Molybdengruvene i Sørumåsen

Gruvetur i ukjent terreng... litt skuffende at det ikke var mer gruver å se enn det lille som var. Men det var en flott tur for alle sammen.

17. mai er ingen festdag for meg, så når Merethe skulle jobbe og Marius lurte på om vi skulle gå en tur mens vi ventet på at hun skulle bli ferdig på jobb, slo jeg til. 17. mai ble avsluttet med middag på Mortenskro når hun var ferdig. Knallvær og skikkelig kos var det hele dagen. 

Når vi kom opp på parkeringa så fant Marius ut at han hadde vært der tidligere, han hadde vært på sykkelløp der. Ja ja så ble det tur på kjente stier for en av oss avlikevel.

Vi gikk først rundt vannet før vi gikk runden som gruvene var.

Det ble litt oppover og nedover, så dagen ble en tur i kupert terreng.

Drammen by

Den eneste utsikten på turen var mot Drammen by

Til første demninga vi så gikk det en avstikker av selve stien oppover. Vi gikk over bare for å kikke egentlig.

Temperaturen var bra gjennom dagen, da stien gikk mye i skyggefulle partier med solglimt. Vann mulighetene var spredt på hele runden, så hundene led ingen nød.

Forholdsvis kaldt vann, så det fristet ikke til bading på de firbeinte heller. De holdt seg til vassing.

Dammen var knutepunktet mellom begge rundene vi gikk.

Krysset gjennom noen gjerder til gruveområdet før vi begynte på stien rundt vannet.

Dagens første pause ble tatt i enden av Skapertjern på Tjernsløkka. Det var lite vann der også så vimåtte gå litt lenger bort for at hundene kunne bade.

Idyllisk vann som fremdelesvar iskaldt.

Det var godt med kaldt drikke, jeg hadde fylt ei flaske halvfull med vann dagen før og puttet i fryseren. Så var det bare å fylle den full av vann på morgenen før jeg dro hjemmefra. Da hadde jeg kaldt drikke hele resten av dagen.

Vi hadde ikke dårlig tid, så vi ble sittende å nyte sola og utsikten en stund.

Bella og Hailey satte pris på avkjøling og vann. Flott turterreng for hunder der, da drikkemulighetene var mange.

Breie turstier så si rundt hele vannet

Den ene veien gikk vi oppe på åsen, men når vi skulle gå tilbake valgte vi stien som gikk helt i vannkanten mesteparten av tiden.

Det var ikke mange fuglene langs vannet

Etter hvert så nærmet vi oss gruvene

Når vi vendte kursen mot gruvene så kom utsikten over Drammen tilbake.

Så svingte vi av veien og ned stien ned mot gruveområdet.

I Sørumåsen kan man finne rester av et stort gruveanlegg. Både gruvesjakter, steinfyllinger og mange murrester etter ulike anlegg er fortsatt godt synlige. Sørumåsen består stort sett av Drammensgranitt. I granitten finner vi imidlertid det sjeldne mineralet molybden. Molybden ligner bly, men er litt lettere. Bly smelter ved 327 grader, mens molybden smelter først ved 2620 grader.

Når vi var på Geologisk museum i Oslo fantvi jammen en klump med Molybdenitt, det var litt gøy.

Molybden er bløtt og smidig. I stållegeringer gjør molybdenet materialet hardere og seigere. Det er også meget motstandsdyktig ved høye temperaturer og blir brukt til rakett- og jetmotorer, kanoner, spesialverktøy og smøremiddel. I aluminiumsindustrien inngår også molybden som en viktig bestanddel fordi det gjør produktene mer smidig.

De første funnene av molybden i Sørumåsen ble gjort allerede i 1918. Da ble forekomsten mutet og registrert hos bergmesteren på Østlandet. Å mute betyr å melde fra om funnet og søke tillatelse til å sette i gang drift. Driften i Sørumåsen startet trolig rett etter at funnene ble gjort, men den varte bare noen få år på grunn av nedgangen i konjunkturene etter første verdenskrig.

Under andre verdenskrig ble det ny drift i åsen. Gruvene var viktige for tyskerne. Det var få forekomster med molybden i Europa, og de trengte molybden til krigsindustrien. De forberedende arbeidene startet allerede i 1940. Det tok lang tid å reise anlegget som besto av mange spesialbygninger. For å utvinne molybdenet, ble det bygd et flotasjonsverk (daglig kalt «vaskeri») som hadde kapasitet på 80 tonn råmalm i døgnet. Driften startet i 1944. På det meste var det sysselsatt 95 arbeidere og 7 funksjonærer.

