Vikersundbakken x2

 

Patran var hjemme forrige helg og jeg spurte om hun ville være med opp Vikersundbakken. Jeg slang litt med leppa og sa at vi skulle ta to ganger. 

Klokka ble startet ved bilen ogdet var bare å stålsette seg for 1078 trappetrinn i første omgang, jogge ned til parkeringa igjen og nye 1078 trappetrinn. Jogge ned til bilen igjen og tiden som hadde blitt brukt var i overkant av en time. 

Allerede fra start ble jeg etter. Etter to runder hadde Patran sittet å ventet i 20 minutter. Synes ikke det var så verst jeg da, at jeg klarte å holde følge såpass bra.

Sikkert de som bruker kortere tid enn oss på to runder, men det er ikke så mange som går to runder uten pause i mellom vil jeg anta.

Første seier er opp til hoppkanten. Trappa fra hoppet og opp er bedre å gå i enn fra bunnen og opp til hoppet. Den er javnere og trinnene er litt annerledes.

Når jeg tok fatt på ovarennet, så var Patran så si ferdig med det. Den øverste svarte flekken er henne. Hun passerte noen på veien opp.

Følelsen på toppen var ikke så god som den pleier, for jeg visste at jeg måtte forte meg ned for å ta en ny runde. Akkurat da kjente jeg at jeg angret bitte litt på den planen. Men så godt det kjentes når de to rundene var gjennomført.

Tenk her setter de utfor på ski, i verdens høyeste skiflygingsbakke. Bakkerekorden er også gjeldende verdensrekord (per 1.1.2024) på 253,5 meter og innehas av Stefan Kraft. Gjeldende rekord for kvinner er også verdensrekord (per 19.3.2024) på 230,5 meter, satt av Silje Opseth, den 17. mars 2024. Ovarennet har 36 grader helling.

Det øverste stykket av veien nedover er ganske bratt, så der gikk jeg for å få igjen pusten litt og roet pulsen. Jeg lå på rundt 167 i puls oppover bakken.

Så bratt og litt løsgrus i veien etter at bilene har spinni seg opp, så ble det gåing. Jeg hadde ikke de beste sålene på joggeskoa, jeg hadde gått for demping isteden for mønster.

En har god utsikt over Vikersund og halve Modum på vei ned igjen. Så ble det løping resten og ikke tid til fotografering.

På andre runden kom jeg i snakk med en mann som tok meg igjen. Han var turist og hadde kun sett hoppbakken på tv. Han holdt ikke mye høyere fart enn meg, så jeg gikk forbi han ved hoppet da han valgte seg ei god pause. Han lurte på om det var vanlig å gå to runder, for han hadde sett meg første runden. Nei, sa jeg, de fleste går bare en runde. De fleste jogger ikke ned igjen heller.

På toppen for andre gang og turisten hakk i hel. Første runden var det pusten som bestemte farten, men på andre runden begynte jeg å merke det litt i låra når jeg startet på ovarennet.

 Det vil si at jeg brukte 10 minutter omtrent fra toppen av trappa før jeg sto ved bilen igjen. Snøtt 2 kilometer seinere.

Hundene hadde ventet i bilen så lenge, så de måtte få seg en runde før vi dro hjem for å lage middag.

Vi gikk veien oppover på andre siden av bakken, så de kunne drikke litt vann i bekken før vi dro hjem. Jeg hadde egentlig tenkt å gå en tur fra sentrum i Vikersund og langs elva nedover, men vi var småsultene og det var litt smågrått i åsene rundt oss.

Det er et stort anlegg de har laget. Historien om verdens største hoppbakke i Vikersund starter for over hundre år siden. Vikersund Skiklub ble stiftet i 1894, og i løpet av de 40 første årene arrangerte foreningen renn i seks forskjellige skibakker. Derfor valgte man i 1935 en komité som skulle finne et egnet sted for å bygge en ny skibakke. I 1936 ble Vikersundbakken åpnet og i Kristian Hovde hoppet først i åpningsrennet, men det var Hilmar Myhra fra Kongsberg som hoppet lengst, med et hopp på 85 meter. Kristian Hovde ble senere bakkesjef for Vikersundbakken og spilte en viktig rolle når det gjaldt å få utvidet bakken ytterligere. Dette skjedde først i 1955, men siden endringene ikke var tilstrekkelige for å få hopp over 100 meter, gjorde Hovde en del justeringer sommeren 1956. Dette lyktes og påfølgende vinter ble Arne Hoel den første hopper over 100-metersgrensen, med et svev på 100,5 meter.

Om du er interessert i mer informasjon om videre utvikling kan du klikke inn på siden til Vikersund.

Svigerdatter på ukjente stier

 

Når en har koset seg med Sofie og levert henne hjemme til kvelds, og sola ennå skinner. Ja da veit en at det nærmer seg sommer. Jeg så et lite skilt i en sving i fjor vår, og endelig denne kvelden fikk jeg prøvd å finne fram.

Jeg sa ifra før vi gikk at jeg ikke hadde gått denne stien før, men hadde en viss formening i om hvor vi skulle gå for å komme fram ved låven på Blystajordet igjen. Ingrid ble med på tur for Pink hadde veldig lyst til å være med på tur. Turens første rådyr hoppet over veien foran oss.

Det er god trening i oppoverbakker, og når vi tok av fra veien ved Kroksrud da ble det tvert oppover. Til tider veldig bratt.

Jeg hadde bare med meg Varga på tur, så hun skulle få litt aleine tid. Hun har blitt veldig flink på innkalling. Når hun hører navnet sitt så kommer hun løpende alt hun orker. Det er det samme om hun er nede på jordet eller vi går bortover veien.

Det var sånne mengder med elg møkk, Klart det er mye spennende å lukte på der.

