Det lille røde huset i skogen

Denne cachen viser frem et fint lite turområde mellom bydelen Tolpinrud og Storelva i den søndre delen av Hønefoss. Området består av åpen furuskog og har et tett stinett. Området ligger på en rygg i ravinelandskapet som står tilbake etter at det opp gjennom tiden har gått leirskred i alle retninger herfra og at Storelva har gravd seg ned. Området byr på en flott utsikt mot Hønefoss og Storelva fra en noe uvant vinkel. Spesielt fint er det her på kveldstid med alle lysene fra byen. I området har også Blåbærskogen Barnehage sin egen lavvo. Denne cachen er en kjapp multicache i tre steg som viser frem dette fine lille turområdet. Underveis kan en nyte utsikten mot Storelva og Hønefoss. Det er fint å parkere på snuplassen innerst i Tolpinrudveien.

Her kom en ikke rett på cachen, men en måtte regne seg fram til koordinater. Jeg må se å få puttet en blokk i lomma på jakka, for nå måtte jeg regne på et vedtre som lå ved gapahuken. Ikke fant jeg ut hovordan jeg skulle plotte inn koordinater på telefonen heller så jeg peilet meg inn på riktig koordinat nordover og tok helvending mot øst til jeg traff koordinaten der. Litt utfordrende og ny måte å leite på. Enten hadde jeg regnet feil, eller så viste telefonen min litt feil. Men etter litt rundering så ble det klaff. Har vel gått så mye blodspor med hundene at en starter automatisk å sirkle når en har mistet sporet. Må jo prøve å komme på rett kjøl igjen. 

Hundens hukommelse

De har god hukommelse og vil neppe glemme viktige personer. Både på godt og vondt, svarer Cecilie Mejdell. Hun er forsker ved Veterinærinstituttet og jobber blant annet med dyrevelferd. Det ville ikke forundre meg om dyrene husker deg livet ut, legger hun til.

Mejdell tror også dyrene kan kjenne igjen dyrekompisene sine etter lang tid. Det er derimot ikke sikkert at dyret vil kjenne deg igjen hvis den bare kjente deg da den var en ung valp eller kattunge. Hendelser tidlig i livet huskes ikke like godt som det som skjer senere. Dette gjelder jo oss mennesker også.

Det er heller ikke sikkert at tispen eller kattemor ville kjenne igjen sine egne barn om hun møtte dem igjen i voksen alder, fordi dyreungene er så annerledes som voksne. Forskeren tror ikke det er noen forskjell på hukommelsen til hunder og katter. Det kan allikevel være lettere å se på en hund at den kjenner deg igjen etter lang tid: Hunder viser gjerne tydeligere gjenkjennelse og glede. Katter er nok litt mer kresne på hvem de viser hengivenhet til, sier Mejdell.

Hringariki

Veien kulturminnepark er det største gravfeltet i Buskerud der det er over 100 gravhauger. De fleste fra eldere jernalder. Her er det funnet gjenstander fra yngre steinalder, graver og bosetningsspor fra perioden ca 900 f.Kr. til 1000 e.Kr. Det er funnet rester etter langhus fra jernalderen her, som de har rekonstruert. Det er det jo vært å ta en titt på. Navnet Hringariki er det gamle navnet på Ringerike.

Langhuset er gjenreist nøyaktig der hvor det største og mest særpregede jernalderhuset stod. Datering viser at langhuset er fra eldre romertid (0-200 e.Kr.). Huset var større enn tilvarende hus fra samme tid, 47 meter langt og 8 meter på det bredeste. Det er funnet rester etter tre ildsteder i huset. Ved to av ildstedene er stolpene trukket ut nærmere veggen. Stolpenes plassering i forhold til ildstedene gjør at rommet virker større og blir tolket som en hall.Langhuset har ikke vært en vanlig storgård, men trolig et seremonihus med spesiell religiøs og politisk funksjon på en felles kultplass. Gamle velkjente håndverksteknikker ble tatt i bruk for å reise huset. Det er brukt solide trematerialer i konstruksjonene, og 17 par stolper bærer det store taket. Ca. 50.000 treplugger samt tapper og garpehugg holder huset sammen. Veggene er 50 cm tykke av dobbelt flettverksarmering og smurt med leire utvendig og innvendig.