Området viser tydelige spor etter driften. Hovedveien går fra vestsiden av Skapertjern og i slynger nedover og ender ved inngangen til hovedgruva. Langs hele veien har det ligget flere bygninger, og man ser også tydelige rester etter et dagbrudd. Den nederste sideveien fører fram til restene etter administrasjonsbygget, laboratoriet og et par boliger. Der står også restene av transformatorkiosken, en gang et tydelig landemerke oppe i Sørumåsen, før den ble skjult av vegetasjonen.

Gruvegangene gikk dypt inn i fjellet. Hovedstollen var flere hundre meter lang, og ut fra den var det mange mindre sidestoller. En 40 meter dyp sjakt førte opp i dagen omtrent midtveis, og en annen sjakt sørget for ventilasjon. I området ved hovedgruva lå viktige driftsbygninger, spise- og hvilebrakka og «vaskeriet»; sistnevnte var et byggverk av store dimensjoner.

Fra gruva ble den brutte malmen ført ut av tunnelen på lave gruvevagger drevet av et elektrisk lokomotiv. De utsprengte steinmassene ble knust til pukk og så malt til fine sandpartikler før det gikk gjennom en prosess i vaskeriet. Sluttproduktet ble fylt i 40 kilos papirsekker og kjørt til Spikkestad stasjon med hester forspent lave sleder (brigger).

I løpet av halvannet år ble det utvunnet knapt 17 tonn molybden i gruvene. Siden produksjonen fant sted mot slutten av krigen, fikk leveransene trolig ingen betydning for den tyske krigsmakten. Etter kapitulasjonen ble gruvene beslaglagt av Direktoratet for fiendtlig eiendom. Videre utvinning av molybden var ikke lønnsomt. Det ble en kort tid gjort forsøk på å bruke anlegget til annen småindustri med produksjon av loppepulver og søtningsstoffet sakkarin. Til slutt ble hele anlegget kjøpt av en grosserer som solgte det mest verdifulle. Resten ble auksjonert bort i 1949.

Hundene satt og ventet mens vi sjekket ut gruveåpningen

Jeg hadde trodd det hadde vært flere merker etter selve gruvene og ikke bare grunnmurene etter forfalte bygg.

Jeg savnet også noen plakater over hva de forskjellige byggene hadde vært.

Noe kan man gjette seg til etter beliggenheten

Andre ting er ikke fult så innlysende

Vi gikk litt i terrenget uten stier, for en kunne skimte ting mellom trærne

Til slutt tok vi stien som Marius hadde syklet ned igjen til parkeringa

Fra Drammen og oppover dalen mot Eiker

Her var ikke stien så brei lenger

Stien krysset inn på den nye turstien som er laget i en gammel jernbanetrasse

Mellom bergveggene her steika sola skikkelig

Det var vel ikke til å komme fra at det var godt med litt skygge til tider.

Det var noen tuneller på strekket til bilen

Kulturstien på Grindvoll

På mandag hadde jeg egen guidet tur rundt kulturstien på Grindvoll. Jeg ble invitert av Siri og Elsa på tur i ukjent terreng. Jeg kom over denne stien på nettet i vinter, så en var ikke helt ukjent for meg, men jeg hadde ikke satt noe mer mål for gjennomførelse ennå.

Jeg og Siri har jobbet sammen endel år, nå er hun for det meste på kontoret på Skøyen og jeg på Hensmoen. Men vi har mye kontakt på mail og telefon iløpet av arbeidsuka.

Siri tegner og fortalte etterhvert som vi passerte informasjonsskiltene. Jeg er ikke helt overbevist om at runden hadde gått like glatt om jeg hadde begitt meg ut helt på egenhånd. Erfaringsmessig så er jeg ikke så flink til å holde stien, så jeg kunne fort fått en runde som var dobbelt så lang.

Siden det var Siri som var lokalkjent og Elas som likte å lede ann så gikk de først.

Mange flotte krakker langs vannet vi passerte. Vi var innom mange vann på den runden som Kulturtien er.

