Blåtimen

 

Nå som det er blitt skikkelig høst med tidlig mørke kvelder, så må man gå tur med hundene før man spiser middag. Det er ikke mange ukene før det er mørkt når jeg kommer fra jobb omtrent, så jeg nyter dagslyset når jeg kan.

Før jeg var halvveis på runden om hengebrua, så var månen allerede høyt oppe på himmelen. Når sola forsvinner starter blåtimen. Jeg har alltid likt blåtimen. Jeg husker når jeg var liten så satt jeg sammen med bestemor og farfar ved kjøkkenbordet og tittet ut på at mørket senket seg. De slo ikke på lyset før det var mørkt.

Hestene på Borgerud har ikke vært så interessert tidligere når vi har passert. I dag så var de veldig interesserte. Særlig den brune.

Samspill mellom forskjellige arter er fascinerende. Den stillferdige tilnærmingen.

Så lenge det er varmegrader er det ikke glatt på hengebrua. Men impregnerte materialer blir sleipe og glatte når det er kuldegrader.

 Det er ikke fult så mye vann i elva lenger, men den er ikke direkte liten ennå.

Man får ikke slike speilinger på dagtid, med solskinn.

Når mørket senker seg og lysene tennes. Om en måned kommer julelysene opp i vinduer langs runden rundt om hengebrua. Jeg skal i allefall vente med julebelysningen til det blir desember.

Et blikk opp på himmelen og skyene kom og gikk.

Det var ikke mye å se til månen til tider, ennå den snart er helt rund igjen. De går ekstremt raskt disse måne syklusene.

Nå som bladene er borte fra buskene er det bare å vente på snøen.

Det kunne godt kommet litt snø så det ble litt reinsligere inne, men med snøen så kommer vel kuldegradene også. Det holder med noen få av dem.

Selv om jeg ikke hadde tenkt å ta noen bilder, så blir det fort noen av likevel.

Spøkelsestrær

Vi rakk hjem før det ble mørkt, men jeg var glad jeg hadde på meg refleksjakke. Man vet aldri hvor lang turen blir.

Den gamle skoleveien min. Hele barneskolen fra 1. klasse til og med 6. klasse gikk jeg her. Hver morgen og hver ettermiddag. Etter den tid er det blitt hogget mye her, da var det høy mørk skau på begge sider av veien.

I dag er det ikke mange som går mange kilometerne for å komme til skolen, eller til bussen. Nei de blir kjørt til døra på skolen og det må skiltes med forbudtskilt så de ikke kjører inn i skolegården. Mye var bedre i gamledager da ungene leika ute i friminuttene og kunne knapt vente med å ut etter at leksene var gjort.

Alt skal polstres og beskyttes så ungene i dagens samfunn klarer ikke å ta vurderinger. Vi klatret i trærne og lærte raskt at om vi klatrer høyt nok, så bøyde toppen seg ned mot bakken igjen. Vi lærte raskt hvilke trær som tålte det og hvilke trær som knakk slik at vi deiset i bakken og slo oss. Ingen unger har vondt av å lære seg den vurderingen selv.

Merker jo en endring i hele samfunnet, ingen tørr å ha egne meninger og stå ved dem om de mener noe annet enn resten av flokken. Beslutningsvegring og redd for å såre noen. Da har de det heller ille selv enn å stå opp for seg selv.

Hvor mange har nyttårsforsett om å stå opp for seg selv til neste år? Gå imot flokken om det er det som er det beste for seg selv?

Bare å telle ned dagene til helga, da skal Sofie feire 3-års dagen sin. Utrolig fort som den tiden har gått. Utrolig mye hun har opplevd og sett. Jeg håper hun setter pris på oppveksten sin når hun blir eldre. 

Hr Yr lover ikke akkurat plenty av flott vær framover, men jeg håper han forandrer mening før helga kommer.

Gåstjern

Jeg skulle kjøre Sofie hjem etter overnattingen, så da tok jeg like godt med meg hundene i samme slengen. Igjen ble planene litt endret for det er jo jegere alle steder fremdeles. Så det endte med at jeg parkerte like ved Vælsvannet og la i vei innover bomveien som var merket med Tjuveborgveien. 

Jeg hadde ikke lagt merke til alle veiskiltene som hadde kommet opp på alle veikryssene innover. De aller fleste har låste bommer, så du kommer ikke så langt noen steder med bil.

Jeg har vært ved Øvre Vælsvannet tidligere, men i andre enden av vannet. Men jeg hadde tenkt meg inn til Gåstjern, der hadde jeg også vært tidligere, men da hadde jeg gått opp i andre enden av veien. Verden er egentlig ikke så stor.

Det var mange hogstflater langs veien. Overraskende mange og store flater.

Det var mange store bekker langs veien. Det er jo endel myrer lenger opp i terrenget, så da samles jo vannet nedover.

Grøftene var små innsjøer

Til og med Bella koser seg i vannet langs veien.

Maurtue som er laget av stein? Mye barnåler i alle fall.

Veikrysset ned til Øvre Vælsvannet og vi tok en liten avstikker ned til vannet.

Veldig god veistandard nedover her, så da regnet jeg med at vi endte opp ved noen hytter.

Det stemte det. Svær hytte med flott beliggenhet ut mot Øvre Vælsvannet.

Det lå to andre flotte hytter ned mot vannet.

Sikkert veldig trivelig på hyttetur her. Men vi skulle litt lenger oppover, så vi måtte gå samme veien et lite stykke tilbake for å fortsette på grusveien et stykke til.

Om hytta er nyoppusset eller om den er nyoppført er jeg ikke så sikker på, men grunnmuren så veldig ny ut.
 

Hundene fikk et lite bad før vi gikk videre.

I veikanten står en steinstøtte med litt uleselig innskripsjoner. Det så ut som veien var ferdig i 1947,

På veien til Gåstjern lå det svære tømmerlunner på begge sider av veien. Lastbærersporene gikk på kryss og tvers der.

Ved Gåstjernhytta har det vært en dam som ble brukt i forbindelse med brøtningen,

Det så ut  som Gåstjernhytta er mye i bruk, det er både vimpel, badestamp og huskestativ der.

Hytta lå litt nedenfor selve vannet, så vi gikk veien videre til vi kom til selve tjernet.

Her kom vi til krakken som jeg har bilde av sist vi var her,

Gåstjern er ganske lite, men det lå en robåt i vannkanten. Mer fornøyelse enn fiske tenker jeg,

Varga var overbevist om at det var noe spennende på andre siden av vannet.

Det er ikke ofte hun står igjen når jeg går videre. Som oftest så er hun 20 meter foran.

Vi snudde når vi kom ned til bekken. Da hadde vi gått vel 4 kilometer, så da ble det passe langt når vi kom til bilen igjen,

Ikke sikkert deg er noe mer vann enn litt sildring til vanlig, men det har regnet mye i det siste.

Siste blikk på Gåstjern før vi gikk samme veien tilbake til bilen,

Et glimt av sol når tåka lettet, men den varte ikke lenge.

Før Sofie ble kjørt hjem etter overnattinga i helga hadde vi et lite stunt for julekort fotografering. Så jeg får håpe Ingrid og Kenneth liker ett av de 95 bildene som ble tatt.