I 2015 fikk langhuset nytt tak av Veien kulturminnepark AS. Etter ti år var det første taket ikke lengre tett nok. Det nye taket er festet med skruer og under bordtaket av impregnert materiale, ligger en vanntett duk.

I dag møtes veiene fra Hallingdal og Valdres ved gravfeltet. I jernalderen har også ferdselen fulgt dalførene. Veien og Tyrifjorden utgjorde viktige knutepunkt for ferdsel mellom innland og kyst. Gravfeltets ikke tilfeldige plassering, arkeologiske funn og gårdsnavnenes betydning viser at Veien har vært et politisk og religiøst maktsenter i eldre jernalder. Gjennom generasjoner har Veien vært en viktig møteplass for det hverdagslige og for det guddommelige.

Navnet Veien, som trolig betyr «helligdommen på enga» forteller at vi er på hellig grunn. De over 100 gravhaugene i området viser at Veien har vært et felles gravsted for de nærliggende gårdene i eldre jernalder. Gjennom nærmere 1000 år er det branngravskikken som dominerer på Veien. Det vil si at likene ble brent før gravlegging. Hvordan menneskene gravla de døde har derimot endret seg over tid fra gravlegging under flatmark til hauglegging.

I yngre bronsealder og førromersk jernalder dominerer enkle flatmarksgaver materialet. I eldre romertid markeres gravene med en mindre haug og i noen av gravene er det gjort funn av enkle gravgaver som våpen, småredskaper, smykker og leirkar. Mot slutten av eldre jernalder tyder større hauger og funn av importerte prestisjegjenstander i gravene på en mer hierarkisk samfunnsinndeling.

Den største av gravhaugene, Kongshaugen, ble utgravd i 1824. Kongshaugen skiller seg fra de andre gravene ved å være en skjelettgrav med særlig rikt gravgods. Der er blant annet funnet sverdslire med rikt dekorert sølvbeslag, drikkehorn med bronsebeslag, skålvekt av bronse, gullringer og glassperle. Kongshaugen antas å være fra overgangen mellom yngre romertid og tidlig folkevandringstid, det vil si ca 300-400 e.Kr.

Hundens logring

Hunder ser forskjell på når andre hunder logrer mot høyre eller venstre. Hjernen hos hunder er asymmetrisk organisert, som vil si at høyre og venstre del av hjernen har ulike roller. Forskere har vist at når hunder logrer mot høyre opplever de positive følelser, mens om de logrer mot venstre opplever de negative følelser. Dette reflekterer hva som foregår i hundens hjerne. Nå er det påvist at hunder også reagerer forskjellig avhengig av om en hund logrer mot høyre eller venstre. Forskere overvåket reaksjonen hos hunder som ble vist opptak av andre hunder som logret i hver sin retning. Når hunden så den andre hunden logre mot venstre, økte pulsen og den viste et nervøst kroppsspråk. Når den andre hunden logret mot høyre, forble hunden avslappet. Forskerne tror ikke dette er en bevisst kommunikasjon mellom hundene, men heller en automatisk refleks som kommer av at høyre eller venstre hjernedel aktiveres

Hønefoss stasjon

Hønefoss stasjon er en jernbanestasjon som ligger på Hønefoss i Ringerike kommune. Stasjonen er et sentralt knutepunkt for togtrafikken på Østlandet. Den ligger på oversiden av elva Begna, rett ovenfor Hønefossen og selve bysentrumet (ca. 500 meter unna). Stasjonen ligger 96,8 moh. og ble åpnet i 1868 da Randsfjordbanen ble forlenget fra Tyristrand til Randsfjord. Nåværende stasjonsbygning ble tatt i bruk i 1909, i forbindelse med åpningen av Bergensbanen.

