Bårnåsåsen over skauen hjem

Når man skal på tur på søndagene så bør man gå tidlig på dagen, ellers hender det at trafikken blir så tett at det er problemer med å komme over riksveien igjen.

Jeg hadde tenkt å gå opp til Bårnåsåsen en dag etter jobb, eller i helga. Men så ble ikke helga helt som jeg hadde tenkt. Men søndag da var det klart for en tur opp på Bårnåsåsen. 

Jeg var optimist og gikk for joggesko på turen, og det gikk stort sett greit mesteparten av runden. Ja det ble en runde etterhvert som jeg kjente at formen var bra. Hadde først tenkt å gå fram og tilbake, da hadde det gått greit med joggesko.

Sola skinte ikke, men jammen var det varmt nok å gå oppover. 

Når det er noen år siden det har blitt hogget er det ikke fult så mye kvist å tråkke i lenger.

Holder man seg oppe på rabbene så er det bart også.

Men det er ei dump man må ned i for å komme seg opp på den neste toppen. Der var det snø som jeg hadde regnet med.

Varga og Bella var oppe før meg, så de satt og ventet på meg når jeg krabbet meg oppover. Det er ganske bratt oppover siste hellinga der. Patran ringte når jeg kavet meg oppover. Hun lurte på om jeg var ute på tur. Jo jeg var jo det, hørte du jeg peset. Ja det hadde hun. Den gode formen jeg hadde, er blitt borte, men når grunnformen ligger inne, så kommer den ganske raskt tilbake når man legger ned litt trening.

Varga var ikke mye hvit når vi kom hjem fra turen. På grusveien siste stykket var det skikkelig sølete.

Varga la seg ned i lyngen selv om jeg ikke tok noe pause på turen. Det ble noen korte fotostopp, ellers var det jevnt sig hele veien.

Når jeg sjekket bloggen så var det omtrent akkurat et år siden jeg og Hilde hadde tatt turen. Resten av året hadde ikke jeg vært der gitt. Det fine der er at su har mange valg på veien hjem. I områder uten stier, er det bare å gå etter magefølelsen.

Rart det ikke er flere som tar turen, det er den utsikten på toppen der.

Imponert over den nye linsa på kamera på mobilen min, det var virkelig verdt investeringen min.

Hytta blir mer og mer shabby for hver gang jeg er innom.

Du verden hvor flott det måtte vært når hytta var ny.

* *

360 graders utsikt

Jeg har gått den retningen jeg valgte på søndag før også. Da gikk jeg og Marius inn til Sverri før vi fant veien som bringer en ned til Saraplassen igjen. Ned til Sverri hadde jeg ikke tenkt meg, da måtte jeg over en bekk husket jeg. Så jeg kuttet retningen litt, så jeg gikk i retning veien med en gang.

Første bekken gikk greit å komme seg over, den var ikke så brei.

Når isen holder både Varga og Bella, da holder den meg også tenkte jeg.

Her var det noen som hadde jobbet jevnt.

Her er det bare å gå rett frem helt til hogstgruppa er slutt. 

Jeg gikk inn på kartet for å finne korteste retningen til veien. Jeg visste at nede i dumpa her gikk det en bekk. Spørsmålet var bare hvor dyp og brei den var akkurat her, eller om jeg hadde flaks så isen lå ennå. Det har vært forholdsvis bra med smelting de siste ukene.

Bekken var våt, bekken var brei, og veldig uvisst om hvor enkelt dette her ville bli.

Men jeg hadde flaks for en gangs skyld, naturen selv hadde skaffet meg ei bru.

På andre siden av bekken kom vi inn på en lastebærervei som jeg kunne regne med å følge bort til grusveien.

Veien ble forholdsvis våt til tider, isfull og gjørmete. 

Så traff vi grusveien, men den var mer klinete enn jeg regnet med.

Jakttårnet står året rundt,

Andtjern var fremdeles islagt.

Allerede nå skjønner jeg hvordan hundene kommer til å se ut når vi kom hjem. 

Jeg har gått der mange ganger tidligere, så jeg vet når vi nærmer oss bebyggelsen igjen. Da ble det bånd på dem til vi kom hjem.

En god runde på 9 kilometer i ulent terreng, mye utenfor vei. Jeg brukte snøtt tre timer på denne runden.

 

Sjekking av viltkameraene

 

Endelig var det blitt mindre snø rundt veggene her, og jeg kunne vabbe meg opp til viltkameraene. Ett har vært uten batterier den siste måneden. Jeg har jo sett på appen på telefonen at det ikke har vært all verdens av aktivitet på disse kameraene i vinter. Håper på mer nå som snøen er på vei bort.

