Sagstien langs Sagelva

En jeg jobber sammen med hadde lagt ut en filmsnutt fra Sagelva, og jeg fikk lyst til å ta en tur. Jeg sjekket kalenderen og Merethe jobbet kvelden, da vil sikkert Marius være med på tur tenkte jeg. Marius satt på med Merethe til jobben hennes og jeg plukket han opp der, så dro vi til Strømmen.

Vi parkerte like ved Strømmen stasjon og la i vei over brua og nedover langs elva. Et stykke var stien stengt med byggegjerder, fordi det var fare for ras sto det. Men jeg har vel aldri vært særlig flink til å følge andres råd jeg ikke ser som særlig hensiktsmessig. Så vi gikk der mange andre hadde gått også, for det var flyttet på enden av gjerdene så en kunne komme fram.

Sagstien går langs Sagelva fra Lørenskog grense og helt ned til flomvollen ved Nitelva. Stien er godt opparbeidet og det er lett å ta seg fram til fots, i rullestol, med vogn eller sykkel. Det er satt ut flere benker langs stien hvor man kan stoppe og ta seg en liten rast og nyte roen langs denne grønne korridoren midt i Strømmen sentrum. Du vil helt sikkert få oppleve et rikt fugle- og dyreliv med ender, linerler, fossekallen, og kanskje mink, bever og rådyr.

I tillegg til selve naturopplevelsen er dette også en vandring med historisk sus. Vannet i elva har gjennom flere hundre år blitt brukt til å drive sagbruk, kverner og møller. Sagelva eller Fjellhamarelva som den heter i Lørenskog, har sitt utspring i Elvåga og Losbyvassdraget som ligger i Østmarka. I Skedsmo kommune er elva 2,3 kilometer lang med et totalt fall på 45 meter, fordelt på flere mindre fossefall. På strekningen vi skal gå er det registrert 30 vanndrevne oppgangssager og 5 møller. De første sagene ble anlagt i 1520 med storhetstid på tidlig 1800-tall. Møllene kom på 1800-tallet og den siste ble revet i 1972. En antar at det har vært kverner her helt fra 1300-tallet.

Flere steder langs elva er det satt opp informasjonstavler som forteller litt om historien til stedet. Den første tavla finner vi på Strømmen stasjon hvor vi får vite at dette var første jernbanestasjon i landet utenfor Christiania og at landets første sidespor gikk herfra nedover langs elva til sagene i Sagdalen.

Fra stasjonen må vi gå ca. 100 meter mot Strømmen Storsenter. Rett før brua over elva vil vi se de røde skiltene som markerer Sagstien. Svinger vi til høyre kan vi få med oss det øvre flate partiet inn mot grensen til Lørenskog. 

Derfra er det også mulig å fortsette videre mot Fjellhamar og Lørenskog stasjon.

Svinger vi til venstre kommer vi inn mot områdene til tidligere Strømmens Værksted og Strømmen Stål. Her krysser vi elva rett over den øverste av demningene og fortsetter resten av turen på østsiden av elva. I alt har det vært sju demninger på strekningen ned til Nitelva. Ved Strømmen Storsenter går stien på fortauet, men ved Støpegrismonumentet (til minne om stålstøpingen) går stien på egen trasé mellom elva og parkeringsplassen til senteret.

Etter å ha krysset Sagbruksveien via fotgjengerfelt går vi ned i den fredfulle dalen langs elva - kun elvesus og fuglekvidder er å høre. Vi passerer Trevaredemningen og stedet der Strømmen Trævarefabrik i sin tid lå. Videre kommer vi til Flaendemningen med det nyrestaurerte fyrhuset og damluka i smijern fra 1907. Lengre ned er det satt opp to utsiktspunkter som henger ut over elva. 

Ved det nederste utsiktspunktet kan vi ved lav vannføring se restene av trepilarene fra det gamle sidesporet fra 1853. Etter å ha passert under brua for hovedbanen kommer vi til Øvre og Nedre Mølledam og vi ser ut over Mølleparken med den nybygde Strømmensaga og Strømmenkverna. Dette er henholdsvis en vanndrevet oppgangssag etter en 1700-talls modell og en vanndrevet bekkekvern. Hvis du er heldig kan det hende de er åpne og du får sett hvordan tømmer blir til plank og korn blir til mel.

I Mølleparken er det satt ut flere solide benker og bord av gamle kvernsteiner et bra sted å spise nistepakken. Fra Mølleparken kan man fortsette ned mot Nitelva og Lillestrøm etter først å ha krysset Skjettenveien.

Runden ble på vel 8 kilometer

Siden dette ikke var så lange stien tok vi like godt en runde på flomvollen og opp til sentrum igjen, så vi slapp å gå fram og tilbake på samme stien. Når vi kom litt lenger ned så kjente jeg meg igjen, har har jo jeg og Marius vært på tur tidligere, i 2021 riktig nok. Det koblet ikke jeg før vi var på kjente trakter. Merethe hadde også vært med på tur i 2017, en runde i denne parken langs Nitelva. 

Hadde jeg visst om denne sagelva da, så hadde vi nok tatt en runde oppom. 

Men jeg fikk nå noen fine bilder denne gangen også, fra tur et ukjent sted.

Jeg hadde ikke trengt piggskoene, for dette strekket her var vel så si det eneste som hadde snø og is. Her var våren kommet skikkelig i forhold til hjemme.

Så var vi kommet ned til jernbaneskinna og vi kunne gå under sporet i en undergang. 

En liten illusjon fra svunnen tid

Mye å lese langs stien.