Cache runde

Kanskje litt for sært å sitte om kvelden og planlegge runder for å plukke geocacher systematisk. Litt irritert over grønnebokser når det egentlig skulle vært gule smilefjes. Tetter datoer for tiden, har et håp om at jeg har brukt alle datoene iløpet av året. Så får jeg tette månedene med årene. Atter en dag med fri i morgen og full plan for boksehenting. Ganske lærerik hobby som bringer en til mange ukjente steder som er rett i nærheten. Man får luftet hunder, tatt bilder og laget innlegg i bloggen på hjemmesiden... Nevnte noen husvask... nei det tar vi en annen gang...

Ved nærmere ettersyn når vi kom hjem igjen så ble det husvask også. Etter middag og en dusj så var ikke lysten så stor for å gjøre noe særlig mer. SÅ i kveld har jeg vel fortjent å sitte på rumpa i sofaen og se på tv? 

Ikke alle av dagens 11 bokser fortjener noe eget innlegg, men noen gjør det. De kommer seinere. Dagens fangst av sporbare saker ble 3 tyske. Så ble jeg kvitt en sak som jeg tok med meg her om dagen. Disse tre nye får jeg spre litt rundt. 

Det var en på dagens runde som jeg ikke fant, må nok tilbake til den. Ellers så blir det en grønn boks på kartet og ikke noe gult smilefjes. Kan ikke si jeg skjønte det spøtt av det hintet heller. AGL (aviation glossary) =1700mm Inside. Har du noe forslag?

Det ble en runde rundt Steinsfjorden som planlagt, men noen uplanlagte i Hønefoss for å bruke opp en halvtime før Patran skulle hentes på skolen.

,

Hundens forventing

På fagspråket kalles det å sette dyrene i en forventningstilstand. Når dyret får signaler om at det skal få et gode, settes det i en positiv tilstand. Det som skjer er at kroppen skiller ut hormonet dopamin, et stoff som overfører kjemiske signaler fra én nervecelle til en annen. Stoffet er viktig for hjernens belønnings- og motivasjonssystem. Men dopamin er ikke et belønningshormon. Det er et forventningshormon. Det gir en positiv effekt når dyret har en forventning om et positivt resultat. Når dyret har fått et gode, går dopaminnivået ned til normalen igjen, forteller professor i dyreatferd Bjarne Braastad ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Når du setter hunden eller katten i en forventningstilstand, skjer det samme som med barna i adventstiden. Juleverksted og alle juleforberedelsene skaper positive forventninger. Men du kan ikke vente i 24 dager når det gjelder en hund eller katt. Hvis ventetiden blir for lang før dyret får det som det vil, kan det nemlig skape frustrasjon, som igjen har en negativ effekt på dyrets velferd. Dyret mister troen på at godet kommer. – Det er ikke mulig å si noe om tidsfaktoren, men når katten eller hunden lærer å assosiere et signal med en belønning kan man gradvis øke avstanden i tid før dyret faktisk får godet, sier Braastad.

Gi gjerne dyret belønningen på et uforutsigbart tidspunkt hvor dyret slapper av. Hvis dyret maser mye, så vent enda lenger, så det ikke blir en belønning for å mase, råder Braastad.

Vent litt med belønning. Likevel går det an å trene dyrene til å måtte vente en stund - gjerne en halv time. - Å sende et signal om at et gode er på vei, og så vente en halvtime med belønning, vil føre til at dyret blir satt i en positiv forventning med høyt dopaminnivå inntil godet kommer. Slik som at det er mat å få, at hunden skal ut på tur eller at katten vil få en godbit, forteller Braastad.

Dyret må ha lært å assosiere signalet med belønningen via betinget læring. Belønningen behøver ikke være mat eller gave. Det kan også være lek. Hvis en katt har en favorittleke, kan du gi signal om at dere skal leke, men ikke akkurat nå. Signalet kan være et lydsignal eller fakter som katten alltid assosierer med å få godet. Uforutsigbarhet skaper frustrasjon. Det er vist med blant annet forsøk på rotter at hvis den ikke får belønning hver gang den forventer det, men kanskje bare annenhver gang, vil uforutsigbarheten gjøre at dopaminnivået blir enda høyere, forteller Braastad. Rotten vil til slutt bli frustrert over å ikke få belønningen de gangene det skjer. Men det at sjansen er halvert gir en ekstra spenning og økt dopaminnivå. I følge Braastad er denne tilstanden med på å forklare spillegalskap hos mennesker.

