Blåtimen varte hele dagen

 

På lørdag varte liksom blåtimen hele dagen. Det ble ikke ordentlig lyst, ikke engang midt på dagen da jeg dro med meg hundene en runde om hengebrua. Jeg tenkte jeg skulle se hvordan det så ut i dagslys. Så da kan en jo likegodt knipse litt løs på turen og lage ett lite innlegg om lørdagens tur med hundene.

Jeg har vel tatt deg med denne runden her noen ganger tidligere, både sommer som vinter. Men noe nytt kan det jo være.

I følge professor i solfysikk, Viggo Hansteen, oppstår blåtimen når solen er under horisonten. Egentlig gir solen fra seg både rødt og blått lys, men når den har kommet langt nok ned er det bare det blå lyset som når frem til oss.De blå lyspartiklene oppfører seg nemlig annerledes enn de røde og kan skifte retning underveis. Om vinteren bruker solen ekstra lang tid på å gå ned. Da er vinkelen mellom solens bane og horisonten liten. Mange steder i Norge varer skumringen en hel time nå i desember.

 

Blåtimen er et helt spesielt tidspunkt for fotografer. Himmelen skifter til en vakker nyanse av blått, og lyset er mykt og lekkert. To ganger daglig, rett før soloppgang og like etter solnedgang, har du mulighet for å oppleve det. Den blå timen kommer av det franske uttrykket l'heure bleue.

Bella har røytet av seg all pelsen, det er bare noen dotter med underull som sitter igjen. Om hun tror det blir sommer veldig raskt, eller hva hun venter på er lettere usikkert. Men det virker ikke som hun  fryser.

Naboen har store planer om å hogge enda mer.

Denne lørdagen stakk vi ikke innom julemarkedet.

Det er mange veimuligheter å velge mellom, al etter som hvor langt en har tenkt å gå, og hvor trafikkert en vil ha det.

Når vi går runden om Bjøneplassen går vi rett fram i krysset isteden for å velge høyre for å komme rundt om hengebrua.  Tar en veien til venstre kan en gå runden om Bakåshølen.

Gjennom et gårdstun på Borgerud, det viste seg at vi skulle treffe på Per Henrik som bor her nede på hengebrua.

Håpe det holder se med snø og ikke utvikler seg til holke.

Vi hadde vel ikke mer enn kommet oss gjennom undergangen før det dundret et tog forbi.

Nå som den gamle brua ligger ved veien, er det et godt stykke å vabbe i snø før en kommer ut på brua.

Så hadde noen måket plutselig.

Det viste seg at Per Henrik holdt på å måke da vi gikk ut på brua. Jeg spurte om han var blitt vaktmester, men det var visst tre stykker som hadde dannet interimsstyre og da skulle de holde brua ved like. Han stoppet med måkinga når jeg kom for han var like skravlesjuk som alltid når du støter på han. Da  sa jeg at da kan jo jeg måke litt, så slipper du å måke alt. Det var han glad for, og ga villig fra seg spaden. Jeg måkte til han klaget på at han ble litt kald på ryggen ab å stå å se på. Da var mye gjort. Jeg nevnte at om det sto en spade ved brua så kunne jo de som gikk forbi ta noen spadetak. For jeg gadd ikke å ta med spade hjemmefra når jeg skulle gå runden. Det syntes han var lurt.

Fordelen med denne runden er mange, den er passe lang og man treffer alltids på noen som vil skrale litt.

Det er forholdsvis lite biltrafikk og  hundene kan vase litt som de vil.

På lørdag møtte vi noen biler, men jeg kjente dem ikke til tross for at de hilste alle sammen.

Det ser ikke ut som jeg bor veldig sentralt, men det er noen hus langs veien. Flest hus langs veien på andre siden av elva. Den siden jeg bor på er det noe lenger mellom husene. Der er det mest gårder.

Tessy tusler stort sett etter når i er på tur, men innimellom så er hun på linje med de andre. 

Når vi nærmer oss hjemme så holder hun stort sett samme steamen som de andre.

Håper du har hatt en flott tur rundt bygda denne gangen...

* *

Uka som gikk #49

Noen hadde vært utpå isen ved brua og tegnet en gigantisk snømann. Jeg tror ikke jeg hadde tuslet der ennå, men den kan jo være tegnet fra brua. Jeg kan ikke si jeg så noen fotavtrykk, men det var jo mørkt når vi gikk der mandag kveld.

Ukens kino

Helle inviterte meg med på kino, så da sier jeg ja, nå som julebordet ble avlyst. Det skulle vært på fredag. Noe må man da finne på før jul.