Jeg går mye tur i skauen og øde steder, men hundene har veldig godt av en luftetur i sentrale strøk i ny og ne.

Overblikk over sagparken med møllesteinene og ei sag.

Ekte sagbruk

Det gikk ei trapp ned i elva og opp til ei renne, men jeg holdt meg på land. Jeg regnet med at steinene i bunnen av trappa var ganske sleipe.

Man fikk helt grei oversikt fra litt avstand også.

Kanskje til sommeren?

Vi la runden om flomvollen og da møtte vi flere som var ute på tur med hunden sin.

Her har vi gått tidligere, så det var like greit å gå litt til når vi først var i siget. Planen var å stoppe på veien hjem for å kjøpe litt middag. Da må man tilpasse turen så man rekker tilbake til bilen før man blir for sulten.

Bare et lite bevis på at mine hunder ikke alltid er like samarbeidsvillige når det gjelder å ta bilder i sentrale strøk.

Til evig tid

Varga foretrekker brøytekanten i sentrale strøk også

Det er flotte turområder langs elvekanten

Solnedgangen kom da vi parkerte ved gatekjøkkenet på Maura. Nærmeste nabo til Kiwi og har knallgod kyllingkebab. Der har vi spist noen ganger tidligere også.

Bare å nyte. Jeg ble skikkelig mett i alle fall.

Glimt av vår

Det har vært mildt i et par uker nå på dagtid. Så mildt at det er varmegrader og ganske nære 0 eller et par kuldegrader på natta. Dette er for godt til å være sant, så vi får nok en retur av vinteren. Man pleier det, om den kommer i mars eller drøyer til april er ikke godt å si. Men at den kommer tilbake det kan jeg vedde ganske mye på.

På fredag var det ut på tur når jeg kom hjem fra jobb. Det er godt å kunne nyte noen solsråler før mørket senker seg. Det er jo begynt å lysne når jeg drar på jobb på morgenen, så nå nærmer våren seg. Det ble litt aktivitet i helga også. Så nå skal jeg nyte våren mens vi har den.

Skyggene ble lange og jeg skjønte at jeg ikke rakk hjem før sola hadde gått ned. Men det er lyst en god stund etter at sola har gått ned.

Jeg hadde ballet litt mye klær på meg, men veit av erfaring at det blir mye kaldere når sola går ned.

Isen er ikke lenger veldig hard, og oljegrusen stikker gjennom i lange strekker. Stripa blir lengre og breiere for hver dag. Turen ble til etter hvert som jeg gikk, planen var å holde seg i sola lengst mulig. Hadde jeg holdt med på denne siden av elva, så hadde hele turen så si blitt i skyggen. Helgetrafikken var ikke for tett ennå, så jeg regnet med at det gikk greit å krysse riksveien to ganger.

Det er en herlig følelse når en hører snøen smelte og drypper fra taket.

Når det smelter såpass så samler vannet seg i store sølepytter. Da er det greit å kikke litt før man tråkker i vei.

Det er ikke bare Sogna som  har funnet veien over isen. Væla går også over sine bredder allerede.

Bella sjekker tilstanden, ser fram til at badesesongen starter.

Så kom valget om jeg skulle ta hengebrua hjem, eller jeg skulle legge i vei inn til Bjørneplassen. Det ble Bjørneplassen, for jeg regnet med at noen hadde tråkket sti på jordet siden sist jeg gikk der.

Overraskende nok så var hele veien bar innover. Piggskoene var ikke veldig nødvendige på denne runden egentlig. Snart er det joggeskoføre når man skal ut på tur.

Sola nærmet seg horisonten.

Hakket før det er sølete.

Det er ikke store snømengder her om kring nå lenger. Snøen er ganske hard også, men holder ikke meg helt ennå.

Sola sluttet å varme og jeg måtte dra igjen glidelåsen på jakka.

Når vi kom til Bjørneplssen var vi ca halvveis og sola takket for seg.

Ennå rakk vi hjem før det var mørkt. Det er herlig nå som man kan få til en god tur uten at det blir mørkt. Om noen uker skal vi stille klokka, da får vi enda lysere kvelder.

Jeg er godt fornøyd med den nye telefonen, tar noen bilder i hytt og pine for å teste litt på kvaliteten. Men når en skal på skikkelig tur, så må jeg ta med med kamera. Zooming er mangelfullt på telefoner.

Nede på jordet der hadde det blitt kjørt opp skiløype en gang, så der var det stein hardt å gå.

På stien ned mot brua derimot var det litt lotteri om skaren bar eller ei, De som hadde tråkket der hadde ikke tråkket så tett at det hadde blitt skikkelig sti.

Vi kom da fram og fikk jiglet oss over.

Minner mistenkelig om vårløysing her også.

Ingen som hadde giddi å måket brua i vinter, så der var det stein hard skare med mange store huller etter alle som har tråkket gjennom snøen i løpet av vinteren.

Endelig oppe på vei igjen og da var jeg veldig glad for at jeg hadde tatt på meg piggskoene.

Himmelen hadde fin farge lenge etter at sola hadde gått ned.

Jeg gledet meg allerede til turen dagen etter.

En annen ting jeg gleder meg til er å sitte på verandaen i solnedgangen til sommeren. Krysser fingrene for en knall sommer i år.

Jeg har sluttet å kjøre den siden ved meg ut til Veme til og fra jobb nå. Den er så si uframkommelig for min bil. Vegvesenet skal være sikre på at en får med seg at det har blitt noen humper der. Ikke ofte det er dobbel skilting.