Somdalskollen 615 moh

 Du trodde kanskje jeg var ferdig med påsketurene? Men nei da. Åse og gjengen satte kurs mot Somdalskollen langfredag. Det ser forholdsvis bart ut, men jammen lå det en del snø i et belte midtveis, så vi fant ut at vi skulle ta brannvakthytta nærmere Sankthans. 

Brått bodde det ikke noen lenger opp i gata, så da hadde de ikke brøytet lenger heller. Men litt ubrøytet vei har ikke stoppet oss tidligere. Jeg og Åse hadde bange anelser og klare minner fra første gangen vi prøvde å gå til Blodfjell og måtte snu. 

Vi var samme gjengen som la i vei på Sperillbanen tidligere i april. Fem folk og fem hunder på tur i til tier bratt terreng.

Hundene gikk litt på rundgang, som sist tur. Både Hailey og Bella har godt av å måtte forholde seg til andre enn meg til tider.

Stien var godt merket oppover. Så hvis du veit hvor du skal så finner du fram.

Det var et godt stykke med forholdsvis rikelig med snø som ikke hadde den helt store bæreevnen til tider.

Da vi nærmet oss første toppen med Bygdebogen på, minket det på snøen igjen.

Noen høydemeter til og der var det snøfritt igjen.

Det var godt og varmt så det var bare å kle av seg etter hvert som vi klatret oppover.

Jeg skal nok opp dit en gang til når det har blitt skikkelig bart. Kanskje en gang til høsten?

Første glimt av utsikt åpenbarte seg mot Ådalens dype skoger. Det var ikke så enkelt å få øye på denne Bygdeborgen som skulle være der, men på skiltet sto det nå at den var der.

Fikser alltid flott vær på tur, men med så bratt sti hadde det vært bedre med litt skyer.

Det ble mange drikkestopp oppover og man skal jo kose seg på tur, skal man ikke? Og er det noe jeg har gjort i påsken, ja så er det å kose meg. 

Man forventer vel en turkasse på en slik topp, ikke en kasse til forslag. Vi var vel ikke særlig sikre på hva vi skulle ha forslag om...

Vi hadde tenkt å lage en runde ut av det, men det var ikke så enkelt når det lå forholdsvis mye snø som et belte halvveis. 

 Jentene venter på resten av flokken

Etter å ha passert Fjellbråtakollen så gjenstår kun de siste meterne før en er oppe på Somdalskolen.

Så var toppen i sikte og nista kunne finnes fram

På toppen av verden

Utsikt over Samsjøen

På toppen var det bare å finne seg en stein som hadde smeltet fram fra snøen. Bella lokaliserte veldig raskt at Åse hadde med seg godbiter.

Årets første marihøne var et faktum

Vi ble raskt enige om å drøye brannvaktshytta til neste tur. Vi måtte ned endel høydemeter for å forsere forholdsvis mye snø før vi skulle klatre opp på den siste toppen.

Forholdsvis nære, men avlikevel så langt unna.

Tror nok det blir en tur til Fjellsætra iløpet av året

Idyll

Det eneste fine med opp og ned turer er at du kan virkelig nyte utsikten du hadde i ryggen på vei oppover.

På vei til bilen reddet vi en kald padde fra skyggen og ut i sola, dagens gode gjernning...

Fredags følelse

Her i huset nyter vi at det er fredag. Vi har turplaner både i kveld, i morgen og på søndag, så dette blir ei bra helg. I kveld skal jeg bare nyte fredagsfølelsen i all mass. Jeg har sikkert endel jeg burde gjøre, men det kan jeg gjøre når det blir dårlig vær. 

Ja hva er det egentlig som gir selveste fredagsfølelsen? Er det bare det at det ikke skjer noe? Eller har du noe spesielt som gjør at du kjenner at NÅ er det fredag? Jeg har ikke akkurat noe spesielt som skjer på fredager. Da er det stort sett veldig rolig. Det er sjelden jeg skal ut på noe en fredag etter jobb. Man er litt sigen når en kommer hjem fra jobb en fredag, har spist mat og gått tur med hunder. Da er det deilig og ikke skulle noe mer. 

Nå som det er våren, så er det kanskje bedre å spørre om hva som gir deg vårfølelse. Jeg får vårfølelse når de første blomstene dukker opp i veikanten. Når gåsungene på trærne blir gule. Når snøen forsvinner og sommerdekkene kommer på bilen. 

