DEN RETTE VEI
En mann og hunden hans kom gående langs en vei. Mannen gikk og beundret
omgivelsene da det plutselig gikk opp for ham at han hadde dødd natten før.
Han husket klart og tydelig at hunden som gikk ved hans side hadde dødd
for flere år siden. Han begynte å fundere på hvor veien ville føre dem.
Etter en stund kom de til en høy hvit steinvegg som gikk langs den ene siden
av veien. Veggen var laget av den fineste marmor. På toppen av en lang åsrygg
var veggen brutt med en høy portal som glødet i sollyset. Mannen gikk av veien,
og opp en brolagt sti som førte til buegangen. Der var det en port av perlemor,
og innenfor kunne han skimte en sti som ledet til en ny port av rent gull.
Mannen og hunden gikk mot porten, og da han kom nærmere så han at ved
den ene siden av porten satt det en mann ved et lite bord.
Da han kom nær nok sa han: "Unnskyld meg min herre, men hvor er vi?"
"Dette er Himmelen, " fikk han fikk til svar.
"Utrolig! Du skulle vel ikke ha litt vann å avse?" spurte mannen som kjente
seg litt tørst.
"Selvfølgelig min gode mann, kom bare inn så skal jeg få servert deg litt
isvann."
Mannen ved porten gjorde en håndbevegelse og porten begynte å
åpne seg. Mannen som hadde gått den lange veien pekte på hunden sin og sa:
"Kan min venn også komme inn?"
"Beklager, men vi slipper ikke inn kjæledyr", var svaret han fikk.
Mannen tenkte seg om et lite øyeblikk, snudde, og gikk tilbake til veien. Han
fortsatte på den veien han hadde gått på sammen med sin hund. De gikk en lang
stund og kom til slutt til en annen åsrygg. En skitten sølete vei førte opp til en
åpen gårdsgrind som så ut som den aldri hadde vært lukket. Det var ikke noe
gjerde der heller, og bakenfor var det grønne enger. Da han nærmet seg porten
så han en mann innenfor som lente seg mot et tre mens han leste en bok.
"Unnskyld meg!" ropte han til bokleseren, "har du noe vann å avse?"
"Ja selvfølgelig, det er en vannpumpe rett der borte". Han pekte over til
den andre siden av den grønne engen, "kom inn!"
"Hva med min venn?" sa mannen og klappet hunden på hodet.
"Det skal stå en bolle ved pumpen", svarte bokleseren.
De gikk gjennom porten, over den store engen, og ved en gammel håndpumpe
sto det en bolle. Mannen fylte bollen og ga den til hunden sin, og drakk seg
selv utørst.
Da de var ferdig, gikk han og hunden tilbake til mannen som fremdeles sto
ved treet og leste. "Hva kaller du denne plassen?" spurte mannen.
"Dette er Himmelen, " fikk han til svar.
"Hmm, dette er forvirrende", kommenterte mannen – "for en annen lenger
nede i veien sa at det var Himmelen!"
"Å, du mener den plassen med gull, brostein og den flotte porten? Å nei,
det er Helvete det!" svarte han under treet.
"Men blir du ikke sint når de misbruker navnet på den måten?" kom det
fra mannen.
"Nei, jeg kan forstå at du tror det, men vi er bare glad for at de siler ut
mennesker som er villige til å forlate sin beste venn for et glass vann."
