Årets første Holleiatur

 

Planen var rett og slett ikke å gå på toppen av Holleia, jeg skulle egentlig bare sjekke snømengden. Veien var stort sett bar hele veien oppover. Litt is i noen svinger bare. Helt oppe på Holleia var det litt snø, men den var så hard at den bar godt.

I og med at jeg ikke hadde tenkt meg så langt så hadde jeg ikke med fotoapparat eller ly for den saks skyld. Så jeg måtte huske å snu i tide. Dette er ikke beste stedet å gå ned igjen i mørket med bare joggesko. Men som Ingrid påpekte, jeg kunne jo hatt crocs... det hadde vært verre.

Nok en gang var det på tur der hvor elgen holder til. Her var det nok av både spor og møkk.

Når det er så varmt om dagen så var det plenty med istapper som laget store skulpturer både i høyden og bredden. Da var det egentlig bare å knipse løs for is smelter og da kommer aldri skulpturen tilbake. Kanskje en som ligner, men aldri den samme.

Været var veldig skiftende, det var alt fra sol til snøvær.

Når sola er på vei ned og hele fjellveggen er dekket av istapper, da kan en bare nyte naturen. Jeg bare gleder meg framover nå til alle turene jeg skal på med fotoapparat og hunder. Bare fantasien setter en stopper for hva 2022 bringer med seg.

Det er jo litt gøy når det er flere som sier til meg at de er imponert over alt jeg finner på. Mange sier at "å det har jeg lyst til også" Ja da er det vel bare å gjøre det da? Det er da ingenting som hindrer dem. De trenger da ikke å være med meg for å få seg en fin opplevelse.

Jeg har tatt grep for å kunne nyte, kvittet meg med energislukene jeg hadde i livet mitt. Det er faktisk grep alle kan ta for å ha det optimalt for seg selv. Finn ut hva du vil og gå for det. 

En tilståelse til er vel at jeg er mer aktiv enn jeg får ut innlegg her. Det er vel alt det fine været som gjør at en har lyst til å knipse løs når en er på tur. Nå er snart påsken fylt opp av planer også, så jeg kunne godt tenkt med 8 dagers uke og døgn på 25-26 timer. Enn så lenge så er det bare å nyte turer som er gjennomført etter beste evne så langt.

Snøbygene gikk i sirkler og stakk innom noen ganger, men for det meste så skinte sola. I morgen har jeg blitt invitert med på å utvide skjønnhetsproduktene mine. Jeg skal være med Anne å lage litt lepomader og annet stæsj. Det gleder jeg meg til og kanskje det blir et bilde eller to av den prosessen også.

Ellers så venter jeg ennå på pakkene fra Wish med farge og former til såpekokingen. Jeg får kjøpe inn noen boller og sleiver til blandingen, kanskje noen ingredienser også. Etter kalenderen burde jeg starte opp med litt såing til drivhuset også. Og verandakassene. Og kanskje noen krukker. 

Jeg har ventet på litt dårlig vær så det går ann å holde på litt inne. Ja for inne jobbing er ikke noe en skal holde på med når sola skinner. Inne kan en være når en blir gammel og dårlig til beins.

Det ble en runde oppe i havna med Ronja i ettermiddag, med kamera. Det er ikke så lenge til istappene forsvinner, så da må en liksom passe på så lenge de er der. Patan er fortsatt hjemme på sykeperm fra militæret, så da tar jeg det litt roligere innimellom. Ronja er overlykkelig, for da vanker det sengekos på henne om natta. Det skal en ikke kimse av når en er en liten cocker,

Stort sett bar vei oppover, ingen blank holke i det minste.

Det er vel bare å nyte naturens kunstverk

I påsken skal jeg opp på tolvputt for å sjekke om det er antydning til orrhaneleik der. Om det blir overnatting veit jeg ikke ennå. Ikke før i slutten av måneden i allefall.

Nederst i veien var det litt mer snø i veien. Der ser en godt hvor mye sola varmer iløpet av dagen. Om kvelden er det iskaldt fortsatt.

Fjellet blir nok varmt i sola og da danner det seg mange istapper nedover steinen.

Bella legger i vei, og nå skal jeg snart trene henne til kløven. Planen er jo å ta noen overnattinger på fjellet når den verste myggsesongen har gitt seg. Da hadde det vært kjekt med litt bærehjelp.

