Rotur og kveldskos

Lørdasgsettermiddagen var det så si vindstille og vi kunne teste båten som fulgte med på hytta. Det skulle være redningsvester der, men det var det ikke, så det var godt vi hadde tatt med hjemmefra. Litt i største laget for Sofie, men vi strammet både båndet rundt livet og det mellom beina. Vi var jo fire voksne med redningsvester og vannet var så si badetemperatur, så det skulle gå greit. 

Når Kenneth hadde fisket fra brygga om kveldene så hadde ha sett på denne dubben som kroken hadde satt seg fast i mellom steinene. Så første prosjekt var å redde denne så Ingrid kunne hjelpe Sofie med markefiske seinere på kvelden. Merkelig utforming på båten, men vi fikk nå plass alle fem da.

Ingrid og Patran dannet baktropp, de hadde jo kledd seg som de skulle på pilketur. Jeg og Sofie satt i spissen foran. Kenneth rodde som en helt. Og vi andre prøvde å sitte ganske rolige.

Patran satt klar med bøtta om Ingrid skulle få en fisk på spinneren. 

Det er ikke innsatsen det skal stå på.

I sivet gjemte det seg andunger. Rart de fikk leve med mengder av gjedder under beina på dem.

Ei som er godt fornøyd med å få øye på ender og kunne kjenne på vannet.

Når vi satte kursen mot hytta igjen smatt hun bort til tante. Det var mer spennende det enn hos meg, for Ingrid hadde jo fiskestanga ute.

Båtliv uten motor er kos. Jeg er ikke så glad i bråk og leven jeg.

Sofie ble litt lei, så hun, Ingrid og Patran gikk i land på brygga, mens jeg og Kenneth tok en liten runde til. Rett ut for ei øy så var det noen polakker som var litt i overkant mer velutstyrt på fiskefronten enn oss. 

De dro opp ei gjedde som vær nærmere meter'n lang når vi passerte. Heselig beist.

Sofie fikk ikke fisk, men det var stas med egen stang. Etterhvert la hun seg og da begynte sola å nærme seg horisonten.

Sola forsvinner brått når den først begynner å dale. Kenneth hadde hørt at om en holdt hånda ut fra seg mot sola, så var det et kvarter per finger før den forsvant. Det stemte rimelig godt denne kvelden.

Jeg prøvde å få til noen stilige bilder av Bella på brygga, men den var i smaleste laget, så jeg kom liksom ikke langt nok unna til å få det til sånn som jeg hadde tenkt det.

Men noe må man jo finne på mens man venter.

De helt store fargene i solnedgangen uteble

Brått var den nede i småskauen

Det begynte å mørkne og Kenneth dro i land et par gjedder denne kvelden også.

Tusen takk for en trivelig langhelg, med mye aktivitet og mye kos. Man trenger ikke gjøre så mye ut av ting, man må bare nyte hvert øyeblikk og kose seg.

 

Gjestbodåsen på Sjusjøen

På lørdag var det meldt solskinn og forholdsvis lite vind, så da måtte det bli en fjelltur. Hundene hadde vært veldig greie å ha med seg rundt både på Maihaugen og i Lilleputthammer, så de fortjente en fjelltur. Nå ja fjell og fjell, men vi nærmet oss 1000 meter over havet i myrterreng. Jeg hadde googlet litt kvelden før og kommet over Luddenhytta, som befant seg et par kilometer unna et innsjekkingspunkt i Fjelltoppjakten.

Vi hadde vel knapt nok parkert før velkomstkomiteen stilte opp, til Sofies store glede. 

Etter å ha sett etter sauer noen år er jeg ganske flink til å  lese litt kroppsspråk. Man skal være litt skeptisk til å møte sauer når man kommer med ei på vel to år som er vant til å kose med dem, og man i tillegg har tre hunder. Denne søya var bare nysgjerrig, særlig på Varga.

Jeg veit at Varga er snill, så jeg var ikke bekymret for at hun skulle gjøre sauen noe. Jeg sto i ro og lot søya få gjøre som hun følte for. 

Når hundene var sjekket ut så snudde hun og gikk bort til Sofie. Hun fikk beskjed om at ikke alle sauer er som de hun pleier å kose med, så hun måtte stå rolig så søya fikk sjekke henne.