Nikolai Stepanenko

Denne cachen er plassert der hvor krigsfangeleiren på Vågård lå under andre verdenskrig. Russeren Nikolai Stepanenko var krigsfange her, rømte og bosatte seg etter krigen på Jevnaker. Andre verdenskrig herjer i Europa. Stalin erklærte krig mot Tyskland som hadde erobret flere land allerede. Det tyske krigsmaskineriet er på full mars inn i Sovjetunionen over hele Østfronten og den 30. oktober 1941 starter et blodig slag i Sevastopol. Tyskerne klarer ikke å innta byen og beleirer den. Det settes i gang et massivt bombeangrep. De sovjetiske styrkene klarte å holde byen frem til juli 1942 og med dette har de klart å forsinke den tyske fremrykkingen på Østfronten mot Stalingrad og oljekildene i Kaukasus. En del av de sovjetiske styrkene blir evakuert sjøveien, mens de som er igjen kapitulerer. 97 000 sovjetiske soldater blir tatt til fange av tyskerne. En av disse var Nikolai Stepanenko.

Fra Sevastopol startet en lang fangetransport som skulle ende på Vågård tre og et halvt år seinere. Fangene ble først sendt til fots 700 kilometer til Nikolajev. Her ble de kommandert til jernbanestasjonen og stablet inn i kuvogner. Turen gikk via Polen til leiren Buchenwald i Tyskland. Nikolai satt i denne leiren vinteren 1942/43. Her var det umenneskelig og tidvis så trangt i brakkene at det ikke var liggeplass til alle. Resultatet var en meget stor dødsprosent. Utpå våren 1943 ble de overlevende russiske krigsfangene overført til en leir i nærheten av Düsseldorf.

Halvannet år seinere ble et par tusen fanger tatt ut av denne leiren og fraktet med jernbane i kuvogner til Köln. Der ble de plassert i lasterommet på en båt og fraktet til Oslo. Fangene skulle imidlertid lengre. Med tog bar det avgårde til Hval stasjon, som lå mellom Jevnaker og Hønefoss. Etter en overnatting i militærleiren på Hvalsmoen, bar det til krigsfangeleiren på Vågård. Da Nikolai Stepanenko kom til Vågård, hadde det alt vært russere der et års tid. Det var behovet for arbeidskraft for å få bygd en flyplass på Eggemoen, som gjorde at tyskerne plasserte fangene på Ringerike. De første russerne som hadde kommet, ble de første månedene plassert på Hvalsmoen, men i februar 1944 tok en til å bygge en egen leir på Vågård. Nikolai kunne fortelle om leiren på Vågård. Fangene bodde i brakker. Noen brakker hadde senger, i andre brakker lå fangene i halm som var bredt ut på golvet. De tyske og østerrikske fangevokterne hadde liten omsorg for fangene.

Kjøkkenbrakka var delt i en tysk og russisk avdeling. Maten var dårlig, men Nikolai mintes at den var bedre enn maten i Buchenwald. Der var brødet så hardt at de knapt greide å tygge det. Her var det i tillegg en slags kålrabisuppe blandet med innvollene fra slaktede dyr. Det hendte det fløt ufordøyd gras fra kumager i suppa. På Vågård fikk fangene en dagsrasjon på 3-400 gram brød pr. dag, i tillegg fikk de ei ause med kålrabisuppe når de arbeidet på flyplassen. Rundt hele leiren var det piggtrådgjerde og vakttårn. De fleste fangene var på tvangsarbeid på flyplassen på Eggemoen, men noen arbeidet også på et lite sagbruk i nærheten. En del av fangene ble også satt inn i vegarbeid i Eggemobakkene. Skotøy var det så som så med, noen hadde sko, andre brukte striesekker rundt beina. Under transport fra leiren til arbeidsstedene fulgte det med fangevoktere med schäferhunder.