Vi snudde ved hytta på toppen, veien inn til Gnhildåsen var ikke oppkjørt med traktor engang. Det var spor etter noen som hadde gått innover der på truger tidligere i vinter. Derfor håper jeg på litt varmere så kanskje jeg slipper å vabbe innover.

Det har blitt et skikkelig utkiktspunkt der etter at det ble hogget for noen år siden.

Sola begynte å tenke på å gå ned, så da var det bare å gå nedover igjen.

Vi tok den gamle kjerreveien nedover, snøen bar brukbart så det var ikke noe problem.

Stemningsfullt i solnedgangen.

Vi rakk hjem før sola gikk ned.

Fra Saraplassen til Bjørneplassen

Angrer meg for at jeg ikke hadde med meg kamera på denne turen. Det er ikke til å komme fra at telefonen ikke er på langtnær så bra å ta bilder av hunder på tur med. Men når man egentlig bare har tenkt å ta en liten runde... ja da ja da jeg veit at 90% av turene jeg har tenkt å bare ta en liten runde ender opp med en litt lengre runde...

Været var upåklagelig, temperaturen var bra og hundene storkoste seg med hverandre. Da er det egentlig bare å gå, er et ikke? Vi hadde ikke med lys, annet en eventuelt kamera på mobilen, så vi måtte være på kjente trakter før mørket falt på ble vi enige om. 

Halveis i runden var Anne lettere usikker på om telefonen hennes lå igjen hjemme, eller den var blitt med på turen... lommene var i alle fall tomme. Vi kom til den konklusjonen at vi måtte gå samme runden dagen etter dersom det viste seg at den ikke lå hjemme når vi kom ned igjen. Det var jo sti og vei mesteparten av den runden vi hadde gått, før det temaet kom opp. Kort fortalt så lå telefonen hjemme. Det ble raskt sjekket opp, før vi inspiserte såpene som vi hadde laget for et par uker siden.

En aldeles nydelig lukt slo mot oss når vi låste opp døra og gikk inn. Gleder meg til jeg kan ta de i bruk. Så nå er det vel bare å slå seg løs med klutestrikking, for skal noe være hjemmelaget, så må vel alt være hjemmelaget?

Otto og Bella koser seg med å sjekke ut andre som har gått er og en vill jakt mellom buskene for å ta hverandre. Gode kompiser som har et gledelig gjensyn hver gang. I ettermiddag blir det ny tur på dem.

Det var stort sett flekkebart i skauen, egentlig bare der det går vei som snøen lå forholdsvis bra ennå. Da var det ikke vanskelig å bestemme seg for å gå litt skauleis for å treffe på veien til Vælsvannet litt lenger framme. Uansett hvilken retning vi gikk så ville vi komme på en vei. Om det var til Monsemyr eller over Linjevollen. Vi kom igjen ved Gardhamarsaga og kunne legge veien om Bjørneplassen på vei hjem. Totalt ble turen min på nesten ei mil, før jeg var hjemme igjen. 

Vi var heldige at snøen bar godt der det ikke var så mange bare flekker å finne. 

Stabburet på Bjørneplassen blir skakkere og skakkere, og blir det ikke gjekket opp igjen i sommer så er det ikke sikkert det står der neste vår. 

Porten var igjen, men det er laget en liten port til å gå igjennom. Hundene vet hvor en er, så de står tålmodige å venter på å bli lukket opp for.

Mye tømmer som trolig må ligge lenger til restriksjonene på veien blir borte igjen. Lønner seg lite å kjøre små lass ut av skauen.

Jeg rakk solnedgangen over Gardhammarfossen på vei hjem sist uke.

Så var det søndag

 

Så var det jammen litt utpå søndagen igjen gitt. Ukene blir liksom bare borte og månedene flyr av gårde. Nå er det jammen start på vårmåned nummer to allerede og snøen er nærmest fraværende. Det som ikke er fraværende er søla og pollenet har gjort sitt inntog.

Rådyrene er ivrige gjester på jordet, stort sett så ser jeg dem når det er skumring, så det blir dårlig med bilder av dem. Patran har vært hjemme i helga, så da har det blitt litt serietitting på kveldene. Ny serie for anledningen var "Beauty and the Beast" Noe ala Lucifer egentlig. Politidame som beskyttes av en litt iherdig merkelig mann med noen evner hvermansen ikke har. Patran gikk og la seg, men jeg ble sittende og se utover kvelden. Nja kan vel kanskje si et ble natt egentlig på lørdagen. Man skal jo bare se en episode til.