Jeg prøvde de nyinnkjøpte støvlene på finn.no ting som er nytt må gås til der man veit avstanden. Jeg har nå kjørt noen test turer for å teste formen, så nå er jeg over i å teste utstyret. Har handlet litt til overnattingen til 1. mai. Så får vi se hva som faller i smak.

Snøen var forholdsvis hard, men innimellom var det litt råtten. Fordelen var at det ikke var så dypt om man tråkket gjennom. Hailey ble også med på runden. Det har blitt dårlig med lange turer i helga når det var så mye annet som skjedde.

Rett på første kamera som var tomt for strøm. Batterier ble byttet og bildebrikka ble byttet med en blank en. 

Det var ikke sol, men det regnet heller ikke.

Hundene hadde mye å sjekke ut etter vinteren. Det var overraskende bart der egentlig.

Etter helga føles det litt som jeg er back on track, og alle planene kan settes ut i livet. En måneds tid nå, så blir det overnattinger ute til knotten og myggen tar over skauen fram til høsten.

Så både fotspor og furutopping etter elgen, så jeg håpet at jeg hadde fått den på et kamera. Men det eneste jeg hadde fått var en mørk skygge som passerte et stykke vekk fra kamera ei natt.

Ellers var det mye vindvær og snø som har røst av trærne på disse kameraene. Om det ikke blir mer liv der snart, så får jeg flytte dem litt.

Ikke lenge til man kan ta en runde her i joggesko nå. Men ikke mye dyretråkk å se i snøen heller. Dyra har nok holdt seg et annet sted i vinter.

Bekkene er over sine bredder allerede.

Men jeg holdt meg tørr på beina hele runden.

Det ble litt fotografering på denne runden, så Hailey skulle få snuse litt i sitt tempo.

Jeg hadde nemlig tenkt meg på lenger tur etterpå, da kunne hun være hjemme. Hun er ingen milsluker lenger. Bella setter også pris på litt kortere enklere turer har jeg lagt merke til.

Jeg spurte Sofie når hun ble hentet i dag om hun ville hjem på onsdag, eller om jeg skulle plukke henne opp i barnehagen. Da ville hun til meg, det var jo skikkelig stas da, når hun har fått en lillebror i hus.

Når jeg nærmet meg huset var det mer snø, enn på det jordet vi hadde gått opp til skauen. Men snøen var forholdsvis hard.

Gåsungene har kommet, men det var ingen store som det pleier å være. Så de har nok akkurat tittet fram. Jeg kan ikke si jeg har sett de tidligere i år.

Hva er lurt...

Husker du alt som er bra igjennom uka? Ukas høydepunkter liksom? Noen har en blogg om hva de setter pris på gjennom uka. Ukas små høydepunkter, som blir publisert hver søndag. Så har du Ten things of thankful, som også kommer med bra ting som har skjedd gjennom uka. Så har du meg, som knapt husker hva jeg gjorde i går.

Om jeg husker lengre tilbake, så er det stort sett ting som gikk galt, eller som ikke gikk helt som jeg hadde håpet på, som jeg husker best. Kanskje det er derfor jeg blogger, så jeg skal huske hva jeg holder på med iløpet av et år. Om du ser øverst til høyre, så er det årskavalkader. Disse holder jeg ajour gjennom året. For ellers hadde vel knapt halvparten av tingene blitt med i oversikten. Grei måte å holde oversikt over turer jeg har vært på gjennom året, og ikke minst med hvem jeg har vært på tur med.

Helga ble ikke som jeg hadde tenkt, det var spådd solskinn og jeg hadde tenkt meg på tur. Men endte opp med mange dager med kos hjemme isteden. Så fikk jeg holdt knærne i to ei uke lenger enn jeg hadde tenkt. Det må være bra. Jeg fikk sol i fjeset hjemme også, spist klementin og kvikklunsj i solveggen. 

Fikk hilst på siste barnebarnet, som har sendt ut varsler om at han har tenkt seg ut av magen noen dager, før han fant ut at han kunne alltids ta segen tur på fredag. Det var i værtfall kos. Jeg liker egentlig ungene aller best de 5-6 første månedene avlivet. Det er da det er bare kos og ingen protester. Lange trilleturer og ensidig kosthold. 

Ei uke til nå, så er det både klokkestilling og påske. Da er det over ei uke med bare kos og ingen vekkeklokke som piper. Håper på aktive dager og kanskje en skitur. Kanskje jeg får sjekket inn på fjelltoppjakten, om ikke på ski, så på beina.

På lørdag har jeg billett til show i Oslo, så kanskje jeg kjører innover litt tidligere enn jeg må og stikker innom noen steder langs veien. Aldri godt å vite når jeg følger innfallsmetoden når jeg er på tur. Nå er det lyst langt utover ettermiddagene, så man har faktisk tid til både det ene og det andre etter jobb om dagen.