House of Gucci er inspirert av den sjokkerende sanne historien om familien bak det italienske motehuset Gucci. Patrizia Reggiani (Lady Gaga) er en outsider fra enkle kår, og når hun gifter seg inn i Gucci-familien, fører hennes uhemmede ambisjoner til at familiearven står i fare. Det utløser en spiral av svik, dekadanse, hevn, og til slutt... mord. Filmen var absolutt bra, og Lady Gaga var utrolig god i denne filmen. Den varte i godt over to timer, men det virket ikke så lenge. Det skjedde noe hele tiden. Jeg er ikke særlig bevandret i Gucci verden, så alt var på en måte nytt for meg.

Ukens favorittdag 

Snøen har lavet ned flere dager så nå er juletreet blitt en stor snølykt.

Ukens snapp av Marius 

Jeg pleier ikke dele snapper jeg får av andre, men torsdagen kom det en fra Marius som gjorde at jeg trakk bitte litt på smilebåndet. Det passet bare litt dårlig at det var en utenlandsk lastebil.

Ukens arbeid 

Månedsavslutningen er over for denne gang og neste på tapetet er månedsavslutning for desember og ikke minst årsavslutning for 2021. Så får en se om det blir julelunsj i lunsjen på onsdag, eller om den blir avlyst den også. Ellers så har jeg kjøpt meg julegave til meg selv. En fem ukers Lotto kupong med Joker og en fem ukers Vikinglotto med Joker.

Ukens opptur 

En tilfeldig post på Facebook gjorde at mandagens tur med Ingun gikk rundt om hengebrua. Jeg vet ikke om den egentlig er ferdig, men det har kommet høyere gjerde på kantene. Det har til og med kommet rekkverk. 

Ukens anbefaling 

Ukas julebord

Selv om jobben avlyste julebordet tok et par stykker av oss en liten saling på byen med en middag. Og skulle vi ha julebord så ble det en tre-retters. Vi hadde det knallgøy og var en veldig løsningsorientert gjeng. Så når vi hadde spist ferdig var det ikke et uløst verdensproblem tilbake.

Jeg er ikke så fan av Salt og Pepper restauranten, det er så sinnsykt høyt lydnivå der. Når man må heve stemmen for å snakke med de på andre siden av bordet så hjelper det ikke med knall god forrett. 

Pepperbiffen ville jeg knapt kalt biff. Jo det var kjøtt, men det var det også. det hadde sånne slintrer flere steder gjennom kjøttet så jeg ville nok heller kalt det grytekjøtt.

Med banansplitt til dessert så ble en jammen god og mett. 

Ukens generelle tips 

Planløst

 

I dag er en planløs dag, like planløs som hele 2022 er for øyeblikket. Det er ikke godt å legge noen planer når en planlegger valper og løpetiden ennå ikke har startet. Siden både Ronja og Tessy har hatt og holder på med løpetid så er det bare å vente på de to siste. Planen er januar, men det er heller uvisst, det er av erfaring. Siden Bella ikke har antydning i dag heller, så går jeg i det minste klar av parring på julaften. Jobbmessig så hadde det paset best i romjula, da har jeg tatt de siste feriedagene mine.

Jeg har satt på en vaskemaskin, så når den der ferdig så blir det tur på hundene. Greit med en tur i dagslys for en gangs skyld. Litt ensformig med bare turer i mørket. Når det er tur med Ingun så er det fult dagslys omtrent, for hun har hodelykt som lyser til månen omtrent. Jeg har med meg ei lita lykt i lomma når jeg går aleine, bare om en skulle måtte ha litt lys for å sjekke ting.

Resten av året skal jeg bare gjøre må ting, ikke burde ting. Jeg skal rett og slett bli skikkelig lat resten av året. Neste helg kommer Merethe og Marius, så dermed trenger jeg ikke vaske denne helga. Tessy er ikke helt ferdig med løpetiden, så da kan en like godt vente litt. Jeg har de nede når de har løpetid, så da er det meste griset unna soverom, stue og kjøkken.

Det er også  en av singellivets privilegier. Jeg trenger ikke gjøre husarbeide før jeg har lyst. Jeg trenger ikke gjøre noe egentlig. For alt man gjør, så tar man et valg. Og når man tar valg så velger man ikke hva man skal gjøre eller ikke. Nei man velger konsekvensene av at man gjør eller ikke gjør ting.

