stien som gikk ned til Vesle Samsjøen, Vi må jo se vannet når vi først hadde gått så langt.

Jeg hadde kikket litt på kartet dagen før, men stien på kartet var ikke så tydelig i terrenget. Det er ofte slik når man er på tur der det ikke er så mange som er på tur.

Vi skimtet det isdekte tjernet mellom trærne.

Stien førte oss ned til en vanvittig flott hytte med stor veranda og svalgang i andre etasje.

Om hytta var fin, så var ikke utsikten mindre flott.

Vi holdt kanten av myra for å komme inn på en sti som førte oss i retning bilen igjen, 

Vi endte opp ved et annen idyllisk hyttetun,

Det er bare å følge med om en av dem blir lagt ut dor salg,

Kunne godt tilbragt sommeren her kjenner jeg

Vesle Samsjøen hadde vært islagt, men blåst opp for så å dannet is igjen så det ut til.

Vi fulgte den stiplede stien på kartet, men den var mer bekk i virkeligheten. Åse hadde prøvd ut forskjellige alternativer på tidligere turer, men et stykke nærmere veien var det ikke antydning til sti engang,

Med så mye vann, så var dette virkelig et eldorado for Hailey.

Vi fant veien som endte opp i en snuplass og fulgte denne ned til Samsjøveien for å komme tilbake til bilen igjen,

Det er veldig behagelig å gå tur med fem hunder som går så godt overens.

Fra veikanten kan vi skimte en stor foss.

Siste delen av turen gikk langs Samsjøveien kant i kant med Samsjøen,

Dette minner mer om en dag i midten av april enn en dag i slutten av desember. Takk for turen, vi tar noen flere turer til neste år Åse.

Hva mener du egentlig

 

Jeg fikk en artig liten sak tilsendt på instagram her en dag. Det var en billedserie som omhandlet hva fjellfolk egentlig mente når de sa ting. I bunn og grunn handlet det om ærligheten til fjellfolk, når de hadde med seg noen på tur.

"Det er ikke langt igjen" Det de egentlig sier er at det er lengre igjen enn du vil vite...

"Sjekk det landskapet" Da mener de 10 minutter pause for å fotografere.

"Toppen er like bak denne" De sier egentlig at det er enda en luretopp.

"Vi tar ei pause der oppe" det vil si at jeg venter på deg til du har tatt meg igjen på toppen der, før vi fortsetter videre.

"Det blir en kort tur" Da menes en tur på 2-5 timer, det er det ingen som veit ennå.

"Skal vi ta den fineste ruta?" Innforstått at det blir den mest brutale ruta til toppen.

"Har du hørt, eller brukt noen av disse tidligere?" 

Ja jeg kan vel svare bekreftende på alle sammen, bortsett fra en. Jeg lar faktisk turfølget mitt ha en pause og kose seg... Velkommen 2026, med en kalender som begynner å fylle seg opp allerede. Jeg skal jobbe 21. og 22. desember før jeg har juleferie. Er noen planer der allerede også.

Kampen om senga

Lurven blir bare oppgitt når disse andre aierer inne. Særlig når han aller helst vil sove i ro uten å bli forstyrret. Men han må liksom følge med litt også.

Varga har vondt for å la kattene være når de ligger og sover. Når hun ser jeg følger med så holder hun seg i skinnet, men det lyser lang vei at hun har lyst til å finne på noe. 

Heldig for meg, så har jeg alltid kamera innen rekkevidde. Da blir det en liten serie med kampens utvikling.

Varga siger sammen og later som ingenting, men Oliver er klok av skade, så er litt i forsvar.

Oliver bruker ikke klørne, men sier liksom i fra at Varga godt kan finne ei annen seng å legge seg i. Kattene liker gjerne å ha hundesengene for seg selv.

Varga lukker bare øynene og håper på det beste. 

Minner litt om en underdanig boksekamp.

Det er lov å håpe at Oliver legger seg til å sove så  Varga kan kose seg videre.

Men Oliver git ikke opp kampen om senga med det første.

Et øyeblikk trodde jeg Varga skulle gi seg og overlate senga til Oliver igjen.

Men så la hun seg ned igjen og bare tittet på han.

Så blei Oliver lei

Men det er ikke noe enklere å unnslippe senga, enn det er å beholde den i fred.

Så senket freden seg i stua igjen.