Skal jeg tipse deg om tidenes adventskalender? Det er Liv og røre i Skranglebygd. Hege Stokka har laget fortellingen og ikke minst lagt ned utallige timer i illustrasjoner med miniatyr hus, gårdstun som har en mengde med bitte små detaljer. Jeg har lagt ved den første uka, så du kan bli like hektet som meg med å få med deg utviklingen fra dag til dag. Kalenderen finner du på Facebook i denne gruppa her. Hver dag kommer med mange bilder av små detaljer som adventskalenderen spinner videre på. Gå inn og lik gruppa for å bli minnet på dagens luke. Nesten litt Aukruststil over dette her.
(Nei jeg har ikke spurt om å få dele, men regner med at det er greit, da det er rein reklame for at flere skal få med seg historien som utspiller seg mot jul og ikke minst få se all jobben som er lagt ned. Nei skal du få vite hvordan det går videre, må du faktisk følge med selv. Dette var bare en teaser. Gjør som 540 andre og følg med framover)
1. desember
Vildan Vraale, kjøpmann på Krona, trodde ikke sine egne øyne da han grytidlig en morgen åpnet lagerdøra. På rampen sto det en sekk med andenebb. En stappfull sekk med noe så sjeldent at det ikke er hvert år han får gleden av å tilby kundene -og sine kjære sambygdinger denne eksklusive veksten. Ikke annenhvert år heller. Han kunne igrunn ikke huske sist. Eller jo. Det må ha vært fire år siden. For det var det året han hadde hatt en golvplanke som vippa og som Bevine Buldre snublet så elegant i. Da hadde hun ,allerede i døra, ropt ut at hun skulle ha et nebb. Så lå hun langflat. Og han husket at hun fikk et ekstra på kjøpet. Det var det aller siste nebbet, det han skulle unne seg selv. Men valget var enkelt. Bevine Buldre kunne lage et lite helvete om hun ble forurettet.
Men nå hadde han muligheten igjen. Og den skulle han passe på å benytte seg av.
Hvis vi tar en liten kikk i lærebøkene så står det å lese:
"Andenebb (latin: Donaldo Dukkiago) er en ettårig plante tilhørende nebb-og gapblomstfamilien. Den er kun observert på 481 moh, i grisgrendte strøk midt i landet. Den er dermed meget sjelden. Den har en unik smak og konsistens. Inneholder mye d-vitamin og i naturmedisinen virker den spesielt godt mot tannverk. Da som grøtomslag.
Brun, barklignede blomst. På grønn stilk.
Ettertraktet som tilbehør til fjærkre. Lang koketid. "
Vildan visste ikke helt hva han måtte gjøre først. Men han burde få sekken inn på lageret i en fei.
Folk ble i ekstase, og helt ustyrlige når de fikk vite om at det var andenebb å få kjøpt. Skulle han henge på en ekstra hengelås på lagerdøra, tro?
Han hadde fått mye å fundere på.
Hvem i alle dager var det som hadde funnet så mye, og levert det til HAN. Han var både glad og stresset. Mest glad, for dette ga muligheter for ekstra kroner i kassa. Men stresset fordi han visste at det ble oppstandelse. Folk ble klor gærne. Mildt sagt.
Nei, han måtte ha seg en kaffekopp og fem minutter før han åpnet butikken. Men først dro han sekken inn på lageret, og låste døra. Etter kaffepausen forfattet han en annonse som han sendte inn til Skrangledølen, lokalavisa. Den kom ikke ut før dagen etter. Så da hadde han litt tid til å forberede seg. Han låste opp butikkdøra og hilste Boffen Bråkerud inn som dagens første kunde.
2. desember
Vildan hadde ikke hatt ei uroligere natt siden Brim Suse gikk gjennom isen på Litefisktjern rett etter nyttår. Det hadde gått bra, men det satte en støkk i alle. Vildan hadde ikke fått sove den natta. Og det hadde han ikke denne natta heller. Men nå var det av helt andre årsaker. En sekk med andenebb. Han hadde innsett at han hadde gjort en generaltabbe da han skrev annonsen dagen før. Han hadde ikke skrevet hvor mange det var "lov" å kjøpe pr hode. Det luktet trøbbel. Han hadde skrevet førstemann til sekken. Han hadde også glemt at man måtte møte opp personlig. Uff. Det kom til å bli et menasjeri uten like. Han var i beit for glomske idéer.