Til og med kattene er mye ute om dagen, og enkelte netter kommer de ikke inn igjen. Det er da man veit at det er vår!

 

Velkommen til verden Lykkeliten

Familiens siste tilskudd, dagfersk og jeg fikk komme på besøk. Sofie er blitt stolt storesøster.

 

De siste dagene har det blitt skikkelig mye kos med Dua mi. Jeg har mer eller mindre hatt henne fra onsdag til i går. Lykkeliten har vært litt ubestemmelig så da har det blitt noen falske alarmer, ikke bare på Ingrid, men på resten av støtteapparatet rundt også.

Da jeg hentet henne i barnehagen på torsdag, bestemte vi oss for å ha sånt hjemmekontor på fredagen. Jeg tok med pc hjem fra jobb og linet opp på katterommet. Sånne hjemme kontor trenger ikke vekkeklokke når små duer er på besøk. Hun våkner stort sett når sola står opp. 

Etter en hel måned med telefonen på nattbordet når jeg skulle sove om natta, så var det godt å legge den på kjøkkenbordet igjen når vi la oss torsdag kveld. Vi sto opp og ordnet oss for dagens jobbing fredag morgen, men når vi sjekket telefonen når vi skulle lage frokost. Ja da hadde vi jammen fått både meldinger og bilder av en bitte liten tass. 

Jeg så meldingene var kommet midt på natta, så vi sendte melding tilbake for å gratulerer. Ingrid svarte med en gang, så da var ikke Sofie sein om å facetime. Det lyst ut av øyene hennes, og hun kunne knapt vente med å få lov til å komme.

Det er bare søsken som slipper inn hele dagen, besteforeldre har en time i kveldinga. Men Sofie måtte jo ha følge nedover, så da sneik jeg meg med inn for å hilse på jeg også. Lykkeliten var skikkelig nysgjerrig og lå og tittet rundt seg mye av tiden. Det var tydelig at han kjente igjen stemmen til Sofie. Ja for der sto ikke akkurat skravla stille.

Sofie måtte legge han fra seg så hun kunne se litt på han. Hun er litt kort i armene for å holde han og kunne se og kose med han samtidig. Stryke han på det myke kinnet og la han ta tak rundt fingeren med den bitte lille hånda si.

Nå har bestemor fått seg to skatter, en liten og en litt større.

Vi skal nok bli gode kompiser vi to.

Når vi skulle dra ble alle med ut på gangen. Der har de et tre som henger på veggen med rosa og blå blomster for hver baby som blir født. Sofie fikk sette fast blomsten for Lykkeliten. Vi hadde ordnet klær til Lykkeliten fra meg og henne. Så hadde jeg ordnet så Merethe hadde strikket kåpe og lue til henne som hun fikk fredag morgen.

I januar var det født fire unger i sykebilen på vei til sykehuset, og noen var født i badekaret på sykehuset. Så var det blomster for de øvrige babyene som var født.

Da vi skulle dra hjem etter en times tid fulgte Kenneth oss til bilen. Så jobbet vi litt på hjemmekontoret før vi gikk ut etter lunsj. Da var det sølevann som var tingen.

Jeg satte meg litt i sola, for den må nytes når den er framme. Sofie koset hunder etter tur. Akte på sklibrett på de få snøflekkene som er rundt huset, mens jeg spadde vekk endel hundemøkk. Den popper virkelig opp når snøen forsvinner.

Flekkebart er kanskje å ta i, men på andre siden av elva er det så si bart i det minste.

Det ble feiring av lillebror med kvikklunsj og brus i solveggen før vi gikk inn for å jobbe litt til og lage middag. 

Lørdag formiddag hadde Sofie lyst til å ta en tur i fjøset. Så da subbet vi høyet inn til kanten av forbrettet så kuene kunne spise opp siste rest. Så fylte vi vann i karret til værene. Alle fikk sin tilbørlige kos av Sofie. 

Da de ikke hadde fått reise hjem lørdagen, så dro like godt jeg og Sofie en tur nedover til sykehuset på ettermiddagen. 

Lykkeliten var ikke så mye våken på ettermiddagen. Han hadde spist godt gjennom dagen og da er det bare å sove da, så en får ladet litt opp.

Like stolt storesøster dagen etter, som gjerne vil holde babyen og kose med han.

Viktig å sjekke at alle detaljer stemmer. I dag kunne de reise hjem fra sykehuset, så nå er det en ny hverdag som venter dem. Jeg gleder meg til å bli kjent med Lykkeliten.