Hr Yr hadde meldt sol og jeg sendte melding til Wenche Lill om hun ville være med på en liten kjøretur. Vi hadde ikke dårlig tid i og med at vi ikke skulle så langt å kjøre. Så jeg plukket henne ikke opp før ved 9 tiden.
På fjellveiene mellom Hallingdal, Hemsedal og Valdres kan du oppleve mektige fjellandskap. Fanitullvegen passerer Reineskarvet og Lauvdalsbrea i Ål på vei til det alpelignende fjellandskapet i Hemsedal. På veien videre har du et praktfullt skue mot fjellene i Jotunheimen. Enten du er en eventyrlysten sjåfør eller en naturelsker som vil utforske til fots, vil Fanitullvegen imponere og etterlate deg med uforglemmelige minner.
Det ble stadige stopp for å ta noen bilder. Jeg har vært i Leveld tidligere, men aldri tatt turen over fjellet. Veien tar deg først gjennom en bratt del av fjellet, til man kommer opp på flaten hvor man tydelig kan se at man er på høyfjellet. Her vil du bli belønnet med fantastiske utsikter som tar pusten fra deg. Fanitullvegen byr på en opplevelse i seg selv, hvor man kjører over taket av Hemsedal i den vakre ville naturen.
Jeg hadde forventet mer høstfarger i fjellet, men det var så si ingen. Det hadde nok ikke vært kaldt der heller. Det var en varm vind i fjellet, så når vi tok en stopp for å gå opp for en innsjekk i fjelltoppjakten, gikk vi i bare genseren.
Underveis langs veien er det mange fotstier og turmuligheter som du kan utforske etter at du har funnet et sted å parkere bilen. Gå ut av bilen, strekk på bena og opplev naturen på nært hold. Fanitullvegen er det perfekte utgangspunktet for fotturer og vi endte opp med å gå til Lauvdalsbrea.
Vi la i vei innover i fjellheimen, og noe som er sikkert så er det at hit skal jeg tilbake og gå på flere topper. Om det blir allerede i høst veit jeg ikke, det kommer ann på været og når snøen kommer. Jeg vil hevde at Faniturllvegen er en finere fjellovergang enn det
Tindevegen er.
Veien startet brei før den ble smalere og smalerer oppover fjellsiden. Mot toppen var det en god del stein, men ikke slike uoverkommelige. Et lite stykke ble det klatring, men hundene klarte seg veldig bra. Den tid den sorg når vi skulle ned igjen tenkte jeg.
I bunnen var det noen våte partier, der var det lagt klopper.
Det var to fjelltopper med en kilometers avstand som vi kunne sjekke inn på, men kun den ene som hadde sti fra der vi parkerte. Det klarer seg med ei innsjekking om gangen.
Wenche Lill og Bella er radarpar på tur, men Bella har alltid et halvt øye til hva jeg holder på med.
Der stien var utydelig var det satt opp varder så en skulle finne fram.
Det ble litt klatring og hundene klarte seg veldig bra.
Tåka kom ikke akkurat sigende, den kom og gikk i en vill fart når vi nærmet oss toppen av Lauvdalsbrea.
Vi kunne skimte en vanvittig flott utsikt til tider mellom tåkedottene.
Det er sånn det er på fjellet, stadig endringer i været.
En selfie ved innsjekkingen på fjelltoppjakten og en bolle, så da ble det en liten pause med utsikt.
Jeg liker best nye veier, da får man brått nye perler på lista over steder man har lyst til å dra tilbake til.
Tåka lettet litt og vi fikk utsikt 360 grader rundt.
Kanskje en del av sommerferien skal legges hit til neste år.
Fjellpartier skal ha vann og det var det mengder av her. Ryggsekk og gå fra vann til vann innover i fjellheimen....
Langt der nede står bilen parkert
På vei ned kom vi over et lite felt med høstmose
Vi nærmet oss bilen igjen og det var ikke en tåkedott å se noen steder
Det ble en stopp i Hemsedal for å spise litt middag på veien hjem.
Et kort stopp på Guslvik for softice, så ble det varandaliv når jeg kom hjem. Nyte siste solstrålene før det var på tide å gå inn for en dusj.