Kanskje jeg skulle ta meg en runde med fotoapparatet i dag, for til uka er det spådd mildvær og da detter all snøen av trærne og julestemningen forsvinner igjen. Jeg kunne kanskje trengt noen bilder til med nisseluer også. Det er tross alt noen uker til før det er slutt på jula. 

I hele 2022 skal vi feire frivilligheten - Norges største lagarbeid - og få enda flere med på laget. 

Jeg tar den helt ut, så alt jeg gjør i 2022 er frivillig... Hvert år feirer vi FNs internasjonale dag for frivillighet 5. desember, med priser, fest og markeringer på Frivillighetens dag. I år slås denne markeringen sammen med den offisielle åpningen av Frivillighetens år 2022.

14 dager til jul

Endelig fredag igjen og snart halvveis i desember også. Julesnøen har kommet og jeg håper den varer jula ut i det minste. Men det er spådd mildere vær framover. Æsj er det eneste å si til det. Nå er det kommet såpass at det snart blir skiføre. Det er noe julemarked i Hønefoss i morgen tror jeg, så kanskje det blir bytur på meg og Bella i helga.

Lurven er ikke helt begeistret for nisselua, han ville definitiv aller helst sove videre uten forstyrrelser. Men siden jeg plaget Daisy forrige fredag så fikk det bli en ny katt denne fredagen. Aller helst skulle jeg fått til et nisseluebilde av katten ute i snøen. Men da må jeg nok inn i arkivet, for Oliver var jo med ett år som jeg var i skauen med hundene og nisseluene.

To uker igjen til julaften, hva har du igjen å gjøre før du er klar til julaften? Jeg har igjen en gave å kjøpe. Jeg veit hva jeg skal ordne, det er bare det å gjøre det liksom. Men jeg har ikke vært på de kanter på lenge, så jeg får kanskje ta en liten kjøretur i helga. Ellers er jeg ferdig, for maten er det litt tidlig å handle inn ennå. 

Feline Friday er enkelt å bli med. "Alt du trenger å gjøre er: Legg ut et bilde, tegning, tegneserie eller video av en katt (de kan være dumme eller søte). Sørg for at du legger igjen en lenke til innlegget ditt, så besøker jeg ditt Feline Friday-innlegg. Hvilken bedre måte å starte helgen på enn med en katt!"

Det er Fem en fredag med Elisa Matilda, i dag. Om du går inn på hennes side så kan du se flere som er med på dette her, kanskje det frister deg også? Det har fristet meg mange ganger, men sist uke fristet det ikke lenger. Uka føre hadde nemlig Elisa Matilda slettet linken min på  sin side. Noe av det som er gøy er jo at en kan gå inn og se hva andre har svart på de samme spørsmålene. Jeg kan ikke skjønne at jeg har svart så feil på innleggene at jeg ikke fortjente å være der. Jeg hadde spredt spørsmålene i innlegget mitt, men det står da ikke noen steder at jeg må svare på de samlet. å nei jeg tror ikke det blir fem en fredag på meg på en god stund. Hvorfor skal jeg linke til hennes side om hun fjerner linken min?

* *

Julen kom sjøveien

Gløgg og pepperkaker henger høyt på lista for å få julefølelsen. Men hvor norske er de egentlig? Tar man bort alle de ingrediensene som ikke dyrkes i Norge så sitter man igjen med varm melk, varmt vann og ganske smakløse småkaker. Jula var jo den store høytiden. Det var vanlig å bruke det aller beste til en slik stor høytid. Og siden krydder ble sett på som noe veldig luksuriøst før i tiden, så var det om å gjøre å by på krydder. Det blir ikke helt jul uten dadler, tørket fiken, svisker eller rosiner heller.

Dette har nok blitt en tradisjon takket være sjømenn. Det var vanlig for sjømenn å komme hjem i julen. De reiste lange ruter som gjerne kunne vare i flere uker, fra blant annet Asia og Sør-Amerika. Da gjaldt det å få med seg varer som faktisk holdt hele turen, som blant annet tørket frukt og krydder. Pepper er det desidert viktigste krydderet vi har. Det er et veldig anvendelig krydder som kan brukes i nesten alt, og har derfor vært et krydder vi har brukt mye av. Faktisk bruker vi nordmenn like mye pepper som vi bruker annet krydder til sammen.