Pink, Bella og Varga var ivrige der lamungene hadde stått.

I enden av hyttefeltet på Kuåsen lå Luddenhytta, så vi måtte opp med kartet for å finne riktig sti til hytta. For var det noe det var mye av på Sjusjøen så var det hytter. I alle størrelser. Jeg har vært der en gang da jeg var 12-13 år, så alt var nytt for meg.

Det skal være gøy på tur, så det ble noen omveier i grøftekantene for å klatre opp på store steiner.

Sykkelsti som førte helt til innsjekkingspunktet i fjelltoppjakten, så da var det håp om å holde seg tørr på beina helt tilbake i bilen.

Luddenhytta hadde ei lita nabohytte også, men den fant jeg ikke noe om.

Noen titter inn, mens andre titter ut.

Hytta sto åpen, klar for overnatting. Men vi skulle til nabohytta Luddenhytta.

Luddenhytta er bygd på slutten av 1800-tallet av Simen Olestadengen, som var fra en liten plass i Mesnali. Årstallet 1879 er skrevet over inngangsdøren. Hytta er bygd i et enkelt reisverk og har flistak. Hyttas grunnflate var opprinnelig på to gange to meter med ovn omtrent midt på gulvet og med tre benker langs veggen rundt ovnen. På den fjerde siden av ovnen er inngangsdøren som sitter i gavlen. Ovnen ble brukt både til oppvarming og matlaging. Denne grunnplan var likt i flere av de tidligste hyttene. Luddenhytta ble påbygd seinere med et inngangsparti og fikk også et uthus.

Det var helst folk fra nordre del av Mesnali og gjerne flere familier i fellesskap, som bygde i Kuåsen og på denne tiden var det flere hytter av samme slag. Det er nevnt fire i en rettsak fra omkring 1900, hvorav tre lå her innerst i Kuåsen rundt Luddenhytta. Hytta er et kulturhistorisk minne om en tid da det var viktig å nytte fjellets ressurser for å overleve i en fjellbygd. Folk gikk til fots opp i fjellet for å plukke bær og fiske og jakte på hare og rype, og de måtte derfor ha et sted å overnatte. Hyttene var først og fremst ment for livberging, og på den tiden var det ikke økonomisk rom for ferie og fritid for ikke å snakke om fritidsaktiviteter. Alt skulle være «til nytte», og tid og ressurser brukt til noe annet kunne ses på usolidarisk, grensende til umoralsk. 

Likevel kunne en tur til fjells for å jakte eller fiske, bety et pusterom fra trangboddhet og dagliglivets slit, og en kan kanskje si at den som tok disse fjellturene til en ytterlighet, var Ludvig Olestadengen som etter hvert flyttet inn i hytta i Kuåsen.Det enkle livet til Ludvig i fjellet der han bodde både sommer og vinter, fasinerte mange slik at han over tid, ble en egen turistattraksjon med sine fargerike historier og spesielle levesett, og han fikk postkort fra hele verden som ble satt opp på veggene i hytta. Likevel var dette livet sikkert ikke helt enkelt. Å sitte inne på fjellet i et kummerlig husvære med dårlig råd en kald og mørk vinternatt, kan ikke ha vært bare romantisk.

I bind 6 i Brøttumsbøkene, blir Ludvig utførlig omtalt. Videre er det gitt ut en bok i 1995 av Kari Skanche: Fjellkongen Ludvig «Ludden». Luddenhytta er et historisk minne fra en tid der det meste dreide seg om å overleve, og den er en interessant kommentar til alle de nye hytter omkring som viser en livsform der fritid og rekreasjon har større betydning enn livberging. Brøttum historielag har tatt på seg ansvar for å vedlikeholde hytta. Dette kan være en utfordring der den står åpen og ubeskyttet i et værhardt landskap, slik den alltid har stått. Det er lagt ut gjestebøker i hytta der besøkende kan skrive navnet sitt, og vi ser at hytta har mange gjester.

 Historielaget er avhengig av og takknemlig for at folk i fjellet hjelper oss med å ta vare på Luddenhytta.

