Jeg har aldri vært på Kistefos museet når det har åpningstid, så en søndag tok jeg med meg Patran og Sofie for å titte. Poenget med turen var egentlig å ta The Twist i nærmere øyesyn. Den turen kunne en spart seg. Det var ikke noen høydare for å si det sånn.
Sofie klatret litt rundt i aktivitetsløypa før vi beveget oss nedover på området.
Hun klarte seg bra på egenhånd
Hun er så flink til å klare seg, det er bare å komme igang.
Sist vi var der var ikke Sofie særlig begeistret for denne blekkspruten som strakk arnene sine bortover plenen, men denne gangen var det ikke noe reaksjon i det hele tatt.
Gullklump i livet
Det er jo ikke til å komme ifra at det blir endel bilder når man går der å vaser.
Lita jente med stjerner i øynene når tante peker og forteller.
Sånn ser denne blekkspruten ut fra motsatt side.
Denne fungerer om det er sommer eller vinter
Vi er ikke så kunstinteresserte noen av oss, men store bilder med mange detaljer falt i smak. Det er mange små og store bygg der som rommer forskjellige kunstnere.
Denne bamsen som sitter på en gutt skaper bekymring for Sofie. Hvor er gutten som vi bare ser beina til.
Ikke får man flyttet bamsen heller...
Hun lot seg fasinere av blomster så store at de nådde helt opp i taket.
Spindelvev av diamanter mellom to panser
Jeg hadde sans for den amerikanske skulptøren Kathleen Ryans første store museumsutstilling. Utstillingen omfatter verk fra det første tiåret av Ryans kunstnerskap og består av 25 skulpturer. Dette var kunst som er noe og er laget av noe som er oppbrukt i sin opprinnelige form.
Sofie var så flink til ikke røre ting.
Installasjonene ute er de samme år etter år, for det er kunstverk som museet har kjøpt.
Når man går over brua ser man hvor fin den kunne vært om det var mye vann i elva.
Ved elva hadde de tatt i bruk resultatet etter flommens herjinger.
Det var ikke bare naturlige herjinger, men også utplasserte kunstverk
De kunne kanskje brukt noe annet enn reinsdyr, for det er dårlig med reinsdyr her opprinnelig.
Sofie lot seg ikke stoppe av noen skjeletter i kanten av stien.
Om man brukte øynene så var det stadig små detaljer som var plassert ut.
Om biene hadde flyttet inn her selv eller de var plassert ut mellom disse latesombiplatene vet jeg ikke.
Så nærmet vi oss "The Twist" som var grunnen til at jeg skulle dit i åpningstiden.
Stien vi fulgte stoppet midt ute i ingenmannsland og så måtte en snu og gå samme stien tilbake. Der stien sluttet var det plassert en enorm tv skjerm som sendte en naturfilm.
Vel oppe på hoved stien igjen så måtte vi gå gjennom en byggeplass som skulle bli en aktivitetspark beregnet ferdig sommeren 2026.
Ved inngangen var det plassert et tre på hode ved siden av det opprinnelige treet.
Som idé er The Twist ganske enkel, men som konstruksjon er den uhyre kompleks. Det faktum at den befinner seg over en elv gjorde heller ikke byggeprosessen enklere. Da den midlertidige støttebroen i elven ble fjernet for første gang, sank bygget så mye at hele bygget måtte jekkes opp igjen og alle bolter måtte sveises på nytt.
Jeg husker det var enormt mye avisskriverier om dette bygget da det ble satt opp. "The twist" ble mye dyrere og ikke minst kostet toalettene enormt mye. Så dermed måtte vi finne doene om vi måtte på do eller ei.
Det første vi så når vi kom ned var en som tydeligvis hadde kommet opp fra elva og kikket inn.
Alt var stål og glass og det var håndklær til å tørke seg på fingrene, etter at en hadde vasket dem.
Sofie begynte å bli litt sliten, vi hadde jo tråkket rundt der noen timer. Så store jenter kunne sitte litt på armen og hvile beina sine, ble hun og tante enige om. Store jenter kunne sitte på armen så lenge som noen klarte å løfte dem.
Patran fikk av seg ullgenseren utover dagen.
Så var det bare å følge stien på andre siden av elva, så vi kom tilbake til kaffeen som solgte is. Sofie hadde spurt etter is en stund.
Vi kunne konstatere at disse mennene ennå ikke hadde klart å dytte ballen over kanten. De måtte nok ha noen dager til på seg.
Speillabyrinten var ganske lang før vi kunne komme oss inn i midten til vannfontenen. Vi kunne ikke gå mellom speilene nå som det var mange andre der.
Men Sofie ga aldri opp
Men tilslutt øynet vi et håp om å være framme.
Vannet varierte i mengde og styrke litt vilkårlig.
Plutselig kom det mye, da måtte Sofie og tante løpe.
De klarte seg nesten
Da ble det strake veien for å kjøpe is
Det var flere enn meg som hadde kommentarer om kafeorganiseringen. Mangelfull skilting slik at køsystemet var forståelig. Og ikke minst om du skulle ha is så måtte du fremdeles stå i den lange køen for varm mat og vafler. Varmmaten ble notert på en postitlapp og så gikk hun i kassa med den til han som skulle steike pizzaen eller grille pølsa, før hun returnerte til kassa. Hvorfor kunne ikke kunden fått med kassalappen til kokken, så hadde hun i kassa startet på neste kunde med en gang. Jeg hadde skjønt det om det var rett etter sesongåpningen tidlig i mai, men ikke en av de siste dagene i juli.
Jeg har skjønt at alle er mer interessert i butikk shopping enn meg, så jeg må bare dilte litt med når jeg er med noen på tur.
Det ble stor kjærlighet på Sofie, for jeg var spent på om de fremdeles smakte slik jeg husket fra barndommen. Det gjorde de og de var akkurat like klissete som jeg husket. Til og med Patran har barndomsminner om slike kjærligheter som man aldri fikk spist opp, men fant igjen et sted harde og sprukne og slett ikke gode lengre.