Knipset litt med telefonen en ettermiddag jeg gikk tur, for å dokumentere litt vårtegn. Gjørmehull i veien er et kjent fenomen. På fredag var jeg og Siv på Pampas for å spise biff. Siv hadde bursdag forrige helg og da måtte vi feire litt på etterskudd. Det er veldig hyggelig å spise middag ute, da slipper en å lage mat også blir det gjerne litt dessert også. Jeg liker meg veldig godt på Papas og det er ikke noen i Hønefoss som kan steike biff som dem. 

Noen prøvde å lage grøft langs veien i høst, men det ser heller ut som grøfta har blitt fylt igjen av veimassen. 

I går var vi på tur langs gamle Sperillbanen, kort tur etter mine målestokker, men utrolig koselig. Ikke hver gang jeg har med knekkebrød og appelsin på tur. Åse med familie ble med og vi la i vei 5 stykker og 5 hunder. Nesten en opplevelse i de gamle tunellene som toget egentlig skulle gå i nå på våren. Det var svære søyler av is der. Så gled deg til de bildene kommer. Etter en runde satte vi oss på toppen av en kolle og spiste maten.

Når bekkene vokser og en kan høre det sildre når en går forbi, da kommer vårfølelsen. Kjekt med litt bekker når en er på tur, da får hundene drikke det de har behov for. Jeg har jo aldri med vann til dem på tur, det er jo alltids en bekk i nærheten. Men det er faktisk ikke det har jeg funnet ut. Da er det bare å håpe på at det ikke er for varmt slik at det holder til vi finner vann.

Når jeg og Marius var på tur samme veien sist helg, så var det kommet noen hestehover. Nå hadde det jammen kommet flere, men det var ikke så enkelt å få hundene til å se samme veien, ikke gjespe eller rett og slett kjede seg. Så det ble ingen bilder med blomster før vi snudde og gikk samme veien hjem igjen. På ettermiddagene etter jobb kan en ikke legge ut på noe som potensielt kan bli en forholdsvis lang tur. Det er ennå forholdsvis mørkt om kvelden.

Bare en uke til på jobb nå så har jeg påskeferie, da skal jeg kose meg og ut på langturer. Jeg har noen topper i tankene, håper bare det er forholdsvis bart der innen den tid. Fram til da får en holde seg i hjemlige trakter.

Hestehov er den kurvplanta som vi ser først om våren, hestehov eller leirfivel, leirgull. Andre navn på denne planta er hovgras, hov, blekkje og bleko. På latin har hestehov fått navnet Tussilágo farfára. Dette navnet kommer av latinsk tussis som betyr hoste og ágere som betyr drive og navnet sikter til at hestehov har vært brukt som hostemiddel. Hvis du observerer stilken til vårens hestehov, vil du se at den er dekket med det som kalles skjellblader. De er der for å varme og verne om den lille knoppen mens den ligger i jorda gjennom vinteren. 

Utover sommeren lenge etter at hestehoven har blomstret, dukker hestehovens langstilkete hestehovformete blad opp. Det er ikke umiddelbart lett å koble at dette er bladet til den gule blomsten som vi så i våres. Navnet hesthov kommer antakelig av denne formen på bladet. På samisk har hestehov fått navnet leaskalasta eller enkeltblad. Hestehovbladene har også blitt brukt til å trekke ut verk. Bladene ble bløtet opp og lagt på sår med verk.

Før i tiden levde folk mye nærmere i kontakt med natur enn i vår tid. Maten kom ikke til hus ved enkle forflytninger av bæreposer fra handlevogn til bil. Gårdsdrift og sjølberging var hverdag for de aller fleste. Nærkontakt med jord, skog og vekster var påkrevd, enten det var for å få korn, bær, vedfang eller vinterfór til buskap. Folk måtte dermed også omgås naturens luner, det den ga – og det den tok. Hell og lykke, eller ulykke, sykdom og død dannet noe av grunnlaget for sagn og tradisjoner, mystikk og overtro.

Hestehov som urtete er blitt brukt som hostemiddel i mer enn 2500 år, og bladene er også blitt røkt for å lette åndedrettet ved kronisk bronkitt, tørrhoste og kortpustethet. Hestehov er et effektivt bløtgjørende og slimløsende middel, og har i Europa vært et av de mest populære midlene mot brystlidelser.

Herved er pilkesesongen på Sogna over på denne siden av Sangthans.