Et lite båtnaust

Vi startet begge turen med lange armer, men det var ikke mange meterne vi hadde gått før vi måtte kle av oss. Siri hadde forberedt turen med sekk og det hele. Det var mer enn jeg hadde. Med 15 grader på termometeret i bilen hadde jeg ikke forventet så varm tur. Optimisten meg hadde til og med satt igjen drikket mitt i bilen. Ja man drar ikke med seg for mye på tur. 

Grindvoll er et sted du bare kjører forbi på hovedveien og ser skiltet som sier at du har passert liksom. Ikke hadde jeg trodd at det var så stort område med så mye vann og gårdsbruk på rekke og rad. Et skikkelig idyllisk sted.

Det ble mange badestopp på turen

Om du lurte, nei jeg og Siri testet ikke badevannet.

Turen gikk på alt fra oljegrus til planker over myrterreng, så det var variert tur.

Elsa tok besøket av to ukjente hunder på strak labb og la i vei som dette var helt dagligdags med stort besøk.

Jeg koset meg på tur og skravla gikk jevnt og trutt med alt fra "kultur" til jobb og alt som er imellom.

Kulturdelen skal ikke jeg begi meg inn på å gjenta, for så god husk har jeg ikke.

Søndag 1. september 2019 åpnet ordfører Harald Tyrdal offisielt kulturstien på Grindvoll. Dette er en merket en kultursti som beveger seg gjennom det historiske kulturlandskapet rundt Grindvoll. Ruta er blåmerket av DNT, og godt skiltet. Start turen ved Westernsletta, et fint utgangspunkt for den blåmerka stien. Langs løypa vil du finne oppslag med ulik informasjon om alt fra geologiske forhold til lokale skihoppere - noe for enhver smak med andre ord. Det er Grindvoll vel som står bak merkingen og tilretteleggingen. Natur- og kulturstien går på sti, veg og gutu, og er ikke godt egnet for sykling. Langs løypa er det satt opp 25 tavler med ulike tema: Grindvolls geologiske historie, naturtyper, dyre- og planteliv, idretts- og skolehistorie og historien bak stedene du passerer, er noe av det du lese om på din vei rundt. Gravfeltet og Stolen er tegnet inn. Kunstverket fra 2021 er ikke tegnet inn, men ligger like vest for Høltjernet.

 Kulturstien er absolutt verdt et besøk om du vil gå en mil i variert natur og terreng. Mange krakker å sette seg på om du vil nyte nistepakke eller bare kose deg.

Stien  skrådde inn i Grindvoll sentrum

Før vi fulgte en grusvei videre

Stien krysset mange små og store bekker mellom vannene, så om det var ganske varmt etter hvert så var det ikke synd på hundene.

Det var et imponerende nettverk av stier med mange variasjonsmuligheter.

Utallige bademuligheter med javne mellomrom.

Det var mengder med blåveis hele veien i skauen.

Her har vi  passert funnstedet for Bronsbukkene. I 1924-1925 ble det pløyd opp et stort offerfunn på gården Vestby på Hadeland. Siden år 2000 har denne begivenheten vært tema for friluftskuespillet Bronsebukkene, der Ragna, jenta som fant de spektakulære gjenstandene, spiller hovedrollen. Man kunne like gjerne lagd teater om de to merkelige bukkefigurene, som på 500-tallet f. Kr. ble gravd ned i jorda sammen med noen helt usedvanlige smykker. De to dyrefigurene har en fascinerende historie. Da de ble ofret på Vestby var de minst 200 år gamle, og hadde vært med på litt av en reise. Ikke bare har de krysset Skagerrak, de krysser også grensen mellom to arkeologiske perioder: bronsealderen og jernalderen. Som dyr betraktet er de dessuten hybrider, en blanding av to arter.

Røntgenbilder viser at hodene har en sokkel i enden. Først på et seinere tidspunkt fikk de kropper, og dette blant annet ved hjelp av små jernstifter. Funn av lignende figurer i Danmark, for eksempel hestehodene fra Fårdal på Jylland, kan gi oss forklaringen. Dette er hestehoder med horn. Hestehodene fra Vestby har i likhet med Fårdal-figurene opprinnelig vært festet på en gjenstand. Kanskje har de sittet i stevnen på et miniatyrskip. Skip med dyrehoder er ofte avbildet på bronsealderens helleristninger.