Flere av de russiske krigsfangene bukket under, men Nikolai Stepanenko holdt seg frisk. Utover vinteren 1945 skjedde det imidlertid ting som oppskaket han mye. Tyskerne satte nå alt inn på å få med krigsfangene i de siste krampetrekninger i krigen mot de allierte. Fangene på Vågård ble tvunget til å høre på tysk propaganda. Da noen av fangene greide å få stilt inn radioen på russiske stasjoner, som kunne fortelle at tyskerne var på vikende front, ble det rabalder og radioen inndratt. Neste steg var et fellesmøte i leiren, der en sendemann møtte opp og foredro om riktigheten av å kjempe på tysk side. Da sprakk det for Nikolai og han sa høyt og tydelig at Hitler ikke hadde sett sine kamerater dø, slik som de russiske fangene hadde, og la til. Hadde han sett at Hitler holdt på å drukne, ville han gjort sitt beste for å trekke han fortest mulig under. Reaksjonen uteble ikke. Ti minutter seinere ble Stepanenko hentet av to fangevoktere og satt i enecelle. Her ble han isolert fra omverdenen. Han fikk imidlertid komme seg ut en gang om dagen for å hente sin egen mat på kjøkkenet. Da hadde han en fangevokter foran seg og en bak.

Det hadde på dette tidspunktet vært noen rømninger fra leiren. 2. februar 1945 fikk Nikolai sjansen. Det var under turen for å hente mat det skjedde. Da de kom til matsalen, gikk den fremste vakten inn for å hente maten. Den andre vakten sto igjen og passet på. Det var kaldt vær og snøføyke den dagen. Etter å ha stått og trampet med beina en stund, for å holde varmen, falt vaktsoldaten for fristelsen til å gå inn på kjøkkenet for å varme seg. Samtidig lot han grinda stå åpen. Han trodde vel ikke at fangen turte rømme i et slikt vær. Det var nettopp det Nikolai gjorde. Han mente det var bedre og bli skutt under flukt enn inne i leiren. Han gikk fort gjennom grinda, huket seg under vinduene i kjøkkenbrakka og kom seg usett til skogs. Snøføyka dekket sporene hans. Det tok tid før rømmingen ble oppdaget. Fangevokteren trodde nemlig først at han hadde gått tilbake til cella på egenhånd. Da de ikke fant han der, ble det kommandert oppstilling og slått full alarm. Da var imidlertid Nikolai langs innpå åsen. Det var ikke den letteste tida å rømme. Med 20 kuldegrader og dårlige klær forsto Nikolai at han fort ville fryse i hjel om han satte seg ned. Han gikk derfor hvileløst omkring i sju hele døgn. Den sjuende natta hørte han noen rope. Det var en norsk motstandsmann som bodde i ei hytte ved Asperudstjern. Her traff Nikolai igjen to andre russere som hadde rømt fra Vågård tidligere. Etter 3-4 uker ble han flyttet til ei hytte lenger nord på åsen. Her hadde han god kontakt med en småbrukerfamilie.

Nikolai Stepanenko var i dekning frem til freden kom 8.mai. De russiske krigsfangene ble i Vågårdsleiren frem til midten av juni. Da ble de transportert tilbake til Sovjetunionen. Nikolai ble imidlertid ikke med den transporten. Han bosatte seg i Jevnaker og ble boende der livet ut. Småbrukerparet som Nikolai hadde kontakt med var Anton og Gulborg Rolfsbråten i Bakka. Der bodde Nikolai den første tiden. Etter freden fikk han seg jobb som altmuligmann hos Karsten Nylender på Glassverket. I og med at han ikke hadde noen familie tilbake i Russland, begge foreldrene døde før den andre verdenskrig og hans eneste bror som var flyver døde under Spanskekrigen, sa han ingen grunn til å reise tilbake til Russland. Han fikk således innvilget fem års oppholdstillatelse i Norge.

Det var på denne tiden han møtte Bergliot Brørby, som han seinere giftet seg med. De fikk tre sønner, som igjen har blitt til barnebarn og oldebarn. Nikolai var en familiemann, og ofret seg helt for barn og barnebarn. Han var ellers med på å starte Jevnaker Guttemusikkorps og var dessuten en ivrig fagforeningsmann i bygda. Etter fem år i Norge fikk Nikolai hjelp av daværende lensmann, Kåre Gundersen, til å søke om norsk statsborgerskap, noe som ble innvilget. Nikolai arbeidet ved Viul Tresliperi, Randsfjord Glassverk og Østlandske Spennbetong AS. Nikolai fikk mange gode år på Jevnaker, inntil han døde i 1995.