Han hadde prøvd å få tak i redaktøren for Skrangledølen, Anton Skrible, men han var forduftet som ånden i lampen. Og når han endelig dukket opp igjen hadde blekka allerede gått i trykken. Ikke noe å gjøre med det. Vildan sukket og gjespet og sukket igjen. Snudde og vred seg. Da han endelig fikk sove litt drømte han om Bevine Buldre og mannen hennes, Baltasar. De hadde med seg en haug sinte ender som de slapp løs inne i butikken. Endene flakset og nappet, -og dreit. Og de hadde tenner. Svære, digre fortenner. Og han som trodde ender kom uten tenner.
Den morgenen følte han seg som ei ihjelkokt langbeint underbukse. Han hadde tatt med seg sekken med nebbene opp på rommet sitt om kvelden. Så han slapp i det minste å være redd for at de var blitt borte iløpet av natta. "Det er godt for alt jeg ITTE behøver å bekymre meg for. " sa han høyt til seg selv. Og han hadde lyst til å kaste den sekken så langt han fikk den. I allefall ut vinduet og over jordet til Boffen. Men så var dette en begivenhet også.
Han fikk stelt og vasket seg, gnidde litt fett i håret, og slengte på seg lagerfrakken. Så gikk han ned for å lage kaffi. Idag skulle den kaffen være sterk, det hadde han bestemt seg for. Han satte seg for å skrive en såkalt "reddende" plakat, og plasserte den ute på bukken. Det var nå, om ikke annet, til hjelp for han selv, -iallefall mens han skrev den. Så dyttet han ei brødskive med marmelade ned gjennom halsen, svelgte den ned med et glass surmelk ,vasket seg nok engang under armene , og gikk for å låse opp. Dette skulle bli litt av en dag.
3. desember
Utenfor var det ingen. Ikke engang en fugl, eller ei flue. Vildan klødde seg i hodet. Og kløp seg forskjellige steder for å finne ut at han ikke sov fortsatt. Han fikk følelsen av at han var det eneste levende vesen i hele bygda. Han skuet utover og fant ut at han kunne unne seg en tur på dassen. Vinden hadde begynt å ta seg opp. Det kom i kast, og knaket i dassveggene. Han kjente at det ikke var noe å utsette på luftingen. Hverken ovenfra -eller nedenfra.
Han bladde fort gjennom "Jakt i skog". Det var en såkalt "kamuflasjebok" for hvordan man kunne kle seg ut som nisse, slik at man ikke ble så lett gjenkjent. Den hadde han forøvrig lest seg ferdig med for lenge siden. I fjor faktisk. Men den kunne få ligge som lektyre, for det var nok karer som kunne lære ett og annet av den boka. Nisseutkledning var en stor sport. Og en vanskelig en.
Han gjorde seg ferdig, vasket hendene, og ruslet inn igjen. Han fylte på med litt bringebærdrops, tørket noe støv og satte opp en liten bestilling. Drakk mer kaffi. Idet han skulle begynne på kopp nr 3 ringte det i bjella. Der sto Boffen. Vildan skvatt, han heiv innholdet i koppen rett til værs.
"Men i alle dager, å er'e med deg?" Boffen gliste. "Hadde je itte visst bedre ville je trudd du såg et spøkelse. "
"Je.. je.. je.. satt i helt andre tanker! " Vildan fant ei fille og begynte å subbe opp kaffisølet.
"Je har venta på avisa i lange tier. Den bruker å dukke opp i sju tida. Men idag må postmann ha stupt og fått bakbeina over seg. For i mi kasse ligger det ingen avis." Han kikket på Vildan gjennom de sterke brilleglassene. "Er det andre som har klaga på at dom itte har fått avisa? "
Vildan svarte, som sant var, at han ikke hadde sett en levende sjel så langt. Inni seg følte han en slags lettelse. En slags lettelse over lettelsen -og over utsettelsen. De ble stående tause.
"Nei, Boffen! Nå tar vi oss et par andenebbkjeks med geitost og et glass sur mjølk! " Vildan følte seg plutselig spandabel og selskapssjuk.
"Andebebbkjeks?!? " Dom kan itte væra fra denna tidsepoken. Det er lenge sia det var no sånt å få tak i ? Har du den slags liggandes enda trur je at je takker nei."
"Nei, je mente havregrynskjeks!" Han krølla sammen gapet i en slags grimase som Boffen ikke la merke til.