Jeg skjønner ikke hva folk har så i mot oppoverbakker. Når du er på toppen så har du en flott utsikt. Ja om den ikke er så flott, så er det i det minste en utsikt.

Pink løp litt rundt, men Varga fikk en liten pause etter turen opp. Et lite råd om hvor vi skulle legge turen videre, ble til å gå til høyre isteden for å klatre opp på neste topp. Det var tross alt solnedgang og da er det ikke akkurat lyst i timevis utover kvelden.

Vi fant raskt noe som lignet på en sti som vi valgte å følge.

Vi fant til og med noen skilt, så da fikk vi konstatert at vi var på riktig retning i det minste. Snart var vi inne på en sti jeg hadde gått tidligere da jeg og Wenche Lill var på tur til Lyarberget i forrige vår.

Et godt stykke var det tørt og fint så joggeskoene var ikke noe problem.

I skyggedelen før vi kom ned til veien så hadde vi først forsert et veldig vått strekke, så skoene og sokkene kunne vris. Da var det forholdsvis kaldt å vabbe i snø til midt på leggen. Ja for råtten vårsnø er det lite hold i.

Det ble bart igjen og vi nærmet oss veien.

Den fulgte vi til toppen av bakken, før vi tok stien ned til høyre for å komme ned til låven på Blystadjordet.

Alle skiltene var knekt og lå på bakken

Det er veldig tydelig sti mellom veiene.

Da var vi nede ved låven og hadde valget om å gå rett hjem eller legge turen rundt om skytebanen.

Vi gikk over jordet til skytebanen

Vi kunne skimte de første husene i byggefeltet, men folk var det dårlig med å se på denne runden vår.

Merker stor forskjell på hundene når man går i sentrale strøk, da har de så mye å snuse på.

På gangveien ned til skolen var det et nytt svømmebasseng vi måtte forholde oss til.

Klokka nærmet seg halv ti før vi var tilbake hos Kenneth og Ingrid. Og jeg og Varga kunne sette kursen hjem.

Livets roser

 

Livet handler mye om valgene vi tar. Du kan velge å være negativ, føle deg dårlig, synes synd på deg selv, og lide pga dårlig selvtillit, eller du kan ta i bruk de våpene du trenger for å leve et lykkelig, tilfreds liv med tro på deg selv og dine evner.

Dans på roser er et uttrykk som betyr et behagelig, sorgløst liv. Det er mest brukt etter nektelse: «ingen dans på roser». Uttrykket er kjent i dansk fra før 1600. Det kommer av den senromerske og middelalderske skikken med å strø roseblader på vei, seng, dansegulv og lignende.

Alle har jo sine nedturer. Og når jeg er nede i mørket og føler jeg ikke kan komme opp igjen, da får jeg denne replikken som trøst. «Rolig det kommer til å ordne seg, livet er ingen dans på roser.» Men er det ikke akkurat det livet er? Hvis du tenker over det, mener de at en dans på roser skal være feilfri og perfekt, faktisk evig lykke. Det betyr nesten det samme som å fly på en rosa sky. 

Men hvis du tenker over hvordan en rose ser ut. Kan du forestille deg at det er behagelig å danse på en? Jeg vil si «ja!» Livet er som en dans på roser, fordi en rose har torner. Noen ganger unngår du å tråkke på tornene, og det er da livet går bra. Noen ganger tråkker du på dem og det er smertefullt, akkurat som livet kan være. Så fortell meg en gang til at livet ikke er som en dans på roser. Jeg danser ofte på min rose, problemet er bare at den er full med torner.

Ta ansvar for ditt eget liv. Den du er, hva du har, og hva du gjør er ditt ansvar og kun DU kan kontrollere dette. Bruk de feilene du har gjort tidligere i livet som en kunnskapsbank, ikke som en grunn til å utslette deg selv. Problemer kan gjøre deg sterkere dersom du jobber med å komme deg igjennom disse. Verdsett at du er unik. Det er ingen i denne verden som er nøyaktig som deg, så lær deg å verdsette den du er. Ikke forsøk å være noen andre,.

Dans med livet! Gi slipp på kontrollen og se øyeblikkets muligheter. Få en annen tilnærming til bekymringer, frykt og alt det andre som hindrer deg i å være den høyeste versjonen av deg selv.

Livets solnedgang kommer tidsnok.

Årets pappa

 

Når vi var i fjøset på onsdag var det kommet en kalv til og jammen hadde det ikke kommet en okse også. Da er det håp om at det blir kalver til neste år igjen også. Akkurat som mennesker varer en kus graviditet omtrent 9 måneder og 10 dager. I de fleste tilfeller regnes 283 dager for å være den vanligste drektighetsvarigheten blant de fleste kuraser. Draktighetslengden varierer også avhengig av kalvens kjønn, og antall kalver den skal føde.

Han var ikke interessert i å komme bort til oss for kos, men det er jo ikke så rart, han har jo ikke sett oss tidligere.

Jentene står bak og våger seg ikke fram for kos den dagen. Skjønner det, at det er mye mer interessant med mann i bingen enn to utenfor bingen.

De vil liksom ikke vedkjenne seg at de hadde lyst på litt kos.

Sofie fant ut at kuene kunne drikke ute i bingen sin. Den fylte seg opp selv ettersom kuene drakk. Og da suset det, så klart det er spennende for noen som elsker vann.

Denne kalven og Sofie er simpelthen bestevenner. Han kommer hver gang hun stiller seg ved gjerdet. Det er det ikke noen av de andre  kalvene som gjør.

Blir nok mer kos på disse utover sommeren.

Kalven storkoser seg

Kalvehvisker

Litt tisking og hvisking så bryter hun ut i latter

Så ble det makaroni til mat når vi kom hjem, før det ble bading og kos.