På kjøttmarkedet del 1

Etter å ha skrinlagt dust nummer 70 eller hva det nå har blitt gjennom livet, så var vel planen å gi opp den geskjeften egentlig. Men det kunne nå vært litt greit å ha en eller annen å mase på når en ville finne på noe lite eller stort. Så med litt inspirasjon fra Netflix serien "Hjem til jul" så starter jeg igjen med friskt mot. Må vel alltid ha litt prosjekter å jobbe med, sitte rolig på rumpa og vente på at noe skjer er ikke helt meg.

* *

Så for å gi avskårene prosjekter som egentlig ikke har fått en fear sjanse til å heltatt gitt noe resultat så fikk jeg ett innfall på jobben på tirsdag om at jeg kunne jo gi nettdating en sjanse da. Ja sånn på ordentlig og helt gratis. Nei betale for noe det får være. På kvelden laget jeg meg en ordentlig profil, med hele matchingrekka og til og med et profilbilde for å få fult utbytte av tjenesten.

Så etter å ha skrinlagt match og møteplassen tidligere med kun registrert bruker for å sjekke kjøttmarkedet, så ble det en søtere variant som sukker denne gangen. Klikket for å få gode matcher og der dukket jammen dust nummer 70 opp som en av de første kandidatene. Ergo fikk jeg bekreftet at jeg var blitt løyet til på ennå et punkt.

Etter å ha bladd gjennom noen til dukket det opp ennå en overraskelse. En skikkelig overraskelse! En som ikke var ukjent, men heller ikke en jeg kan si jeg kjenner. Men jeg var helt sikker på at han var vel etablert og utenfor rekkevidde. Men han er tydeligvis ikke det da i og med at han var der. Jeg kunne ikke sende melding, for jeg hadde ikke betalt, men jeg ga et lite hint i form av å like profilen. 

Så er det vel bare å smøre seg med tålmodighet og vente på at den potensielle får ut fingren til å ta kontakt da. Men tålmodighet og venting er vel en ting som ikke er særlig sterke sider for min del. Men kanskje jeg for en gangs skyld skal prøve å bare la ting gå sin gang... Magefølelsen sier han er verdt å vente på.

Hvor hadde vi det fra?

Men hvem sa at dagene våre skulle være gratis?

At de skulle snurre rundt

på lykkehjulet i hjertet vårt

og hver kveld

stoppe på gevinst?

Hvem sa det?

Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt

skulle være lett å bygge ferdig?

At mursteinene var firkantede ballonger

som føk på plass av seg selv?

Hvem sa det?Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,

vedvarende hoste og anemi.

Men hvem sa at snarveiene

støtt var kjørbare? At fjellovergangene

aldri snødde til? Og at nettopp vi

skulle slippe å stå fast i tunnelen?

Ja, hvem sa det?

Hvor i all verden hadde vi dét fra?