De satt og småpludret, om løst og fast. Boffen var nok morsk og "brummen" men han var en snill kar, en viktig ressurs i bygda. Han stilte opp på aktiviteter, løste utfordringer og når den introverte Boffen slo til med et glis, av det slaget som gikk fra øre til øre, så var han rene lykketrollet. Håret til alle kanter, øyne store som tinntallerkner (på grunn av de sterke brillene), og en rad med tenner som kunne vært hvite om han ikke hadde brukt så mye snus.
Vinden suste forbi hushjørnene, og de to karene knasket ivrig på hvert sitt bringbærdrops da Postmann Plystre kom heseblesende inn døra. "Je har itte under noen omstendigheter ment å itte levere avisa idag, men for det første har je forsovi meg, for det tredje har je itte fått avishaugen sjøl før nå, og for det fjerde så har kjerringa å je fått en liten gutt i natt. Mest kjerringa. Men ja, je å! "......
...."Og for den andre så vil du at je ska gå med avisa for deg?" Boffen brummet. Postmann ble usikker. Han stammet fram: "Jah jah jah...det var det je lurte på ja! Det var det ja..."
Boffen reiste seg og gliste. "Men det er klart je ska gjøra det, Pontus! Skulle bare mangle. Itte rart du forsov deg når du har vøri jordmor i natt. Gratulerer te både deg og kjerringa og oss med en ny Skranglebygding! Bare ta det rolig! Je ska da få levert siste nytt." Boffen tok postmann i handa, så for begge på dør. Boffen som Postmann og postmann som nybakt far. "Ja, ja" sa Vildan høyt til seg selv. "Det blir vel ei rå....." Han syntes dette minnet mer om en farse. En farse som aldri tok slutt. Og det han ikke visste var at vinden hadde tatt med seg den "reddende plakat" og levert den innunder låvenbrua.
4. desember
Samme morgen som Vildan, i et blaff av ensomhet, hadde trodd han var den eneste levende skapning på jorda, hadde Bevine Buldre fått selveste "avis-kopen" ut kjøkkenvinduet på Buldrerud. Baltasar, mannen hennes, hadde sett det mange ganger før. Hun ga seg til å kope i halv sjutiden på morgenen, de to dagene Skrangledølen ble distribuert. Resten av uka kopte hun etter annen post. Så alt i alt var det hardt arbeid fra mandag til lørdag.
"Godt det itte er minusgrader nå, Bevine, for da hadde du itte fått nåsan med deg igjen. Enkelte setter'n fast i høggestabben, mens du fryser nåsagrevet ditt fast i glasruta under "avis-kopen" Baltasar humret og klødde seg litt her og der.
"Nå vil jeg itte høre mer om nåsan min. Gå heller i postkassa å se om je kan ha blunka. Je forstår itte å som kan ha skjedd. Han Plystre har nå aldri svikta før." Bevine sparket bakut, og traff skinnleggen til mannen. "Itte stå der å kop! "
Halvtimen etter hadde Baltasar overtatt vakta. Bevine måtte ut et høyst nødvendig ærend.
Da fikk han se Boffen komme småjoggende oppover postvegen. Hadde han ikke på seg postveska til Plystre? Men den så da virkelig tom ut der den slang hit og dit? I armene hadde han en haug med aviser, og Baltasar rakk å se Boffen hive et eksemplar i kassa, før han jogget videre. Det var den merkeligste opptreden han hadde vært vitne til. Iallefall på ei god stund. Boffen postmann? Han fikk ingenting til å stemme.
Det var Baltasar som var førstemann til å lese avisa denne dagen. Det hadde herr og fru skrevet liste på i bortimot 32 år. Og ifølge lista så var oddetallsukene hans. Og kalenderen viste at de var i uke 23, så Bevine måtte fint finne fram et håndarbeid imens han satte seg til å lese. "HEITE HULE HØNN! Få på deg fillene og grav fram seddelbunken, kjerring! Vildan har andenebb! " Han slapp å gjenta setningen. Ikke ett eneste støvkorn lå på sin vante plass i huset etter at ekteparet Buldre hadde "hæltrødd" skoa, røska tak i tobakkspakka med sedlene i og kommet seg ut døra. Ingen av de var noen direkte atleter, de var trill runde som poteter begge to. Ikke noe galt i det, men akkurat nå var det ikke til deres fordel. Det var tungt å jogge postvegen selv om det var nedover. Av og til måtte de stoppe for å ikke stryke med, rett og slett. Da sto de og lente seg på hvert sitt tre eller inntil hverandre. I døra på Krona greide de atpåtil å kile seg fast i dørgløtta da begge traff åpningen samtidig. "Vildan! Vi tar alt du har! "
Vildan, stakkar, satt i andre tanker, som han hadde gjort mye denne morgenen. Kaffekoppen hadde han akkurat fyllt opp. For tolvte gang trodde han. Og enda en gang fikk han elegant sendt innholdet rett til værs fordi han skvatt av dørbjella.