Jeg har hatt mye vårtegn i det siste, så mye at jeg har skikkelig vårfølelse.  Jeg har satt ut hagemøbler og lagt om til sommerdekk på bilen. Pantet aller tomflaskene i kjelleren slik at jeg har funnet ned til malingsspannene som står der. Jeg har sådd i krukker og potter. Jeg har hatt det første døgnet som jeg ikke har fyrt i vedovnen på kvelden. 

Dyra har også litt vårfølelse, de har begynt å røyte. Jeg børster Bella ute så hårføyka står til alle kanter. Det setter småfuglene stor pris på. Både linerla og andre trekkfugler samler etter beste evne for å polstre redet sitt. Blåmeisen har begynt å ordne i fuglekassene sine. Hadde håp om kanskje noen andre hadde flyttet inn, men det ser ut til at blåmeisen blir boende i år også.

På onsdag etter jobb var det en runde om Bjørneplassen, da røss det på med vårtegn. Vi fant årets første hvitveis. Vi så spor etter rådyr, hjort, elg, grevling og en hvit harepus.

Et annet vårtegn er at kattene er mye mer aktive ute. Evig musejakt.

Best å sjekke alle muligheter for ei musesteik. Når våren viser seg så myldrer musene fra også, så gutta får en travel tid framover.

Jeg har laget ei turgruppe på Facebook som du kan være med i om du er interessert i å være med på tur.  Jeg har ikke tenkt å administrere regelmessige turer, men lage et sted hvor folk kan møtes og avtale turer i nærmiljøet.

Kon-Tiki museum

Thor Heyerdahl er en av historiens mest kjente oppdagere. I 1947 krysset han Stillehavet på balsaflåten Kon-Tiki og fire år senere vant han Oscar for sin dokumentarfilm om ekspedisjonen. Senere gjennomførte han lignende ekspedisjoner med sivbåtene Ra, Ra II og Tigris, hvor han også formidlet et sterkt engasjement for miljø og verdensfred. Heyerdahl sto i tillegg for viktige arkeologiske utgravninger på Galapagos, Påskeøya og Túcume. Kon-Tiki Museet inneholder gjenstander fra Heyerdahls verdenskjente ekspedisjoner, den originale Kon-Tiki-flåten og sivbåten Ra II.

“GRENSER? JEG HAR ALDRI SETT NOEN. MEN JEG HAR HØRT DE EKSISTERER I TANKENE TIL ENKELTE MENNESKER.”

Etter den verdensberømte og sensasjonelle Kon-Tiki ekspedisjonen i 1947, åpnet Kon-Tiki museet i Oslo. Alle ville se den primitive Kon-Tiki flåten bygget etter forhistoriske kunnskaper.

Thor Heyerdahl ble født 6. oktober 1914 i Larvik. Han vokste opp samme sted. Faren, Thor, var bryggerieier. Moren, Alison, var leder for Larvik og omegn museumsforening. Hun inspirerte sønnen sin til å bli svært interessert i dyr og naturvitenskap. I en periode hadde han sitt eget zoologiske museum i de gamle lokalene til farens bryggeri. Thor var flink til å tegne. Allerede som åtte-åring laget han fantasifulle tegninger av sydhavsøyer, og han hadde bestemt seg for å bli en oppdagelsesreisende.

Indianerne i Sør-Amerika har ikke sjødyktige flåter, eller båter, som kan seile til de Polynesiske øyene, mente forskere som Heyerdahl diskuterte med. For å bevise at dette var mulig, bestemte han seg for å bygge en flåte og gjennomføre seilasen selv. Så, 28. april 1947 forlot Thor og fem andre menn Callao i Peru, på en balsaflåte som hadde Polynesia som endemål. Flåten het Kon-Tiki, og den grunnstøtte ved atollen Raroia i Polynesia etter 101 døgn i åpen sjø. Heyerdahl har motbevist sine meningsmotstandere som hadde hevdet at en slik ferd var umulig.

Kon-Tiki-ferden viste at det var mulig at sør-amerikanske indianere kunne ha seilt til øyene i Stillehavet, den var ikke et bevis for at de hadde gjort det. Heyerdahl måtte ut i Stillehavet og gjennomføre arkeologiske utgravninger for å finne spor av indianere på en av øyene. I 1953 dro han med to arkeologer til Galápagosøyene. Førhistoriske potteskår fra Sør-Amerika og en inka-fløyte ble funnet i løpet av utgravningene. På dette grunnlag var det at Heyerdahl og de norske arkeologene Arne Skjølsvold og Erik K. Reed, hevdet at sør-amerikanske indianere hadde besøkt Galápagosøyene før Columbus nådde Amerika.