Trolig er det bronsealderens mytologiske solhest som her opptrer i to versjoner, en hingst og en hoppe. Også andre funn fra Hadeland viser at denne felles-skandinaviske solmyten var forankret i lokalmiljøet. Fra Vestby er det om lag 15 minutters gange til Velo Vestre. I en gravrøys på denne gården ble det funnet en pinsett og en rakekniv. Bildet av et skip, en sol og en fisk på rakekniven fra Vestre Velo er sentral i Flemming Kauls tolkning av bronsealderens solmyte i boka «Ships on Bronzes» fra 2009.

Da Vestby-hodene ble påstøpt kropper ved hjelp av tapt-voks-teknikken, ble hestene omskapt til geitelignende dyr. Smeden som gjorde dette har ikke bare behersket avanserte støpeteknikker og jernteknologi, men må også ha vært godt kjent med myten om solhesten, og vært klar over figurenes opprinnelige betydning. Dualiteten er nemlig ivaretatt ved at også geitene er formet som en hunn og en hann.

Funnet fra Fårdal er datert til perioden 900-700 f. Kr. Sannsynligvis har hestehodene fra Vestby sirkulert i flere mannsaldre før de ble omskapt til geiter og gravd ned i jorda på en bakketopp på Hadeland. Her lå de begravd i 2500 år før de ble museumsobjekter. Smykkene,  en gudinne verdig. Foruten de helt enestående dyrefigurene inneholdt offerfunnet et eksepsjonelt kjede med 353 tinnbelagte bronseperler, en sjelden skivenål, tre mer alminnelige, men usedvanlig store, halsringer med skipsdekor og en nå tapt fingerring.

Da Anathon Bjørn beskrev funnet i 1929, mente han at gjenstandene var skjenket som votivgaver til en paneuropeisk gudinne, som hadde halsringen og vognen som sine kjennetegn. Spor etter denne gudinnen finnes i en rekke bronsealderfunn fra Skandinavia, og hun omtales som en forløper til jernalderens Nerthus.

Jeg har blitt skikkelig flink til å kose meg på tur, så når Siri disker opp med både vått og tørt på tur, da er det ingen sak at det var varmt.

Det er bare å nyte slike omgivelser

Der det var litt bløtt i terrenget var det lagt ut planker som man kunne gå på.

Forholdsvis store vann som det er fisk i.

Vi nærmet oss bilen igjen og alle var godt fornøyd med turen. Virket som Ella satte litt pris på turfølget hun også. Jeg satte pris på å ha selskap på turen i alle fall. Kjekt å få skravlet litt med andre enn de man pleier å på tur med. Men vi tar oss snart en runde til vi.

Livet på landet

 

Om du ikke fikk med deg at kuene slapp ut fra fjøset etter en lang vinter her om dagen? Ja da kan du kikke bakover i innleggene. Nå som det går mot helg er det helt greit å nyte bonderomantikken til kuene, når de har kommet seg ned på beitet.

Det er liten tvil om at de setter pris på den nye hverdagen sin.

Kalvene på nabobeitet satte stor pris på å få større plass så de kunne aiere litt med hverandre.

De kan egentlig løpe ganske fort når de får stokket beina sine.

Tipper det var noen som ble bitte litt støle dagen etter.

Du kan jo tenke med deg selv hvordan det ville vært og endelig slippe ut etter en lang vinter hvor du bare måtte være inne.

Ikke rart det blir litt fart

Planene for resten av helga er litt uvisse, for det skal jo komme en håndfull regn er det spådd. Om det kommer her eller dit jeg har tenkt meg. Det gjenstår å se. 

Merethe og Marius kommer etterpå, om Patran dukker opp gjenstår å se. Men vi har nå egentlig planer i morgen.

Neste helg skal jeg prøve meg som avløser, så da blir det nok mange bilder av lamunger tenker jeg meg.

Ligner bitte litt på hesten til Pippi Langstrømpe

Etter noen dager dreier hverdagen seg om spising og ikke løping.

Men enn så lenge så er det høy haleføring som gjelder

Jeg får ta med meg fotoapparatet i bilen en dag og stikke innom etter jobb. Regner med at de ligger og koser seg og drøvtygger isteden da.

Noen roet seg rimelig raskt

Det er ikke så mye som skal til for å kose seg.