Og da Baltasar og Bevine sto der som to siamesiske tvillinger og prøvde å komme seg gjennom døra visste han at nå var det UTVILSOMT igang. (Mina og Rulle Dachs hadde tatt turen ned på Krona også. Og da Rulle likte å sitte på låvebrubenken å slappe av så hadde Mina funnet -og reddet den "reddende plakat". Hun visste godt hva meningen med den var.
5.desember
Mina på Minabu var en stillferdig og rolig sjel. Hun var døpt Balsamine Mumle. Men det hadde forlengst blitt forkortet til Mina. Ingen brukte etternavnet lenger heller. Alle visste hvem Mina var. Og alle visste også at hun ikke var glad i oppmerksomhet. Det er jo ikke bestandig sånn at de som er mest synlige og øredøvende er de som bidrar mest. Det kan også være de som gjør en forskjell, i det stille.
Den forskjellen hadde Mina bidratt til denne dagen. Hun tenkte på Vildan da hun og Rulle ruslet ut porten på Krona. "Vi har gjort det vi kan idag. Så får vi heller rusle ned igjen i morra." Rulle så opp på henne med hundeblikket sitt og logret. Han var ikke noe mindre stillferdig og rolig han. Han hørte egentlig til på Knirketun. Men der hadde de mer enn nok å ta seg til med for tiden. Helmer og Julie hadde godtatt at Rulle flyttet. De hadde jo fått seg en lillesøster.
"Du er god, Rulle!" Mina klappet han på hodet. Så begynte de på bratta opp mot Minabu. Og gode gamle Rulle fikk sitte i kjerra. På Krona var det baluba. Som ventet. Et menasjeri som man godt kunne betalt biletter til om man hadde vært litt føre var. Det lille butikklokalet til Vildan var fyllt til randen. Det hadde ikke vært plass til ei fjør i hatten. Bevine og Baltasar. Emerik og Sylvestine. Boffen. Alle sju unga på Skvalpemoen, med foreldre og til og med Poppo hadde fått plass. Men han var vel nesten som fjøra i hatten egentlig. Han var så tynn og mager at han knakk bare noen sa navnet hans. Han måtte vel ha begynt å ta igjen fjellene i alder også trodde folk. For de som måtte være av tidsvitner på Poppo sin fødsel hadde nok forlengst stoppet slipesteinen og hengt opp ljåen.
Han stammet sånn at de som skulle slå av en prat med Poppo måtte ha god tid og ikke være lettledde.
Døpenavnet var Tobias. Men stammingen hadde gjort det så vanskelig og langtekkelig å presentere seg. "ttttoooopppppooppootooooobbboooppppo...." Da han var aller best på PO lyder, var det en barmhjertig sjel som avbrøt han og sa: " Poppo ja! Men det var et flott navn !" Slik fikk han kallenavnet. Og det var han så fornøyd med at han hadde til og med bedt presten om å skifte ut det opprinnelige navnet i kirkeboka. Så sier iallefall sagnet. Poppo var en klok og snill kar. Som ,naturlig nok, alltid gikk rundt med blyantstump og papir.
Vildan måtte få ro i lokalet og heiv en neve grove spiker i et blikkspann. Rista godt på det og hentet fram en stemme som ingen hadde trodd kom fra Vildan om de bare hadde hørt den.
"Om alle hadde planta beina ett sted på golvet, stappa henda i lomma og knept igjen nebbet så kunne je kanskje få sagt noen ord. Og det er en ordre ellers hever je dere på hue å ræva ut. " Han ventet på virkningen, som, overraskende nok, kom ganske fort. Så kremtet han og fortsatte.