Neste mål var Påskeøya. Da Heyerdahl var 16 år gammel, hadde han sagt til sin klassekamerat, Arnold Jacoby, at han en dag skulle løse mysteriet på Påskeøya. For å endelig bevise sin teori om befolkningen av de polynesiske øyer, tok Heyerdahl i 1955 med seg fem arkeologer til Påskeøya for å grave frem spor etter de første menneskene som hadde kommet dit. Blant flere oppdagelser var en inngravering, på en av øyas karakteristiske stenstatuer, som viser en båt med seil. Den ligner på båter avbildet på flere gjenstander i Sør-Amerika. Heyerdahl mente at inngraveringen er et bevis på at indianere fra dette kontinentet, var de første som befolket Påskeøya. Og selv om Thor mente at han hadde funnet flere spor etter dem, var ikke alle stillehavsforskere like overbevist. Men et solid grunnlag for videre utforskning av øyas forhistorie hadde blitt lagt.

Det skulle gå mange år før Heyerdahl igjen fortsatte sin søken etter de første menneskene som hadde befolket de øst- polynesiske øyene. I 1986 returnerte han med en tsjekkisk ingeniør samt arkeologer fra Kon-Tiki Museet.

Ekspedisjonen er mest kjent for eksperimentet med å flytte en 15 tonn tung stenstatue stående. De brukte tau – og lyktes. Det var slik de innfødte for flere hundre år siden flyttet de enorme statuene rundt om på øya, hevdet Heyerdahl.

Utgravninger ved Anakena-stranden viste at de første menneskene som kom til øya var polynesiere vestfra. Dette motbeviste Heyerdahls teori. Annen forskning hadde imidlertid gjort det klart at det på et senere tidspunkt måtte ha vært kontakt mellom Påskeøya og land som i dag utgjør Peru og Bolivia.

Seilasen med Kon-Tiki-flåten i 1947 forsterket flere forskeres syn på havets rolle i spredning av kulturer i eldre tider. Senere gjentok Heyerdahl seilaser med andre primitive fartøy, for igjen å vise at de store havene var ferdselsårer for de gamle sivilisasjonene, snarere enn uoverkommelige hindringer. Samtidig hadde han funnet opp en ny metode som senere ble et eget fagfelt: maritim eksperimentell arkeologi.

I 1966 påsto John Howland Rowe at det ikke kunne ha vært noen påvirkning fra de gamle sivilisasjonene rundt Middelhavet til tidlige sivilisasjoner i Mellom-Amerika, i og med at de førstnevnte ikke hadde båter som ville klare å seile over Atlanterhavet til for eksempel Mexico. I årene etter Kon-Tiki-seilasen hadde Heyerdahl studert historien og utbredelsen til et annet primitivt fartøy, nemlig sivbåten. I 1969 bygget Heyerdahl, med assistanse av båtbyggere fra Tsjad, sivfartøyet Ra. Han og et mannskap på sju menn la ut fra Safi i Marokko for å seile til Barbados. Underveis begynte båten å synke fordi sivbuntene trakk vann, og besetningen måtte evakuere omtrent 1000 km. fra målet. Ra II som ble bygget året etter, og konstruert annerledes, seilte hele veien.

Tigris ble bygget i 1977 og var det største sivskipet som hadde blitt bygget på fire tusen år. Da Heyerdahl gjennomførte Ra-ekspedisjonene i 1969 og 1970, var hovedproblemet hans at sivet raskt trakk vann, og at både Ra og Ra II mistet flyteevnen fortere enn ventet. På en reise i Irak ble Heyerdahl fortalt at om han høster sivet i september, så vil det flyte i flere år. Han bestemte seg da for å bygge en ny sivbåt, og seile mellom de tre gamle sivilisasjonene Mesopotamia, Indusdalen og Egypt. Målet var å vise at de kunne ha hatt kontakt sjøveien, og samtidig ville Heyerdahl teste manøvreringene til en slik båt – med Ra og Ra II drev mannskapet stort sett med strømmen.

Thor Heyerdahl jobbet med nye prosjekter til det siste. Etter noen ukers sykeleie døde han i sitt italienske hjem i Colla Micheri 18. april 2002, der han også er stedt til hvile etter å ha mottatt som siste ære en statsbegravelse i Oslo.