Det er en krakk og et bord utenfor hytta, så vi slo oss ned en stund så Sofie kunne hvile beina sine litt. Hun hadde gått hele veien fra bilen.

Til Luddenhytta var det 8-900 meter fra bilen, til insjekkingspunktet var det 2,5 kilometer fra Luddenhytta. Vi var 4 stykker til å bære henne i og med at vi ikke hadde tatt med bæremeis for fjelltur. Så det skulle ikke bli noe problem, da hun aller helst vil gå selv.

Unge og bikkjer gikk på rundgang, for å få en praktisk gjennomførbar tur.

Godt med litt Bestemor kos 

Vi stoppet ved alle skilt som var satt opp, for at hun skal bli vant til å følge skilting og merking av stier. Hun fikk lov å fotografere litt, så når kamera er innstilt på serie bilder, så har jeg nå en god del like bilder av Kenneth med hunder. 

Store steiner skal sittes på og litt sjekking av kartet ble det også. Man behøver ikke gå lengre enn nødvendig så man misser innsjekkingspunktet. Så da ble det til at Sofie også måtte hjelpe meg å sjekke kartet for å se hvor langt vi hadde igjen.

Om hun ikke skjønner så mye av kart ennå, så har det med å skape en vane for fremtidige turer. Lære henne til å bruke de hjelpemidlene en har i ukjent terreng. Ingrid, Kenneth og Sofie tok en banan og hvilte her, mens jeg og Patran la i vei mellom krypvegitasjonen for å komme oss opp til innsjekkingspunktet 200 meter unna.

Etter hvert fant vi ut st det var antydning til en sti inniblant all bresken og grana.

Jeg hadde fått både en ny kommune og ett nytt fylke i fjelltoppjakten.

Hun gikk endel på tilbakeveien, men både Kenneth og Patran trådde til når jeg og Ingrid ikke hadde henne på armen. Til middag ble det pizza og is til dessert. Viktig å kose seg når man er på ferie tur.

 

Lilleputthammer Familiepark

Når man har med seg små jenter på ferie, så legger man opp planene etter noe som er gøy for henne, men som kan være interessant for oss andre også. Lilleputthammer har mye å by på. Ikke minst is! 

Lilleputthammer Familiepark i Hafjell 15 km nord for Lillehammer er en familiepark spesielt for barna mellom 1 og 9 år. Her kan barna kjøre tog, biler, båter, pariserhjul, karusell, berg- og dalbane eller suse ned i Olas froskehopp. Prøv også Olas klatrepark som er en spennende aktivitet. Lilleputthammer ble åpnet av tidligere statsminister Odvar Nordli den 29. juni 1983 med brask og bram, og er Norges eldste familiepark. Skaperne av Lilleputthammer er Kjell og Hjørdis Madsen.

I "den lille byen med det store hjertet" kan barna kjøre tog, biler, båter, karusell, pariserhjul, berg- og dalbane eller suse ned i Olas froskehopp. De kan boltre seg i klatretårn, hinderløype, på hoppepute og trampoliner. Inne i husene kan barna tegne, bygge, leke eller gå på kino. I Barnas bokby kan de bli med på lesestund, og det spilles teater og show flere ganger daglig i høysesongen.

I Lilleputthammer er de opptatt av at barna skal føle glede og mestring innenfor trygge rammer. Rundt om i parken finnes mange sittegrupper, sandkasser, vippehusker, trampoliner, hinderløype, hoppeputer m.m. Vi har trillevogner til utlån. Det finnes stellerom på alle toaletter og de har egne ammerom i Cafe Central og Miniputthuset.

Lilleputthammer Familiepark i Hafjell er en miniatyrutgave av Storgata i Lillehammer anno 1930-tallet, bygd i målestokk 1:4. For voksne gir Lilleputthammer Familiepark et historisk tilbakeblikk til 1930-tallet med datidens forretninger, hotell og kafeer. 