" Je, eller VI får je si, har vøri så heldige at vi har fått en sekk andenebb, den blei levert på døra her før fuggern feis igårmorra. Je veit itte hvem som har levert den, je veit heller itte å dom er høsta hen. Men det je veit er at dere oppfører dere som om dere er klor hakke pine gærne. " Han smilte, men rakte avvergende opp en hånd da bein og armer begynte å flytte seg.
"Og det forstår je!" Han fortsatte. "Je vil at alle ska ha muligheten så je har sett ei grense på 4 nebb til hvert hue......og.... " Da greide ikke Bevine Buldre å holde seg lenger. Hu skreik rett ut "Fire NEBB?? Fire?? Det er itte nok te å få laga tanngraut ta engong!!!! Det står ingenting om det i avisa? Der sto det førstemann te sekken! Å je var bortimot førstemann inn døra her så je har temmelig gode muligheter. Du kan itte finne opp regler, Vildan! Fire nebb?! Førstemann er førstemann. Sånn er det! " Hu kikka bort på mannen. Men han hadde nok med å følge en diger, grønn buse som kom til syne under nesa på den yngste Skvalpemoungen. Han hadde liksom meldt seg litt ut av verden...
6. desember
Baltasar kom fort til seg selv da han hørte kjerringa si gå opp i falsett. Det var et dårlig tegn. Da gikk det ut mer luft enn det kom inn og endte oftest med at hun svimte av. Han håpte at det ikke skulle skje. For da måtte han trå til, og her inne var det så trangt at det var godt gjort om hun i det hele tatt nådde golvet og ikke ble stående å henge mellom Fru Skvalpemoen og Boffen Bråkerud. Eller andre som måtte være i nærheten. Men enda holdt den fyrige Bevine god takt. "Je var først!... og det veit du godt Vildan! Og dessuten har je et sår på leggen som itte vil gro å'n Baltasar har endel fotsopp, å sliter med å sile pottitta. Og hæsjbrann, ååååh....den tar nesten livet ta meg! Hver kveld når je legger meg må je sova ståandes for at det itte ska byne å ryke ta hæsjen min........og....ja du har vel aldri vøri sjuk du.....så du veit itte å ......"
Vildan rista i spikerspannet. For nå var han blitt irritert. "Je har sett opp plakat utafor her om at det er 4 nebb på hver. Og det for at alle skal få......så det er itte mer å diskutere.....nå knepper du nebbet før je hever deg rett ut! " Bevine overtok igjen. " Ute her sto det bare en plakat på no gamle teårskomne epler, det rakk je å se. Så itte kom med den. Og de eplene får du forresten aldri solgt, og i tillegg har du det altfor varmt i butikken så det er itte rart at epler og anna skrumper inn...Dessuten er du altfor dyr, det er ingen som har råd å handle hos deg som har så elendige varer og høge priser.... ". Hun hadde løst svetten, og den rant i strie strømmer nedover bollekinnene. Emerik Furutoppen greide å få lagt inn noen ord om at det faktisk var tilfelle at det sto en plakat ute der det sto max 4 nebb pr hue. Til nikk og mumling fra resten av forsamlingen.
Bevine knuffet til seg nok armslag slik at hun fikk fisket opp et velbrukt lommetørkle fra lomma og tørket seg heftig. Hun skjønte nok at slaget var tapt. Men det var plass til et siste stikk.
"...Men je har fått med bestilling fra'n Svein i Skogen å je....." Da lo Poppo. Han ristet sånn at det nesten skranglet i ribbeina. "Hhhhhhhhhhaaaaan Svein i skogen ddddaua nå for ttttto år sia han, så han har nok iiiiiiiiiitte bbbbbruk for nnnnnnebb lenger. Sssssssstakkars!" Han krøllet kjeften over den siste tannstubben han hadde igjen. Da gikk Bevine i golvet. Som forventet. Slaget var tapt. Og Baltasar pustet lettet ut. Men helseplagene sine skulle han helst ha hatt for seg sjøl.
