Du så på meg som en duggfrisk nyutsprungen rose.
En rose som speiler seg i solens første stråler.
En rose med gyldne kronblader.
Kronblader som brer seg ut litt og litt mer her morgen.
Kronblader som en morgen ikke kan bre seg lenger.
En morgen kommer regnet.
Bladene blir tyngre og tyngre for hver dråpe som faller ned fra himmelen.
Tilslutt klarer de ikke å klamre seg fast mer.
Sakte og kraftløst slipper de taket.
Faller fjærlett mot avgrunnen.
Faller, faller, faller...
Bakken er kald og sort.
Våt og klissen jord.
Bladene blir liggende og forandrer til slutt farge.
Blir til slutt endel av jorden de landet på.
Borte...
Men neste år vil en ny rose spire.
Sakte, men sikkert vil den strekke seg mot en skyfri himmel.
En ny rose vil speile seg i solens første stråler...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Nyt hver dag, den kommer ikke tilbake. Legg igjen en liten hilsen, så ser jeg at du har vært innom...