Selv om krydder førte med seg nye, og gode smaker, har det en ganske mørk historie. Utallige liv har gått tapt på grunn krydderets enorme verdi. Og den blodigste historien av dem alle har nellik. Nellik er en blomsterknopp med kraftig lukt. Vi bruker den i forskjellige matretter og bakverk, men også som julekalender i appelsinen. Det var lenge en hemmelighet i Vesten hvor nellikene vokste, men etter hvert som sjøfarere bevegde seg mer og mer østover på 1500-tallet, ble hemmeligheten blåst. Det førte til flere hundre år med krig om nellikområdene i Afrika og Asia. Portugisere, engelskmenn og hollenderne var de mest aggressive.

På øya Amboina i Indonesia, dyrket lokalbefolkningen store mengder nellik på 1600-tallet. Dette fant ikke europeerne seg i. De syntes at det var lettere å kvitte seg med befolkningen på øya fremfor å stoppe selve produksjonen av nellik. Så de sendte inn soldater som drepte flere tusen amboinere. Ifølge historiekere ble det sannsynligvis drept minst 60 000 innfødte for krydderhandelens skyld.

Muskat er et krydder som kan brukes året rundt til sauser og forskjellige matretter, men mange er nok enige om at det beste muskat brukes til er pepperkakebaksten. Det er rett og slett ikke ordentlig jul uten muskat. Det ikke mange vet er at det finnes to typer krydder av muskat; muskatnøtt og muskatblomme. Muskattnøtten er frøet til muskattreet, og rundt frøet vokser det et dekke som kalles for en «frøkappe». Det er muskatblommen. Muskatblommen er ikke like mye anvendt i Norge, og blir ofte sett på som litt mer luksuriøst enn muskatnøtten. Den blir litt gulaktig etter hvert, og rives opp på samme måte som muskatnøtten.

Det finnes også to typer kanel. Det de fleste er kjent med er cassia kanel, men det er egentlig ceylon kanel som er «ekte» kanel. Cassia kjennetegnes ved at den er vanskelig å skille fra hovedbarken. Den er litt mørkere i fargen, og har en mild aroma. Ceylon er i tynnere flak og minner litt om en sigar. Den er lysere i fargen, er litt søtere og har en svært duftende aroma. Kanel har også en blodig historie. Etter at store deler av kanelskogene i kandykongens rike, på dagens Sri Lanka hvor Ceylon-kanelen vokste, brant ned på slutten av 1700-tallet, og nærmere 7000 nederlendere mistet livet sitt, begynte nederlenderne å produsere sin egen kanel. Kanelplantasjene ble en voldsom suksess.

Men suksessen hadde en bakside; det ble dyrket for mye kanel. For at kanelprisene skulle holde seg så høye som mulig ble overskuddskanelet kastet på havet eller brent. I løpet av to døgn i juni i 1760 ble det brent kanel i Amsterdam til en verdi av 16 millioner franske livres. Det tilsvarer et sted mellom 2,5 og 7 milliarder norske kroner i dagens verdi. Enorme verdier, altså. Krydder var tidligere så verdifullt at det ofte ble fortalt sagn om hvor de ble dyrket. Folk fortalte hverandre at pepperskogen ble voktet av slanger. Og når fruktene ble modne kom det folk og satte fyr på skogen. Da ville slangene flykte, og pepperet fikk sitt velkjente, svarte utseende, og sterke smak.

En av historiene fra Hellas på 400-tallet f.v.t om kanelhøstingen handlet om store fugler som brakte med seg kanelstenger til reirene sine. Reirene var lagd av leire, og var bygd så høyt på fjellene at ingen mann kunne klatre opp til dem. Men menneskene i disse områdene ville ofre store dyr som esler og okser til disse fuglene. Når fuglen brakte med seg disse store, døde dyrene til reirene sine ville vekten av dyrene gjøre at reirene revnet og falt ned sammen med kanelen. Og da kunne menneskene plukke med seg kanelen.

Allerede i år 176 fant den romerske keiser Marcus Aurelius ut at krydder måtte bli tollbelagt på grunn av den store handelsverdien. Krydderforfalskning ble også lettjente penger, og ble fort et stort problem. Lover mot krydderforfalskning ble utstedt over hele verden, og i 1330 fikk Norge sin egen lov mot krydderforfalskning. Disse lovene ble tatt svært seriøst, og straffen var ofte døden. I 1444 ble Jobst Findelen i Nürnberg levende brent på bålet sammen med sin egen forfalskede safran, forteller Bjorå. Plinius den eldre, som døde i år 79, fortalte at en måte å forfalske krydder på var å putte einebær sammen med svartpepper. Da skrumpet bærene til samme størrelse som pepperkornene og tok til seg peppersmaken. Dette er nok den eldste skriftlige kilden på krydderforfalskning.