Eine guttungen til Skvalpemoen, han på ni, fikk omtrent sjokk da han så Bevine ligge på golvet. Han banet seg vei, fikk opp døra og ropte ut på tunet: "Er'n Doktor Lindre her? Hu Bevine stupte rett bakover på trynet! Je trur hu har forsvimt! "
7. desember
Doktor Ledvin Lindre var på tunet. Det manglet vel ikke mange på at alle Skranglebygdingene var der denne spesielle dagen. Doktoren hadde satt seg under tuntreet og slo av en prat med Sjugurd på Knirke da Skvalpemogutten kom løpende ut døra og tok trammen i ett sprang. Der ble han stående å se seg rundt før han fant den han lette etter. Doktoren hadde allerede reist seg og gått han i møte, med sin sedvanlige "mye armer og bein" måte å hilse folk på. " Halloooo Severt!" Han svingte ut med armene og tok et lite splitthopp samtidig. "Det må jeg si var litt av en fart. Hva er det som har påtruffet? Hører jeg at Fru Bevine har forsvimt?" Severt nikket og tørket bort ei tåre fra kjaken. Han hadde aldri sett noen som hadde stupt i golvet på denne måten før.
"Kom nå gutt, så får vi se hva vi kan gjøre." Doktoren tok Severt i hånda og blunket. " Det var forresten godt hun FORsvimte og ikke BAKsvimte. Så slapp hun å slå bakhodet. Når man forsvimer pleier det å gå hardt utover nesen. Og det har Fru Bevine fått tildelt i rikelige monn så dette har nok gått bra! "
Doktor Lindre hadde hatt Bevine Buldre som pasient i en årrekke. Og hadde det vært en annen som hadde stupt i bakken på denne måten så hadde han nok reagert anderledes. Men Bevine var Bevine. Selv ei brent krumkake kunne få henne ut av fatning.
Hun satt på en stol og drakk av et vannglass da de kom inn. Eller drakk var å ta i, skvalpet i seg er vel mer nøyaktig. Hun ristet og skalv og snufset. Baltasar strøk henne over ryggen. "Så så, Bevine! Nå er Doktor Lindre her. Det blir ei rå med alt veitu." " Men Beviiiiine, kjæææære deeeg da!" Doktoren gestikulerte teatralsk med armene. Dusken på den rødrutete hattelua han alltid gikk med dinglet fram og tilbake. Han snakket et veldig pent riksmål, men nå la han i tillegg på noen ekstra i stoooore og ovale vokaler.
Bevine snufset. "Je føler meg itte helt bra, doktor! Je trur såret på leggen har gått opp igjen. Og vesletoa er veldig vond. Og hæsjbrann er helt forferdelig. Kan itte du fortælja'n Vildan at je må ha flere nebb for alle plagene mine? " Hun så på doktoren med forgråtte brungrå øyne. "Han sier at vi bare får 4 hver. Og det er jo itte nok.... og je besvimte å, trur je....åssen ska detta gå? Je overlever nok itte ut året! ..."
Det var bare Severt, Baltasar og doktoren igjen i butikken nå. Vildan hadde gått ut på trammen. Og der ble han stående å se utover tunet sitt. På folkelivet. Latteren, gleden, energien. Gamle Poppo var med å kaste elefantnøtter oppi en papirsekk. Burde han ta i så hardt han da? Han hiver jo ratt fra seg hele armen....men Poppo gliste og unga gliste. Og det ga Vildan nytt mot. Han gikk inn igjen i butikken. Åpnet kjellerlemmen, tok fram flaska med skvælp, skjenket oppi korken og plasserte den foran Bevine. Severt fikk et bringebærdrops og løp ut til de andre. Glad og lykkelig for at Bevine levde og var seg sjøl igjen.
"Je hadde itte sagt nei takk te hverken drops eller dram jeg heller." tenkte Baltasar. Han var tørr i kjeften. Men han sa ikke noe. Vildan kremtet. "Je har besluttet det je, Bevine, at du å'n Baltasar ska få 6 nebb hver. Sia dere var her først og du har så store plager. " Han blunket til Baltasar, som gliste og blunket tilbake. Bevine helte i seg skvælpen sin. "Men da må det itte fortæljas te fler enn oss! " er det en avtale? " Doktoren slo hendene sammen og reiste seg. "Men det er jo faaaantaaaaastisk, kjæææære Beviiiine! Aldeeeles vidunderliiiig. " Han slo armene om skuldrene hennes og klemte til. Dro henne opp fra bordet og svingte henne rundt. Hun kom med noen slags morske gurglelyder, og strittet imot ei stund. Men etterhvert resignerte hun og så plutselig begynte hun å gap-le. Hun slo opp latterdøra, og det med en øredøvende lyd.
Da rakte Baltasar fram korken. Vildan helte i. "Den trenger vi" sa han. Sjøl tok en pekyrandes liten dobbel en,- rett fra flaska.