Her finnes 44 forretninger, 2 hotell, 3 kafeer, 2 bakeri, politi og kino. Her finner du alt fra J. Bøhmers Isenkramforretning og Th. Julins Broderiforretning til Pølsemaker Johansen. I "Storgata" i Lilleputthammer finnes kulturhus, lekehus, Ola og Heddas klubbhus, kino, ballhus, miniputthus med ammekrok, klossehus, toglekehus, snekkerhus, billedbokhus, tegneseriehus, faktabokhus, mysterie- og ungdomslitteraturhus og "da mor og far var små hus". Til husene er det benyttet 2830 spesiallagde isolerte vindusglass, ca 1 million listverk og 80.000 takstein. I Kulturhuset kan du lese mer om historien til Lilleputthammer.

Lilleputthammer ble åpnet av tidligere statsminister Odvar Nordli den 29.juni 1983 med brask og bram, og er Norges eldste familiepark. Skaperne av Lilleputthammer er Kjell og Hjørdis Madsen. De hadde en drøm om å lage en egen lekeby for barna, Lilleputthammer Lekeby. Lilleputthammer Lekeby var en kopi av Lillehammer i størrelse ¼ med 60 bygninger fra byens Storgate i en stil fra århundreskiftet. Initiativet vakte oppsikt i hele Norge og ble raskt et kjent og kjært stoppested for barnefamilier om sommeren.

I 1996 kjøper Viking Gruppen AS (nå Welle Gruppen AS) Øyer Gjestegård og Lilleputthammer, og fra 2006 overtar Welle Gruppen AS også driften av parken. Fra 2007 etableres Lilleputthammer som en ny familiepark, det investeres store beløp i nye attraksjoner og husene i gata pusses opp. 

Sofie ble borte i Lilleputthammer.

Vi endte isteden opp med en skummel tiger!

De første attraksjonene (pariserhjul, froskehopp, berg og dalbane, bompebåter og el-biler) kom i 2007. Til 25-års jubileet i 2008 kom ytterligere 3 attraksjoner (oldefarsbiler, nostalgikarusell og klatretårn) og serveringsstedet Park Cafeen bygges i Søndre park.

Barnas Bokby etableres også i løpet av disse to årene som en liten by i byen med ca.12 000 brukte barnebøker. Fra 2009 og fram til i dag er underholdningstilbudet utviklet til faste teaterforestillinger og lesestund hver dag. Det er etablert to nye scener, og flere show blir satt opp hver sommer.

Lilleputthammer familiepark er fortsatt en unik familiepark med de særegne, små og søte husene - samt at alt er tilpasset de små barna. Føl deg som en kjempe i den lille Storgata - en kopi av Storgata i Lillehammer á 1930.  For voksne gir Lilleputthammer Familiepark et historisk tilbakeblikk til 1930-tallet med datidens forretninger, hotell og kafeer. For barna er det stor stas å føle seg som kjemper i den lille byen, og titte inn i vinduene hvor litt forskjellig er utstilt. Det er også mulig å gå inn i mange av husene. I Barnas Bokby midt i ”Storgata” finner du Europas største samling med brukte barnebøker - nesten 15 000 brukte barnebøker fordelt på 5 hus.

 Lillehammer tilhører de såkalte ”anlagte byer”. 7. august 1827 ble bygrunnleggelsen vedtatt av regjeringen, men utstikkingen av tomter kom ikke i gang før i 1828. Veiinspektør C. Buchholz`s plan og bygningsvedtekter ble vedtatt ved en kongelig resolusjon først 7. juli 1828. 

I bygningsvedtektene var det gitt regler for bebyggelsen, for gatenes bredde og husene i forhold til gatelinja. Her finnes bestemmelser om at hjørnebygningene skulle ha brukket hjørne på minst 5 alens bredde. Resultatet av bestemmelsen er lett synlig i Lillehammer fremdeles.

Byggeskikken i Lillehammer vitner om nøkternhet og lite ekstravaganse. Men begynner man først å lete og se etter, finner en likevel mange morsomme og interessante bygningshistoriske uttrykk både i helheter og detaljene. Bygningen er fra Lillehammers eldste periode, og er oppført i empirestil av kjøpmann Ludvig Wiese. Halve første etasje var forretningslokale, og i andre etasje var det en stor sal hvor Wiese holdt store juleball med opptil et par hundre gjester fra Lillehammer og bygdene rundt.

Etterpå dro vi tilbake til hytta for å grille middag.