Huldra i blomsterenga

Når jeg blir pensjonist skal jeg ta på meg fotooppdrag for å spe på pensjonen. Jeg synes det er gøy og ikke minst inspirerende å ta bilder. Særlig når jeg får til noen som blir knallfine. Det er veldig mange som kan ta helt greie og ordinære bilder, men et fåtall kan ta de unike gullkornene.

 

Jeg kjørte Kenneth til Hønefoss en ettermiddag for han skulle hente bil, da ble Pink med for bare hun får være med hun, så er hun fornøyd.

Vi satt nå der å skravla vi og jeg slapp han av. På vei hjem så dukket plutselig Pink opp i speilen. Hun kunne jo lært seg til å gi fra seg et bitte lite boff når noen går ut av bilen og lukker døra. Jeg ringte Kenneth og sa jeg tok henne med hjem, så fikk han plukke henne opp når han skulle hjemover igjen.

Jeg hadde fotoapparatet i bilen, så da ble det en runde på jordet for noen bilder innen Kenneth kom hit.

Pink har vært i nærheten av meg så lenge, at hun skjønner fotograferingsprinsippet, for å si det sånn.

Å få til skarpe bilder av svart hund i aktivitet, i lav kveldssol er ikke så enkelt. Men jeg synes ikke disse bildene ble så aller verst.

Bilder med liv er mye finere å se på enn oppstilte bilder. Men det krever mer av fotografen.

Sitt og bli, også er det den pangstarten når jeg roper på henne.

Da er det bare å sitte klar med kamera og knipse ivei.

Sikkert mye å snuse på når graset var slått. Regner med at det var både mus og annet som hadde pilet rundt der iløpet av dagen.

Siden det er sankthans, så må man jo plukke blomster som man skal putte under puta når man skal sove. 7 forskjellige slag må man visstnok ha.

Pink protesterer ikke på litt poseringer, selv om jeg ser på hele henne at dette er det liten vits med. Hun kunne tenke seg å løpe isteden.

Her er det blomster for enhver smak.

Nede på jordet traff vi på Oliver, han brydde seg ikke om Pink og hun snuset bare litt før hun gikk videre.

Det var ikke to steg med løping engang før han la seg for å se hvor vi skulle.

Pink ble plukket opp. Jeg og Hailey satte oss på verandaen for å nyte solnedgangen. Det har det ikke blitt mye av hittil i sommer.

Jeg gikk inn for å på do en tur, da fikk jeg se at Vatga og Oliver leika. Oliver hadde vel egentlig tenkt å sove i hundesenga, men det hadde ikke Varga noe som helst planer om.

Det skulle holdes fast og det skulle gnages bak ørene. Oliver kan være veldig tålmodig innimellom.

På ett punkt så blir det nok for han også, da tar han igjen.

Nok er nok tenkte nok Varga før hun gikk

Lurven virket mest oppgitt til freden hadde senket seg igjen...