Hunden optimist eller pessimist?

Hunder med tydelig separasjonsangst, framstår oftere med pessimistiske trekk enn hunder som tar avskjeden mer med ro, ifølge en ny studie. Så sannsynligvis har ikke tause firbente med bedende øynene det så verst, når du drar av sted. Bråkebøtter ser sannsynligvis svartere på situasjonen. Forskere fra University of Bristol står bak arbeidet. De mener studien gir viktige blikk inn i hundens følelsesliv, og forståelsen av reaksjoner ved atskillelse. På samme måte hos hunder. Vi vet at folks følelsesmessige tilstand kan påvirke vurderinger de gjør. Glade mennesker har økt sannsynlighet for å vurdere en tvetydig situasjon som positiv.

Det studien vår viser, er at dette også gjelder hunder, på omtrent samme måte. En hund som framstår som mer positiv, har lavere sannsynlighet for å bli engstelig når den overlates til seg selv, sammenlignet med en som virker mer pessimistisk. Det sier professor Mike Mendl ved Bristol University’s School of Clinical Veterinary Science, i en pressemelding fra universitetet. Mendl har ledet det nye studien, som er publisert i tidsskriftet Current Biology. Alene i fem minutter. Forskerne tok for seg 24 hunder på mottak for hjemløse dyr, både tisper og hannhunder, for å undersøke forbindelsen mellom separasjonsangst og optimistisk/ pessimistisk preget atferd.

Først ble hundene testet for separasjonsangst. En forsker tilbrakte 20 minutter i et rom sammen med hver av hundene. Dagen etter ble samme hunder plassert alene i rommet i fem minutter, og forskerne observerte i hvilken grad de for eksempel bjeffet, hoppet på møbler og skrapte på døra. Optimist eller pessimist? Så kjørte forskerne en ny test, for å finne ut hvilke firbente som kunne sies å ta beslutninger med enten pessimistisk eller optimistisk preg. Hundene ble opplært til at en skål inneholdt mat når den stod plassert på ett bestemt sted i et rom. Denne posisjonen kalte forskerne den positive plasseringen.

Samtidig lærte hundene at skålen var tom, hvis den stod på en annen fast plass, kalt den negative plasseringen. Når skålen så ble flyttet til andre steder, mellom den positive og den negative, så forskerne at hundene reagerte ulikt på dette. Forventet belønning. - Hundene som løp raskt mot de mer uklare plasseringene, som om de forventet positiv belønning i form av mat, ble ansett for å foreta relativt optimistiske avgjørelser. Det interessante var at disse hundene også viste minst grad av engstelig oppførsel når de ble overlatt til seg selv i noen minutter, sier professoren i pressemeldingen fra University of Bristol. Mendl legger til at hunder med slik oppførsel, som eksempelvis bjeffer, ødelegger gjenstander eller gjør sitt fornødne i huset, generelt ser ut til å foreta mer pessimistiske vurderinger.

Siste måltid

Så har han litt å savne når han er borte...

Leif har tatt seg noen måneder på skolebenken, så i helga var hans siste dag hjemme. Da ble det et siste måltid... 

Det er ikke ofte jeg baker kake heller, men litt kos må man ha i helga når han skal være borte til jul.

Oppvask blir det når en skal bake, så egentlig burde den som skal nyte kaka ta å rydde opp etterpå.

Ikke så nøye når det er langpanne kake. Skal en ha det pent er det bare å jevne kantene med kniv etterpå.

Atter en gang bevist at jeg ikke skal bli noe kakeblogger eller matblogger...

Selv-innsikt må omsettes i praksis

Mange har reflektert over seg selv i årevis, men lever fortsatt utilfredsstillende liv. Man kan forstå seg selv, sine følelser, tanker og handlinger ned til minste detalj, men så lenge man ikke klarer å implementere denne innsikten i selve livet, har man lite igjen for sin grubling.

