Svaneflukt

En staselig knoppsvane svømte rundt og bruset med fjærene. Resten av bildene fra turen til Averøya på søndag. Svaner er veldig pene fugler, litt sånn majestetisk over dem.

Knoppsvanen er en stor og hvit vannfugl. Stjerten er lang og kileformet, noe som skiller knoppsvanen fra andre hvite svaner i Finland. Voksne knoppsvaner har karakteristiske knortede nebb i oransje og svart. Markeringene på nebbet til sangsvanen og dvergsvanen er gule og svarte. Knoppsvaner svømmer med den tykke halsen og vingene lett hevet. Hannene og hunnene er forholdsvis like, men hannene har en større knøl på nebbet. Ungene er brunere eller gråere enn unger av andre svanearter. Nebbene er rosaaktige og svarte i stedet for oransje. De mister gradvis de gråbrune fjærene i løpet av sommeren, og utvikler den hvite fjærdrakten til de voksne. Knoppsvanene er relativt stille, men hissende lyder kan av og til høres. Når de flyr, høres vingeslagene tydelig, og dette er også et typisk trekk ved denne arten, ettersom sangsvanens vingeslag er langt mindre hørbare.

En ting som er litt interessant er at når knoppsvane og sangsvane etablerer seg i samme område, er det sangsvanene som jager bort knoppsvanene. 

Svaneungene er grå og får ikke den ferdige hvite fjærdrakta før de er et par år gamle.

Svanen er et bilde på klokskap og verdighet. Lysets symbol på grunn av den hvite drakten. Apollons hellige fugl gitt som kan se inn i fremtiden. Svanen som alkymist symbol står for finhet og renhet. Svaneunger er grå stort sett, og blir kritthvit den andre vinteren. Svanene starter rugingen når eggene er lagt og ungene klekker innenfor samme døgn. I gamle dager kunne svaner bli omtalt som jordiske engler. En påminnelse om noe himmelsk i en plaget verden. H. C. Andersen forestilte seg tydeligvis at det å være svane var ensbetydende med lykken selv.

Litt rart at så store tunge fugler klarer å lette fra vannflaten såpass raskt som de gjør. Når jeg og Kjersti dro hjem fra Oslo på søndag var det veldig mange som var samlet ved råket der Steinsfjorden og Tyrifjorden møtes ved Sundvolden. I morgen er det spådd solskinn, så jeg kunne tenke meg å ta med fotoapparatet etter jobb for å se om jeg får noen solskinnsbilder av dem. Håper de fortsatt henger ved brua der.

Sola går ikke ned før femtiden, så jeg rekker en tur hjem for å hente Bella også tenker jeg. Solnedgang ved fjorden er alltid stemningsfylt. Men det kommer vel skyer, for det er sjelden det blir som jeg har tenkt.

Den som manipulerer, ønsker å oppnå en egoistisk fordel på bekostning av andre. De kan være vanskelige å oppdage, og de bruker helt spesifikke metoder for å få deg på defensiven slik at de kan oppnå det de vil. Da gjelder det å unngå å bli fanget i deres ubehagelige nett av løgner og bedrag.

Ikke vet jeg om disse blir manipulert til å stikke av da jeg kommer med kamera, men de kom ikke tilbake akkurat. Men den ene svanen leet ikke på et øyelokk engang. Den seig sakte rundt og til slutt satte den kursen mot storskarven og måkene som var litt lenger ute på en odde.

Det er et flott syn når de seilte over overflaten med en meter eller så.

Denne blasket videre uten å bry seg om at de andre tre stakk av. Ikke sikkert de er så avhengig av hverandre når de holder seg i sakke området. Kanskje de har mer flokkfølelse når de skal fly til et annet område.