Psykoanalysens far, Sigmund Freud, hadde en idé om at økt selvinnsikt kurerte psykiske plager. For ham handlet psykoterapi om å gjøre det ubeviste bevisst, og dette representerer fortsatt et slags grunnprinsipp i samtaleterapien som behandlingsform. Store deler av vårt psykiske liv er ubevisst, og mye av det vi foretar oss er styrt av ubevisste krefter. Noen av våre menneskelige følelser er vanskelige, skremmende eller smertefulle og unndrar seg vår bevisste oppmerksomhet.

De følelsene som vi ikke kan håndtere med aksept, forståelse og ettertanke, blir ofte til symptomer. Undertrykte følelser kan skape psykiske spenninger og resultere i kroppslige plager, angst og depresjon. Mennesket har et psykisk immunforsvar som beskytter oss mot kraftige følelser. Forsvaret er viktig fordi det sørger for at vi unngår følelsesmessig overlast, men samtidig risikerer vi en del ubehagelige omkostninger når vi er nødt til å holde sterke følelser på avstand. Psykisk helse handler ofte om å tåle, forstå og bruke sine følelser på en konstruktiv måte. Det innebærer at vi ”ser innover i oss selv” for å avdekke tanker og følelser som foreløpig er holdt utenfor vår oppmerksomhet. Selvutvikling handler dermed ikke bare om å få det bedre, men om å tåle flere følelser slik at vi slipper å bruke så mye energi på ”psykisk forsvar”.

De fleste mennesker har noen ubevisste mønster som styrer måten de tenker, føler og handler på, uten at de er klar over dette. Noen mennesker har blitt kritisert og oversett av sine omgivelser i så lang tid, at de har begynt å tro at de er mindre verdifulle enn andre. For noen blir dette en sannhet de aksepterer både intellektuelt og emosjonelt. De både føler og tror at de er litt dårligere enn andre, og de stiller seg alltid bakerst i køen og gir andre forrang. De unngår å ta nye utfordringer som kunne åpne nye muligheter, rett og slett fordi de ”forventer” å mislykkes med det de gjør, og dermed blir ideen om å være mislykket og dårligere enn andre en selvoppfyllende profeti.

For at et slikt negativt livsmønster ikke skal få lov til å styre livet inn på blindveier, må man først og fremst oppdaget sitt eget mønster. Så lenge mønsteret ikke blir identifisert, vil det fortsette å påvirke vår livsførsel. Igjen ser vi hvordan selvutvikling handler om å ”stå utenfor seg selv” og observere hvordan tanker og følelser opererer i vår bevissthet. Det handler om å ”avsløre” psykisk automatikk som ansporer til handlinger vi ikke nødvendigvis er tjent med. 

PERSONLIGHETSTEST

Sigfriddagen

Sommeren blir slik som denne dagen.

Valentinsdagen

St. Valentine's Day, også kalt Alle hjerters dag eller Kjærlighetens dag, feires den 14. februar med gaver, konfekt, anonyme kjærlighetsbrev osv. Skikken, som oppstod på slutten av 1500-tallet, kommer sannsynligvis av den folkelige troen på at fuglene begynner å pare seg på denne dagen. Det er også mulig at det dreier seg om en overlevering av de romerske Lupercalia-festlighetene. Valentinsdag feires i anglo-amerikanske kulturer, i Frankrike og i senere år også i Skandinavia. Tidligere festdag for to martyrer med navnet Valentinus.

Valentinus, martyr, to martyrer med dette navnet ble tidligere feiret 14. februar, en romersk prest som skal ha lidd martyrdøden ca. 269, og en biskop av Terni. Beretningene om dem er upålitelige, og det er mulig at det dreier seg om én og samme person.

Feiringen av valentinsdag (St. Valentine's Day) 14. februar, som knytter forbindelse mellom Valentinus og kurtise (gaver, anonyme kjærlighetsbrev osv.), har opprinnelig ingenting med martyrene å gjøre.

Go' morsdag

Godt en ikke liker kaffe, så en slipper å få det på senga i dag.

Fjell sjekke reglene